Avskjed
âĂ si farvel til et familiemedlem med fire bein
Det vondeste med dÞden: Den som forsvinner blir ikke borte, men i stedet sÄ altfor, altfor nÊr.

Da du var valp var du utrolig rampete. Du bodde i à rhus. Jeg bodde i à rhus. HÞsten var lang og varm og grÞnn. Jeg kjÞpte bjÞrnebÊr og bringebÊrsaft og du ville smake pÄ begge deler. Det er fÞrst i dag jeg har forstÄtt hva du betydde for meg den gang.
Du er blitt helt grÄ i luggen. Pusten din er rolig, men jeg ser at du ikke har det godt. Du finner ingen posisjon til den hÞyre foten din. Den hvor kreften har vokst seg inn i bein og nerver og som gjÞr at du hinker rundt pÄ tre bein. Det er fÞrst de siste dagene at foten din sluttet Ä fungere. FÞr det har du vÊrt overraskende sprek. Fjellturer pÄ fire, fem timer var aldri noe problem selv for dine smÄ tre kilo. Du satte alltid farten opp hvis strekningen foran deg var myk og lang. Kastet kongler opp i luften, fullstendig tilstede, fri og lykkelig. Stien fra bilen og til hytta var en sÄnn strekning. PÄ landet likte du deg aller best. De fredagene hvor du dro pÄ landet var gleden uendelig.
Vi skal pÄ landet, Alma, sier min mor.
Hun holder deg varsomt pÄ fanget. Stryker deg slik hun har gjort i elleve Är, langsomt over ryggen, pelsen din er klam. Hun vender deg varsomt slik at dyrlegen kan komme og gi deg en beroligende sprÞyte uten at du kan se det. Vi vil ikke at du skal bli redd.
Vi skal pÄ landet, Alma. PÄ landet.
Sommeren er kald. Det er juni, men varmen uteblir. Vi bĂŠrer den lille varme kroppen din ut i bilen og hjem igjen. Du er helt lik deg selv. Jeg forstĂ„r ikke at du er borte, fordi du ligger jo her. Ăynene dine er stive og kalde og de minner meg om fiskeĂžyne nĂ„r de er dĂžde, noe stivt og tomt i blikket. Plutselig husker jeg hvordan det var Ă„ ha deg med pĂ„ fisketur. Du sto som et spent prosjektil og kikket ned i vannet, og nĂ„r du fikk Ăžye pĂ„ fisken, sĂ„ begynte du Ă„ bjeffe, noe du sjeldent gjorde ellers.
Det er merkelig hvor mange minner hjernen lagrer som man vanligvis ikke husker. Og det er det aller vondeste med dÞden. Den som forsvinner blir ikke borte, men i stedet sÄ altfor, altfor nÊr. Minner og hendelser og fÞlelser skyter inn, sprenger seg pÄ og det verker. Man blir fanget i en tilknytning uten mulighet til Ä komme vekk, og kanskje det er her vi forstÄr noe viktig. Det er i tap og sorg en viktig forstÄelse over meningen relasjonen hadde for oss. Og det er en viktig erkjennelse at ogsÄ relasjoner mellom dyr og mennesker kan ha verdi, selv om premissene for tilknytningen er ulik. Jeg har aldri forstÄtt at du var viktig for meg den lange, varme og grÞnne hÞsten i à rhus. Hvor dagene for det meste var grÄ, men med ditt nÊrvÊr kom det flere lysglimt. Hvor mange lysglimt du har skapt de siste elleve Ärene.
Min far har gravd et hull i hagen. Han har vondt i armen, men han har spadd hard, kald jord slik at du skal fÄ hvile her. Hagen hvor du kjente hver bie og hver blomst. Hvor du lÞp ut og kjeftet pÄ fuglene nÄr mamma kastet brÞd ut til skjÊrene, og hvor du enkelte ganger gikk sÄ langt at du tok brÞdet med inn igjen. Det blir rart Ä gÄ mellom plommetrÊrne i hÞst uten at du er rundt beina mine. Det blir rart at du ikke lengre skal stÄ ved porten og logre nÄr du ser meg. Men mest av alt er det vondt. Og det er nÄ det nÊre presser pÄ.
Jeg innser hvordan du er en del av huset og hagen. Fjellturer og soppturer og hytteturer og lÞrdagskvelder og kyllingmiddager og hvor tomt det fÞles nÄr du ikke er her.
Min mor har pakket deg inn et rosa sjal. Hun legger deg varsomt i hullet i bakken. Sjasminen blomstrer og hele hagen fylles av duftene som henger i luften og klamrer seg til pusten min som skjelver og det gjÞr vondt i brystet og jeg spar tung, mÞrk jord over deg og du er sÄ liten og skjÞr og hvem skal passe pÄ deg nÄ. Totalt indoktrinert i vestlig familieidyll ville du ikke klart deg en halv dag i naturen en gang. Mors stemme er skral og skjÞr, men hun stÄr likevel og synger for deg. Sorgen herjer med kroppen hennes, ansiktet er rettet mot der du ligger. Himmelen skifter mellom grÄ og blÄ og stemmen bÊrer ikke langt. Lyden rekker akkurat bort der hvor du ligger.
Hvilken sang var det?, spÞr jeg. Alltid freidig, svarer hun. SÄnn var du Alma, alltid freidig. Du var uredd, modig, og tilstede i hvert Þyeblikk. Jeg har nok noe Ä lÊre av deg.
Du er pÄ landet nÄ, Alma. Du er pÄ landet.