Er tiden for ulv og vill natur forbi?

“I am glad I will not be young in a future without wilderness.”
- Aldo Leopold

Den amerikanske bevaringsøkologen Aldo Leopolds «A Sand County Almanac» fremmer en livsfilosofi om hvordan menneske bør forstå naturen. 70 år etter hans død er det meste av norsk villmark tapt og de fleste rovdyrene utrydningstruet. I vinter kan 59 av 63 ulver skytes, og med dem, muligens, det siste av norsk «wilderness».

Leopold var blant de første som anerkjente verdien av toppredatorer som ulv. I Norge er synet på ulv sterkt splittet. På den ene siden står naturvernere rustet i akademia, på den andre sauebønder og bygdefamilier med utmarkserfaring og hus tett på ulverevir. «Norsk natur trenger ulv» heter det fra førstnevnte. «Ulv er en trussel mot norsk sauedrift» sier nummer to.
Står valget mellom å enten redde norsk sauedrift og eller norske økosystem?

Hvor farlig er ulv for norsk sauebruk?

Ulv er et rovdyr, og rovdyr tar byttedyr. Sau er et enkelt byttedyr – spesielt norsk kvitsau. Kvitsauen er stor, klosset, lever hovedsakelig av importert kraftfor og beiter stort sett uten oppsyn. Kvitsauen er avlet for kjøttproduksjon i et Norge tilnærmet uten rovdyr.

Kvitsauen er ikke avlet for å overleve uten tilsyn i utmarka. I 2016 ble 100.000 sau meldt tapt, 3% grunnet ulv, 33% grunnet andre rovdyr – mens 64 % ble tapt av grunner som skade, sykdom og fluemark.
Likevel mangler det sjeldent kjøtt i norske butikker. I tillegg til årlig import av 1000 tonn sauekjøtt, tilsvarer norsk overproduksjon flere hundre tonn. I 2016 var den totale overproduksjonen på 1800 tonn. En produksjon som overgår etterspørselen fører unngåelig til lavere kjøttverdi, mindre penger til bonden - og (enda) mindre ressurser til å drive aktivt saueoppsyn. Kanskje utgjør både kjøttindustrien og fluemarken større trusler mot norsk sauedrift enn hva ulven gjør.

«Just as the deer herd lives in mortal fear of its wolves, so does a mountain live in mortal fear of its deer”

Leopold så flere stater utryddes for ulv, og reflekterte over toppredatorers regulerende rolle i intakte økosystem. Svært forenklet kan økt antall predatorer (som ulv) redusere antall herbivorer (som elg) hvilket igjen øker mengden vegetasjon hjorten spiser. I tillegg kan ulven «luke ut» syke og svake elg-individer, og slik bidra til seleksjon for årvåkne, sterke dyr.

Mens det er liten tvil om at toppredatorer gjennom tidene har bidratt i å forme andre arters evolusjon og adferd, er den regulerende effekten avhengig av flere faktorer. For det første må antallet predatorer være høyt. For det andre må systemene der de opererer være store, og for det tredje «intakte», eller selvregulerende.

180 år tilbake var det sannsynligvis flere tusen ulver spredt rundt i et vilt Norge. Idag har vi litt over femti dyr begrenset til små ulvesoner. Videre er dagens økosystem menneskeregulerte. Så godt som hver elg og hver furu er i Norge fordi vi vil ha dem der. Er det noen elg for mange, skytes de. Er det noen furuer for mye, hugges de ned.
I et slikt temmet system har ulven svært liten økologisk effekt.

“It must be a poor life that achieves freedom from fear.”

Ulv er et rovdyr, og rovdyr har drept folk gjennom hele den menneskelige historie. Det er derfor naturlig at mange har en instinktiv ulve-frykt, kanskje spesielt i Norge der Fenris og gråbein har hovedrollen i flere sagn og mytologier. Men hvor rasjonell er frykten i dag?

Ulv trenger mye plass. I dag finnes det få store verneområder i Norge – så bevaring av ulv skjer ofte i flerbruksområder nær mennesker. Mennesker som lever nær ulverevir rapporterer også størst frykt for ulv.

Ulveangrep på mennesker fra hele verden deler visse faktorer. 1. Ulven har rabies, 2. ulven har mistet frykten for menneske, 3. ulven provoseres eller 4. ulven befinner seg i ekstreme miljøer, inkludert miljøer uten naturlige byttedyr. For øyeblikket finnes det over 10 000 ulv i Europa og 40 000 i Russland. I både Europa og Russland er det kun 4 tilfeller der mennesker er drept av ikke-rabide ulver de siste 50 årene. Rabies er ikke påvist i Norge på over 200 år, og i den norske historien finnes det et kun ett dokumentert ulve-drap.
Sammenliknet med andre rovdyr og dyreliv generelt, er ulven blant de desidert minst farlige, sin størrelse og rovdyrpotensial tatt i betraktning.

For å forbli ufarlig, må ulven i Norge forbli vill. For å forbli vill, må ulvens skyhet for mennesket opprettholdes, og tilgang på naturlige byttedyr være en del av forvaltningsplanene. (artikkelen fortsetter)

Så hva sier filosofien og moralen?

Kanskje handler ikke konflikten så mye om «ulv» eller «sau» som om hvem som skal bestemme på landet. Byråkrater eller sauebønder? Byfolk eller bygdeboere? Akademia eller utmarkserfaring?
To er i alle fall sikkert; 1: at ulvepolitikken per i dag ikke fungerer for noen av partene, og 2: løsningen på konflikten ikke vil finnes med mindre det ekte spørsmålet anerkjennes.
Om ulven skytes, er det ikke for å redde en overavlet sau. Om ulven vernes, er det ikke for å redde ett menneskeregulert økosystem. Det er et spørsmål om filosofi, estetikk, etikk og moral. Skal Norge være vilt eller tamt?

“We all strive for safety, prosperity, comfort, long life – and boredom.”

Både norsk natur og norsk sauebruk står overfor langt alvorligere farer enn hverandre.
Stadig økende industrialisering og masseproduksjon fører til færre områder med intakt natur, og lavere verdi av produkter som kjøtt. Samtidig mister vi noe vi mest sannsynlig aldri kan få tilbake: det siste, ville i livene våre.

Prisen på kjøtt og valget av saueraser bør reflektere arbeidet krevd for sauedrift i et rovdyrland. Like mye bør den siste rest av vår ville natur, store rovdyr inkludert, bevares som det privilegium og den dyrebare naturarv de er i en verden på vippepunktet.

For å forbli ufarlig, må ulven forbli vill. Valget står ikke mellom å redde norsk sauedrift eller norske økosystem, men å legge opp til en politikk som muliggjør vern av det siste, ville Norge.

“There are some who can live without wild things and some who cannot.”
- Aldo Leopold

Kilder:

Anna Blix: En hyllest til sauen (Manifest, 2018)
John Linnell og Tore Bjerke: Frykten for ulven, en tverrfaglig utredning (NINA, 2002)