Da barna og jeg ble med Huckleberry Finn på eventyr

«Fattern din veit ikke rekti hva han skal gjøra. Noen ganger lurern på å dra sin vei, men andre ganger lurern på om han skal bli. Det er best du tar det med ro og larn gjøra som han vil. Det er to engler som sloss om han. Den ene er hvit som snø og den andre svart som køl.»
(Niggeren Jim spår fremtiden til Huck Finn)

Her sitter jeg som far og ser at dagene til barna mine i økende grad underholdes av andre. Hvor er min plass i denne verdenen de nå vokser opp i, der de tilsynelatende klarer det meste selv? Når de kommer hjem fra skolen, vil de så fort som mulig ut igjen eller se på eller spille noe. Selvsagt vil de det. Det er det alle andre vil, og ingen vil føle seg utenfor. De hopper fra spenningstopp til spenningstopp uten en eneste dalbunn. De vil ikke se noe fra A-Å lenger. I stedet kan de begynne på fjerde episode av noe de ikke aner hva er, etterfulgt av andre og tiende episode i samme serie. Så er det over til noe annet. Ikke at jeg er noe bedre. Jeg kjenner raskt rastløsheten selv, dette behovet for øyeblikkelig tilfredstillelse. Men jeg vil mer enn å lage mat til dem og kjøre dem til og fra aktiviteter. Eller sitte ved siden av dem og se på at de ser på noe. Jeg vil at vi skal dele noe sammen. Jeg vil gi dem litt bagasje i livet, før de sendes til ulvene.