Barn trenger tid uten agenda

I disse dager er forslag til ny opplæringslov ute på høring, og for første gang kan lekser komme inn i lovverket: «Skolen kan påleggje elevane å gjere oppgåver utanom skoletida (lekser). Det må takast omsyn til at elevar har rett til kvile og fritid», lyder forslaget.

Arbeiderpartiet etterlyser en debatt om lekser. I denne sammenheng vil jeg gjerne rekke opp hånda. Det er nemlig potensielt en svært vesentlig forskjell på denne ordningen slik den eksisterer idag, og slik vi kan risikere at den vil bli håndhevet i fremtiden, om lovforslaget blir vedtatt.

Mine barn har ikke mye lekser, leksetimen de har integrert i timeplanen dekker dessuten det meste. Av og til oppfordres de til å lage en matrett, i perioder har de leselekse, og unntaksvis jobber de med ulike særemner, som så langt har gitt mer enn det har slitt på samlivet i heimen. Om jeg hadde opplevd at mengden lekser gikk utover barnas ve og vel, så ville jeg ha kjent meg trygg nok til å sette ned foten. Denne muligheten vil jeg insistere på at vi som foreldre skal ha. Utdannelsen av våre barn bør sikte mot å være et lagspill mellom lærer, forelder og elev. Ord som «pålegge» klinger ikke bra. Fremfor å integrere lekser i lovverket, bør vi i stor grad kvitte oss med dette konseptet en gang for alle. (artikkelen fortsetter)

Lekser = en død rotte inn i familien

Vår avtroppende statsminister blogger om at et viktig argument for å gi barna lekser, er at dette vil gi dem gode arbeidsvaner. Jeg er fostret opp med en forestilling om at det er helsebringende for oss voksne i minst mulig grad å ta med jobben hjem. Og jeg tror på det sistnevnte. Altså ser det ut for meg som at vi ved å tviholde på dette som ofte fortoner seg som et arkaisk disiplineringsverktøy, er med på å gi barna det motsatte av gode arbeidsvaner. Som voksne kan vi ikke annet enn forsøke å lære oss å sette våre egne grenser, om vi opplever at jobben truer med å spise seg inn i for store deler av livet vårt. Barna derimot, er langt på vei avhengige av voksne som setter grenser for dem. Som anerkjenner deres behov, i kraft av å være barn.

De beste kveldene i min barndom var dem hvor jeg glemte tida, og spilte langball i gata i en tilstand av såkalt flyt. Ifølge psykologer er dette en tilstand vi alle bør etterstrebe mer av i livet. Store norske leksikon definerer tilstanden slik: «... en bevissthetstilstand knyttet til utførelsen av en aktivitet som utføres med stor grad av fokus og indre motivasjon. Karakteristisk for flyt er intens konsentrasjon rundt aktiviteten og en enhetsfølelse med den.» Tilstanden av flyt går også under navnet «optimal opplevelse». Det sier seg selv at vi investerer i barna, om vi legger til rette for at de kan få plass til flest mulige optimale opplevelser i barndommen.

I det samme døra slo i bak meg, da jeg vendte hjem fra leken i gata, kom jeg på de hersens matteleksene. Jeg har en sjeldent god relasjon til min far. Kranglene som oppsto omkring matteleksa, er det mest negative jeg kan huske fra vårt samliv. Jeg tør knapt tenke på hvordan disse stundene kan fortone seg i familier som allerede har utfordringer med konfliktnivået. Psykolog Hedvig Montgomery har sammenlignet det å gi lekser med å kaste en død rotte inn i familien. Temmelig presist beskrevet, spør du meg.

En venn av meg som da var fem år, slo seg daglig i hodet og sa «jeg er så dum», i leksestunden før jul i 1. klasse. Neste semester kunne moren berette at nå så det ut som ting begynte å falle på plass. Hva skjedde egentlig med selvfølelsen til denne lille gutten, i det halvåret han i samstemt kor med lærere, medelever og foreldre snakket seg selv ned, og angivelig falt på plass? Gutten hadde før han fylte seks år akseptert at han var en slik en, som «sliter» med matte og små bokstaver.

- Dreper motivasjon

Når jeg googler «lekser» står det dette på Wikipedia, et stykke ned:
«I Norge er lekser i senere år blitt et kontroversielt tema. Utdanningsdirektør Kjellbjørg Lunde mener at man kan droppe leksene med loven i hånd, og poengterer at det er en etterlevning fra en tid da skoledagen var kortere, som det ikke finnes lovhjemmel for. Ståle Fredriksen mener at barn ikke kan pålegges å arbeide på fritiden, og at lekser har en rekke negative virkninger. Førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Odd Valdermo, mener lekser skaper angst».

Audun Lund-Andersen Sandve (13) beskrev sin opplevelse av lekser i spalten Si;D i Aftenposten (08/10-20):

«Jeg vet ikke om én ting som er verre enn å sitte hjemme til langt på kveld med lekser. Det dreper all glede og motivasjon forbundet med skolen. Med lekser går skolen fra å være en plass hvor jeg føler livsmestring og læreglede, til en arena som jeg forbinder med slit, stress, frustrasjon og kjedsomhet».

Når vi i tillegg vet at lekser undergraver den norske fellesskolens utjevnende mandat, så burde vel denne saken snart være ferdig debattert?

Jeg tror frykten for å gi barna leksefri, handler om voksnes generelle frykt for aktiviteter uten nytteverdi. Når vi vet at nettopp aktivitetene som vi velger ene og alene for aktivitetenes skyld, er å regne som balsam for kropp og sjel – så bør vi trosse frykten og være ansvarlige nok til å ikke overføre en sådan livstrøttende holdning, over på barna. Det er dessuten gjerne når vi ikke prøver så hardt, at vekst har det med å skje. Og ikke nødvendigvis veksten som kan måles og observeres. Det handler om noe enda større. Vi har vel alle opplevd å legge oss om kvelden med et tilsynelatende uløselig problem surrende i hue, og våknet med tilgang på svarene. Etter hvilen kan vi atter gjenoppstå.

Mindre fri lek.

Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål. Det som karakteriserer den frie leken er at den er lystbetont, spontan og frivillig - ergo kan den ikke plasseres inn i et skjema. I fri lek kan barna få oppleve redusert selvbevissthet. De kan få en tiltrengt pause fra først og fremst å være opptatt av å være flinke.

I den nylig utgitte boken «Let the Children Play» skriver den finske skoleforskeren Pasi Sahlberg og William Doyle at de har en drøm om at en dag, vil vi voksne lytte nøye til det barna forteller oss, og gi dem barndommen tilbake. De drømmer om at vi kan la barn være barn og at lærere og elever sammen kan skape fremtidens skole. En skole som først og fremst er bygd på lek. Dag Nome, som er universitetslektor i pedagogikk ved Universitetet i Agder, tar til orde for å prioritere lek før lekser. Han refererer i en kronikk til en forskningsgruppe fra Cambridge som mener å kunne påvise en sammenheng mellom innsnevring av tiden barn har til rådighet for fri lek, og framveksten av stress-symptomer og psykiske problemer blant barn og unge.

Regissør og forfatter Margrete Olin kom i 2017 med dokumentarfilmen «Barndom». Olin kaller leken for arbeidet i barndommens rike. Dette arbeidet skal dog ikke være styrt av ytre krav. Barna er nemlig ikke små voksne, de er mennesker som vokser. Barna trenger at vi gir de tillit til å vokse i eget tempo. Til dette må de gis mellomrom til å bare være. Om det virkelig er slik at vi ønsker oss mer livsmestring via skolen inn i barnas liv, er det åpenbart at det å lovfeste lekser vil ta oss på ville veier. Fremfor forsøk på å ta kontroll over barnas tid 24/7, kunne vi voksne med fordel la barna inspirere oss til å bli med mer på leken.