Flaggermus: venn og fiende i viruskampen

En rekke virusepidemier som har plaget menneskeheten er antatt å stamme fra flaggermus, inkludert SARS og Ebola. Forskere har analysert genene til SARS-CoV-2, og funnet mange likheter med koronavirus fra kinesiske flaggermus. Det er også funnet et liknende virus hos pangoliner, og SARS-CoV-2 har muligens oppstått i flaggermus og så blitt overført til en pangolin og videre til mennesker. På grunn av flaggermusenes biologi er sannsynligheten likevel stor for at viruset opprinnelig dukket opp hos dem. Det har skjedd før, og det vil sannsynligvis skje igjen.
La meg forklare hvorfor.

Et vandrende virushotell.

Når menneskekroppen får en virusinfeksjon reagerer immunforsvaret, og du får feber. Litt feber kan hjelpe immunforsvaret med å slå tilbake mot viruset, men høy feber er skadelig, og kroppene våre tåler ikke å ha høy feber over lang tid. Det blir en betennelse og celler blir ødelagt.
Flaggermus, derimot, er godt vant til varme. De er de eneste flyvende pattedyrene, og for å holde seg i lufta, må de jobbe veldig hardt. De har ikke et porøst, lett skjelett slik fugler har. Derfor har de ekstremt høy metabolisme for å opprettholde det høye aktivitetsnivået, og det betyr at de får høy kroppstemperatur – i praksis har de feber hele tida! Derfor har flaggermus utviklet egenskaper for å takle den konstant høye kroppstemperaturen. De har en rekke unike fysiologiske mekanismer for å beskytte cellene mot betennelse. Cellene deres blir dermed ikke ødelagt, og kroppene deres reagerer ikke negativt på «feber». Når flaggermus får en virusinfeksjon, kan de mobilisere immunforsvaret sitt uten å risikere skader fra overoppheting og betennelse slik vi gjør, og dermed kan de holde viruset i sjakk. Forskere spekulerer i om denne beskyttelsen fra betennelse også er det som gjør at flaggermus lever så lenge – en flaggermus kan bli 40 år gammel, i motsetning til mus av samme størrelse som bare blir noen få år gamle.

Flaggermusene har dessuten et utrolig raskt og effektivt immunforsvar. De har en annen oppbygning av immunforsvaret enn oss, de har flere måter å «oppdage» virus på, og de er spesielt gode på å takle RNA-virus. Koronaviruset er et RNA-virus – i motsetning til DNA-virus, som for eksempel herpes. Flaggermusas immunforsvar har altså en hel rekke kompliserte mekanismer for effektivt å håndtere infeksjoner, og i praksis er de i stand til å ha en hel masse virus i kroppen uten å ta nevneverdig skade av det. Det ser ut til at de spesialiserer seg på å leve med virus, framfor å bekjempe dem fullstendig.

Kinesiske forskere har i flere år, og særlig i tiden etter SARS, forsket på virusinfeksjoner hos flaggermus. De reiser rundt på landsbygda og finner flaggermuskolonier i mørke huler, og tar prøver av dem. De sier at det er helt normalt å finne opptil flere ulike typer virus i en tilsynelatende helt frisk flaggermus. Dyrene flyr rundt tilsynelatende fornøyde, med høy kroppstemperatur som normalt, og sprer viruset til andre flaggermus, som igjen sprer det videre. Disse forskerne har lenge forutsett at det en dag ville komme til å spre seg over til mennesker.

De som har funnet mye blod en natt, gulper opp blod inn i munnen på de som ikke var så heldige.

Det er ikke bare flyvning som gjør at flaggermus har måttet perfeksjonere immunforsvaret sitt. De lever også hele livet sitt i sosiale grupper, hvor mange tusen individer bor tett sammen og har mye nær kontakt, med mange muligheter for smitte. Mange flaggermus migrerer dessuten langt mellom sommer- og vinterområdene sine, og tar med smitte fram og tilbake.

Vampyrflaggermusenes levesett gjør at de er ekstra utsatte for smittespredning. De lever av å suge blod fra andre dyr, for eksempel kuer, og drikker blodet. De har et sosialt delingssystem, hvor de som har funnet mye blod en natt, gulper opp blod inn i munnen på de som ikke var så heldige. Mottakeren husker hvem som har vært gavmild, og gir tilbake neste gang rollene er byttet om. Jo lenger flokken har levd sammen, jo mer deling mellom dem, som om de blir bedre venner som stoler mer og mer på hverandre. Det er et hyggelig sosialt konsept, men ikke akkurat i tråd med smittevernreglene til Folkehelseinstituttet.

Fordi flaggermusene er så utsatt for virus, men også er så flinke til å leve med betennelse og feber, har det oppstått et våpenkappløp mellom de to partene. Bare de aller mest robuste flaggermusene med det beste immunforsvaret overlever for å føre genene sine videre til neste generasjon, mens de svake dør. På den andre siden er det bare de aller mest smittsomme og tøffe virusene som klarer å overleve i flaggermus-samfunnet. Over mange millioner av år med slik kamp, har flaggermusene blitt supergode til å bekjempe virus, og virusene har blitt supergode til å spre seg og gjøre skade.

Hva skal vi gjøre med dem?

Det høres skummelt ut at det lever mange millioner virus-infiserte flaggermus der ute i verden. Shi Zhengli, som forsker på virus og flaggermus i Kina, har sagt til Scientific American at det helt sikkert er flere dødelige virus der ute, og at det bare er et spørsmål om tid før de bryter ut hos mennesker. Så hva skal vi gjøre? Er flaggermusene en trussel som må fjernes?

Nei, tvert imot er flaggermus veldig viktige å bevare. De er en nøkkelbrikke i økosystemet, både i Kina og i Norge. De pollinerer planter, sprer frø, og holder insektbestander i sjakk. For oss nordmenn er det kanskje greit å vite at en flaggermus kan spise 1000-3000 mygg i løpet av en eneste natt! Veldig fint å ha rundt hytta.

Dessuten er det en åpenbar smitterisiko ved å gå på flaggermusjakt. Jo flere mennesker som er i kontakt med flaggermus, jo større sjanse for smitte. I mange land er flaggermuskjøtt en delikatesse, men viltkjøtt er også en nødvendig matkilde for mange fattige mennesker. Kina har nå gjort det forbudt å spise eller handle med ville dyr. Det er i utgangspunktet bra, men i praksis er forbudet umulig å overholde for mange, og handelen går i stedet på svartebørs.

Det er ingen enkle løsninger, men til syvende og sist må samfunnet vårt bli mer bærekraftig, og la naturen være i fred. Vi må slutte å bygge byer, veier og fabrikker i naturområder. Jo tettere vi lever på flaggermusene, jo større er sjansen for smitte. En stresset flaggermus har større risiko for å overføre smitte, både fordi den blir mer mottagelig for virus, men også fordi den kanskje flyr nye steder for å finne mat. Hvis flaggermuskoloniene får være i fred, slik de bør, vil virusene bli værende i naturen, og ikke komme i kontakt med oss mennesker.

En annen faktor som kan føre til at flaggermus kommer for tett på oss mennesker, er klimaendringer. De kan føre til at flaggermusene får en mer ustabil mattilgang, og at de dermed må flytte til nye områder som da blir utsatt for smitte. Det handler også om rettferdighet. Hvis fordelingen av mat i verden var likere, ville fattige hatt mindre behov for å spise viltkjøtt, og mindre behov for å endre naturarealer til landbruk. Dette er et vanskelig problem, som ikke bare kan fikses med en lovendring om å ikke spise ville dyr. Vi må få en mer bærekraftig verden.

Mange forskere mener at vi kan bruke noen av mekanismene til flaggermusenes immunforsvar til å hjelpe oss med å lage ulike behandlinger mot koronavirus. Flere studier har vist at det finnes flaggermus med immunitet mot ulike koronavirus flere år etter at de har vært infisert. Det gir jo håp for at vi også kan finne måter å bli immune mot SARS-CoV-2 på, for eksempel med en vaksine.