Den lykkelige tenåringen

Mamma, her kommer jeg, roper Pier med glede i stemmen, i det han, foran vilt fremmede mennesker, kaster av seg de skitne klærne sine og løper opp i den vedfyrte badetønnen. Lyden av barnas latter blander seg i lyden av det lille fossefallet rett ved, og selvfølgelig fylles den frodige dalen nedenfor oss av solnedgangens gylne lys.

Er dette historien om Pier - fem år gammel? Nei, ved tidspunktet gjengitt over er gutten tretten år. Er Pier langsom i utviklinga? Snarere stikk motsatt. Året 2017 bor Pier i sitt egne mongolske telt, han snekrer møbler som han selger på det lokale markedet. Han lager, med entusiasme, mat til familien sin, mekker på sykkelen, forer familiens esler, passer omsorgsfullt på søsknene sine, bygger trehytter, skyter med pil og bue og sier rett ut at han er innmari lykkelig.
Ok, bor da Pier i et land langt borte vekk hvor alt er helt annerledes enn vi er vant til i Norge? Nei, Pier er på mange måter en vanlig nederlandsk gutt, som sammen med mor Ykje, far Durk og to yngre søsken bosatte seg på landsbygda i Portugal. Samtidig er familien til Pier en, i dagens tidsalder, svært uvanlig familie. Det er en familie som har valgt bort tradisjonell skolegang, som i stor grad lever selvforsynt, tett på naturen. En familie uten tv og iPad og hvor barna aldri hørt om Facebook, Instagram eller Tik Tok.
(Artikkelen fortsetter)

Et desperat forsøk på å finne balanse.

Det er fire år siden jeg møtte denne gutten. Mange ganger har jeg forsøkt å skrive om opplevelsen, men det har gitt meg så sterke følelser av forvirring og nederlag at jeg hver gang har gitt opp. Hvorfor? Fordi møtet med 13-åringen Pier rokket ved hele min forståelse av barndom, hva jeg trodde var mulig og hvilke rammer jeg ønsker å tilby min egen sønn.

Jeg, mannen og barna våre, var alt annet en innmari lykkelige den gangen vi møtte Pier og familien hans. Jeg var nybakt tobarnsmor, overarbeidet og på randen av utbrent, barna mistrivdes med den våte, norske vinteren og reisen vår til Portugal var et desperat forsøk, for vår lille familie, på å finne ny energi. Vi lengtet etter et balansert familieliv og på internettet hadde vi funnet en familie som så ut til å mestre denne vanskelige kunsten. En familie som dessuten tok imot arbeidende eller betalende gjester på sin primitive familieresort kalt «Healing Environments».

Jeg skal innrømme min egen skepsis før vi ankom stedet. Det litt pretensiøse navnet, bildene av smilende barn og voksne, et smilende esel? Kanskje skulle disse folkene vise seg å være en gjeng drømmende hippes med krystaller hengende fra trær og ører. Og ja, det hang faktisk en hjemmelaget drømmefanger fra en eukalyptusgren...Og jeg må poengtere at også livene til rause, varme, modige familier med eventyrlige og vakre liv på Portugals landsbygd har sine komplikasjoner, konflikter og sykdomstilfeller. Men størst, og tvers igjennom overveldende, var opplevelsen av frihet, ro og balanse i livet som denne familien snekret sammen.

Og mest av alt, bildet av Pier. En tretten år gammel gutt som er rak i ryggen og fast i blikket, som snakker sin sak og som uproblematisk vandrer fritt i sin egen verden et sted mellom barndom og voksenliv. Det er et bilde som jeg både har blitt inspirert av, og som jeg, i hemmelige øyeblikk av sjalusi, desperat har prøvd å kvitte meg med. Det er et bilde som har fremtvunget minner av opprør, identitetsjakt, selvforakt og sterke følelser av utenforskap fra min egen ungdomstid. Et bilde som har vekket meg klokka tre om natta og latt meg gruble over «hvordan skjerme min snart ni år gamle sønn fra all dritten i den kommende ungdomstiden». Og når jeg endelig har sovnet igjen, har drømmene mine inneholdt uhyre scener av barna, et sammensurium av blodige videospill, drikkepress fra «vennegjengen», kvinnefornedrende porno og kneblende kommentarer på sosiale medier...

Frykt ikke!

Før denne teksten forsvinner ned i et svart hull av fremtidsfrykt, velger jeg nå å snu i en positiv retning. Fordi bildet jeg bærer med meg av Pier også har vekket meg til live på en måte som få andre bilder har klart å gjøre. Det er et bilde som har fått meg å lure på om det svarte hullet egentlig er et hull i forståelsen min av hva ungdomstid kan være. Hvorfor er det nærmest akseptert som en naturlov at ungdomstiden skal være full av drama, konflikt og identitetsjakt? Og er Pier et sært tilfelle eller er det å oppleve balanse og lykke som tenåring en mulighet for alle barn? Hvordan kan jeg gi barna mine forutsetninger for å oppleve noe av den frihet og selvfølelse Pier eide i sin hverdag?

Nå stiller jeg store spørsmål, og i de fire årene jeg har brukt til å kna disse spørsmålene så har jeg skjønt at svarene er komplekse og sammensatte. At det ikke er nok å bare flytte ut i villmarka og nyte solnedgangens gylne lys over frodige daler for å få lykkelige tenåringer. At tilfredshet i livet selvfølgelig også handler om samspillet i familien, indre og ytre ressurser, muligens noe genetikk og så videre. For eksempel tror jeg Ykje og Durks tilnærming til barna sine ville hatt en god effekt på barnas følelser av frihet og lykke, uansett miljø. Likevel mener jeg at det rendyrkede bildet av Pier, den lykkelige tenåringen, er viktig nettopp sånn som det er. Fordi det rokker ved det vedtatte synet på ungdomstidens opprør og frigjørelse som nødvendig for utvikling av et selvstendig jeg. Det rokker ved ideen om at våre eneste verktøy i møte med ungdommen er tidlig innsatser på skolen og foreldrekurs ledet av trendy familiepsykologer. Ja, bildet av Pier er viktig fordi det kan forstyrre, provosere og vekke oss til å stille spørsmål ved hva som er normalt, hva som er mulig, hva som burde etterstrebes. Bildet utbasunerer at følelser av frihet, lykke, selvstendighet, nærvær og mestring er fullt mulig – også midt i en hormonell overgangsfase! Det minner oss om å granske hvilke type rammer vi gir barna og ungdommene våre. (Artikkelen fortsetter)

Hva med Pier 2021?

Leseren lurer kanskje, som meg, på hvordan det går med Pier nå, fire år etter møtet vårt i 2017? Snart myndig, hva for en type mann er Pier på vei å utvikle seg til? Er han fortsatt logga langt vekk fra Tik Tok og Facebook, til tross for at livet hans lignet mest på en Instagram-profil? Lager han fortsatt mat til familien? Er han fortsatt innmari lykkelig? Det er med blandete følelser jeg tar kontakt med Ykje. Med gode minner og med et sterkt ønske om at ting skal gå bra med familien. Samtidig (hjelp) så er det også med en liten stygg tanke om at det på en måte ville være enklere å være meg, og mamma til sønnen min, om bildet av Pier fikk noen sprekker i seg. Om ungdomstidens drama likevel er en uunngåelig naturlov. Om jeg bare kan skrote denne teksten og i stedet google opp et passende foreldrekurs.

Men nei, det er ikke noe drama å hente i samtalen med Ykje. Barna har det fint og lever fremdeles fritt og fullt. Pier er fornøyd og «på plass i seg selv» som Ykje sier. Han skyter fremdeles med pil og bue, lager mat og snekrer møbler. Og, som om det ikke var nok, så er han i ferd med å pusse opp en gammel teatervogn. En vogn som han, så snart han har tatt lappen, planlegger å trekke ut på eventyr med i den store verden. En verden og et eventyr det står klart for meg at han vil mestre meget godt.