Å, var jeg en sangfugl

Mor: Har dere sunget på skolen i det siste?

Sønn, 11: Nææi, jo, vi sang i musikktimen på mandag, den derre «Shape of you» av Ed Sheeran.

Neste scene: Juleavslutning med klassen til sønnen min. De håpefulle stiller pent opp i rekker og synger, faktisk: «Snowflake, snowflake» og «It's beginning to look a lot like Christmas» med singback på anlegget. Jeg, lettrørt mor og musiker, feller en liten tåre — syngende barn har den effekten på meg. Ennå står de der, relativt usjenerte, og synger sammen av full hals. Men hvor ofte gjør de egentlig det? Når stilner de? Og hvor er det blitt av sangene «alle» kan?
Det har skjedd noe dramatisk med sangen i skolen, og i hele samfunnet vårt. (Artikkelen fortsetter)

Hvor er det blitt av sangen?

Da jeg gikk i grunnskolen på det ubekymrede 80-tallet, sang vi hver eneste dag, flere ganger om dagen. Vi startet og avsluttet alle skoledager med en sang, og ofte sang vi i starten av andre skoletimer også, i tillegg til kristendomstimene og musikktimene. Vi sang nasjonalarven — gamle, norske viser, nyere norskspråklige sanger — og salmer. Siden den gang er statskirka avviklet, og pugging av salmevers er dermed ikke på timeplanen. Men hva med alle de andre norske visene og sangene vi lærte på skolen, som jo er en del av kulturarven vår?
Personlig synes jeg det er litt trist at kommende generasjoner ikke kan synge «Deilig er jorden» sammen i min begravelse — fordi de ikke kan den. Det er en annen diskusjon som jeg lar ligge. Men sangen som integrert del av skolehverdagen, og hvor det glapp - dét er et mysterium jeg ikke vil legge fra meg.

Barneskolelæreren min var ingen sangfugl, tvert imot, hun sang som ei kråke. Likevel var sangen et selvfølgelig læringsverktøy for henne og en naturlig del av skoledagen. Slik er det tydeligvis ikke for flertallet av dagens lærere. Jeg tror ikke det er noe galt med dagens lærere, her er en systemfeil begravet. Musikken tar jo mye mer plass i hverdagene våre nå, når vi har tilgang til den overalt. Ferdig innspilt, polert, profesjonalisert. Er det derfor lærerne – og befolkningen generelt – er blitt reddere for å bruke sangstemmene sine? Handler det om sjenanse? Prestasjonsangst? Eller manglende bevissthet om hvor viktig musikk og estetikk er for læring og trivsel?
NRK-serien Demenskoret har satt nytt søkelys på hvor viktig musikken kan være for helse og livsglede. Jeg tror ikke dette gjelder bare eldre og demente – det gjelder folk i alle aldre.

Stemmeskam

Allsangen har dårlige kår i kongeriket, man trenger ikke bevege seg langt utenfor min syngende storfamilie for å merke det. Dette må jo ha en sammenheng — alle barn går på skolen, og lærerne er vanlige folk som avspeiler tendensene i samfunnet for øvrig. Det finnes ikke ett enkelt og kort svar på hva som har skjedd.
Jeg spør Anne Haugland Balsnes, professor i musikk ved Universitetet i Agder og leder for forskningsnettverket Sang i barnehage og skole: Hvorfor synger de så lite i dagens skole?
- Det er blitt veldig personavhengig hvor mye det synges i skolen. Før var det mer systematisk og likt, ganske enkelt fordi det sto mer om sang i læreplanene. Nå står og faller det på om læreren er fortrolig med å dra i gang sang, sier Balsnes.

Men hvorfor er ikke lærerne fortrolige med å synge med barna lenger, undrer jeg, hva var grunnleggende annerledes for min barneskolelærer med kråkemålet? Tror folk at de må høres ut som artister for å åpne nebbet?

- All den polerte musikken er en medvirkende årsak, mener Balsnes.
- Mange mennesker i dag har det vi kaller stemmeskam. De har kanskje sett seg blinde og døve på musikkonkurranser på tv og skiller ikke lenger mellom utøverstemmer og normale sangstemmer. De er vant til å se at folk som synger helt normalt, blir stemt ut. Dermed er de ikke trygge nok på egen stemme til at de tør å delta i allsang — de synger i dusjen og alene i bilen, men er redde for å høres. Og det gjelder jo også lærerne.

Umusikalske lærere?

I undersøkelser sier lærerstudenter at de ikke lærer nok om sang i studiene sine. De vurderer sang som noe positivt, men de er ikke fortrolige med sin egen stemme, og vurderer seg selv som umusikalske. Dette er en feilslutning, mener Anne Haugland Balsnes.
- I musikkpedagogikken hevdes det at alle mennesker har en iboende musikalitet. Man trenger ikke synge som på en scene for å synge i klasserommet. Men for lærerstudentene blir det en negativ spiral: De er ikke fortrolige med å synge når de starter lærerstudiene, de møter lite sang i utdanningen, og dermed går de ut av studiene og er like lite fortrolige med å synge som da de kom inn, sier hun.

Men vent nå litt: Er det her hunden ligger begravet — i lærerutdanningen? Jeg spør Signe Kalsnes, som er dosent ved Norges musikkhøgskole og har forsket på musikk i lærerutdanningen gjennom tidene.
- Lærerne utdannes for å realisere læreplanene, forklarer Kalsnes.
- Og læreplanene endres med politiske skifter og samfunnsendringer. Musikkfaget har endret seg veldig mye gjennom årene, fordi det har hatt ulike begrunnelser i både nytteverdi og egenverdi. Og hele grunnskolen ble forandret gjennom kunnskapsløftet (LK06) i kombinasjon med kunnskapsminister Kristin Clemets testregime og påvirkningen fra New Public Management. Med tester dreies oppmerksomheten mot de fagene og ferdighetene som skal måles. De estetiske fagene er ikke blant disse, sier hun.

Hva mister vi når sangen stilner?

Signe Kalsnes forteller videre om dreiningen fra allmennlærere som underviste i alle fag, til spesialiserte lærere med fordypning i enkeltfag. De fagene som elevene skal måles, veies og testes i, er de som blir prioritert i lærerutdanningen – særlig matematikk og norsk. De estetiske fagene fader ut. Fra og med cirka år 2000 ble det slutt på at lærerstudentene må ha et praktisk eller estetisk fag i utdanningen (musikk, kroppsøving, kunst og håndverk, mat og helse).
- Musikk er blitt et av de fagene som lærerne har minst kompetanse i. Dette blir en nedadgående spiral, og her må det skje et krafttak. For elever lærer på forskjellig måte og trenger ulike innganger til læring. Å bare satse på teoretiske fag gagner ikke flertallet av elevene. Mer sang, dans og lek i skolen er bra for elevenes læring, slår Kalsnes fast.

Felles-repertoaret forsvinner

Lærerne må bli fortrolige med å dra i gang sang igjen. Derfor er Anne Haugland Balnes' store kampsak at sangen må inn i grunnskolelærerutdanningen igjen. Andre tungtveiende grunner til å styrke sangen i samfunnet er helseaspektet og fellesskapsfølelsen. Mye forskning viser at sang bidrar til god helse — for alle generasjoner, NRK-farsotten Demenskoret har vist dette i sin fulle bredde. Opplevelsen av fellesskap og samhold er en viktig del av dette. Men hvordan skal vi kunne synge sammen i framtida hvis vi ikke kan de samme sangene?
- Demenskoret viser hvor viktig fellesrepertoaret er — dette er fellesskap og mestring basert på at de er vant til å synge. Og sang kan ikke brukes som fellesskapsarena hvis vi ikke har noe felles repertoar på tvers av generasjoner, framholder hun.

Haugland Balsnes er opptatt av at eldre generasjoner også skal lære nye sanger, dette må jo gå begge veier, og vi skal ikke bare synge gamle sanger. Dagens barn og unge kan mange sanger, men veldig mye nytt repertoar egner seg ikke til allsang.
- Men det viktigste er at vi har et felles sangrepertoar. For når vi mister den felles sangarven, mister vi en fellesskapsmulighet.

Snur vi skuta nå?

Jeg ble født inn i en annen tid, der flere sang og der perfeksjonskravene ikke var så ekstreme. Jeg og medelevene mine fikk sangen inn med skolemelka, og en livslang niste av sangklassikere å tære på ved alle livets anledninger. Uansett hva slags nebb vi ble utstyrt med, har vi en nedarvet sangskatt å øse av, et felles repertoar med generasjonene før oss. Som på fuglen på kvist kan vi synge for «mor min hver eneste dag» når språket svikter og bare musikken når inn. Ungene våre vokser opp med en historieløshet og en perfeksjonisme som neppe gjør dem godt.

Men jeg har et stort og lønnlig håp om at pendelen er i ferd med å svinge. At all oppmerksomheten rundt Demenskoret starter en bølge av forståelse av og enighet om sangens nytteverdi — for helse, for fellesskap, for samhold og felles opplevelser. Og at denne bølgen skal vokse seg helt inn i norsk lærerutdanning og skole, slik at våre barn i framtidas demenskor skal kunne stå side om side og synge noe annet og litt mer givende enn «Biltema — åh åh åh åh».