Hva er det du vil vi skal gjøre, Hessen?

Dag Hessen konkluderer i artikkelen ”Drømmen om frikobling” at du og jeg må bidra for å redde kloden fra klimaendring og biologisk mangfold, og ikke bare skyve ansvaret over på politikere og Kina. Med den konklusjonen løper Hessen oljeselskapenes ærend. For hva vil du egentlig at vi skal gjøre, Hessen?

Det er bare noen uker siden jeg lærte at det var oljeselskapet BP som gjorde det personlige karbonavtrykket til allemannseie (se artikkel i London Review of Books), og dermed på briljant vis gjorde klimaendringer til et spørsmål om forbrukervalg. Kampanjen til BP var dyr, men viste seg altså å være en genistrek. Hver eneste dag må vi opplyste forbrukere slite med dårlig samvittighet over valg vi er nødt til å gjøre, mens bedrifter og politikere stort sett fortsetter som før, kun ispedd tiltak som er å regne som symboler i den store sammenhengen.

Jeg har stor respekt for Dag Hessen. Han er god kommunikator som på en forståelig måte når fram til de fleste, og han er en stemme vi trenger. Så dette innlegget er ikke ment som et angrep på ham. Men jeg er lei av å lese den type artikler som ”Drømmen om frikobling” representerer: en svartmaling av situasjonen ispedd litt håp så lenge vi enkeltpersoner skjerper oss. Men hva mer skal vi egentlig gjøre? Vi kildesorterer så godt vi kan ­– selv om vi fremdeles ikke forstår hvor ren smøremballasjen må være før den kan gå i posen for plast. Vi kjøper elbil – selv om det ikke løser ressursmangel på lang sikt og utpiner arbeidere i andre land på kort sikt. Kort sagt, så gjør vi alt Regjeringen ber oss om. Men det er ikke nok, og det er per i dag helt umulig å leve karbonnøytralt. Folk har prøvd, men det finnes rett og slett ikke alternativer. Og likevel skal dette altså koke ned til at det er vårt personlige ansvar, sånn som hele oljenæringen preker?

Boka ”Prosperity without Growth” ble skrevet rett etter finanskrisen i 2008 av økonomen Tim Jackson. Der legger han fram sin visjon av hvordan vi kan sikre velstand uten økonomisk vekst. Han er ærlig på at det ikke vil være enkelt, men at det er mulig. Han er også helt klar på at endringene vi trenger, ikke kan gjennomføres av enkeltindividet. Det må en systemendring til. Jackson har heller ikke tro på at teknologien skal redde oss. Teknologi fører nemlig i beste fall til forbruk i en annen materialistisk form.

Er det noe utbruddet av covid-19 har vist oss, så er det at Regjeringen kan handle hvis døden stirrer den direkte i ansiktet, i stedet for å komme snikende i form av to graders varmere klima. Hele landet går på tomgang og økonomisk vekst er en ettertanke i disse dager. Og vi har fulgt opp myndighetenes råd og formaninger på nærmest eksemplarisk vis. Dagens situasjon viser at det er lederskapet som må gå foran og stake ut kursen, og vi vil til slutt forstå og følge, selv når det innebærer tvang, som ved hytteforbudet. Det hjelper faktisk ikke med flere Greta Thunberger, så lenge disse stemmene ikke konkretiserer. Hva førte for eksempel klimabrølet i 2019 til? I ettertid framstår denne kollektive fortvilelsen som en krampetrekning uten noe klart mål og mening; like svevende som det Hessen framstår i sin artikkel. Slike kollektive anstrengelser som gjennomføres uten å klargjøre hva som skal oppnås, kan tappe gode initiativer for krefter, noe også Roy Scranton advarer mot i ”Learning to Die in the Anthropocene.”

Så vær så snill, Hessen. Enten må du være mer konkret med hva mer du ønsker vi skal gjøre – og da snakker jeg ikke om å kjøpe en genser mindre i uka, for det monner ikke nok, ifølge Jackson. I tillegg minner det oss bare på hvor maktesløse vi er og gir oss bare dårlig samvittighet. Eller så får du komme med en oppfordring til hvilke partier vi skal stemme. For det er faktisk det eneste nyttige vi kan gjøre på lang sikt. Det er ved å stemme på politikere som tør å handle annerledes, som vi kan løse situasjonen vi har satt oss i.