Jeg fikk nettopp en mail fra Fjell og Vidde, medlemsbladet til DNT: – Vi skal lage en sak om hva man kan gjøre i påska, nå som hytteturen for mange er avlyst og reisemulighetene begrenset. Har du et tips du vil dele med oss?
Hvorfor spør de meg? tenkte jeg. Jeg som ikke har gjort annet gjennom hele livet enn å fråtse i de reisemulighetene som verden har bydd på. Jeg har kokt bålkaffe i Sibir og Alaska, padlet gjennom Tasmania og Canada, gått på ski over Grønland og Antarktis, klatret i Nepal og Peru, syklet gjennom Sahara og Island, ridd gjennom Mongolia og Argentina – og nå skal jeg opptre som en slags spesialist på turer som kan gjøres innenfor et steinkast hjemmefra?
Det hender jeg tenker tilbake. Det hører vel alderen til. Jeg mener, det er mer å se tilbake på enn fram mot. Og så tenker jeg, hvis jeg hadde fått gjenoppleve en – tja, la oss si en femårs-bolk av livet mitt, hvilken periode ville jeg ha valgt? Hva kjenner jeg på nå i ettertid som den mest spennende, fascinerende og utbytterike delen av livet mitt?
(artikkelen fortsetter)
Svaret er enkelt. Jeg ville ha tatt de årene da ungene var små. Store nok til å springe rundt i graset, men små nok til at de skulle leses for ved sengetid. Jeg ville ha valgt de årene hvor hver tur i fjæra var en oppdagelsesreise, hvor pannekakene på primusen var helgas høydepunkt, hvor det lå et forskningsprosjekt i hver rumpetrolldam oppi skogen, hvor vi snekret fuglekasser med ”VELKOMEN!” under inngangshullet, hvor vi lekte gjemsel i blomsterenga, hvor mestringshylet etter å ha hoppet tørrskodd over bekken kunne ha målt seg med hvilken som helst Everest-bestigning, og ble kun overgått av tilsvarende hyl da den første ørreten satt på kroken, men som umiddelbart gikk over i utrøstelig gråt da fisken øyeblikket etter falt av.
Jeg ville ha valgt de årene der, da spenningen ved teltturen en kilometer fra kjøkkendøra ikke sto tilbake for noen ørkenkryssing, jungelferd eller polarekspedisjon. De årene det ble delt ut Michelin-stjerner for brente pinnebrød og kalde pølser, og barkebåter i Håkåhølen var seilskip på Atlanterhavet.
Tipset jeg vil dele er dette: Bruk denne tiden for alt den er verdt.
