Avskjed

​Å si farvel til et familiemedlem med fire bein

Det vondeste med døden: Den som forsvinner blir ikke borte, men i stedet så altfor, altfor nær.

Da du var valp var du utrolig rampete. Du bodde i Århus. Jeg bodde i Århus. Høsten var lang og varm og grønn. Jeg kjøpte bjørnebær og bringebærsaft og du ville smake på begge deler. Det er først i dag jeg har forstått hva du betydde for meg den gang.

Du er blitt helt grå i luggen. Pusten din er rolig, men jeg ser at du ikke har det godt. Du finner ingen posisjon til den høyre foten din. Den hvor kreften har vokst seg inn i bein og nerver og som gjør at du hinker rundt på tre bein. Det er først de siste dagene at foten din sluttet å fungere. Før det har du vært overraskende sprek. Fjellturer på fire, fem timer var aldri noe problem selv for dine små tre kilo. Du satte alltid farten opp hvis strekningen foran deg var myk og lang. Kastet kongler opp i luften, fullstendig tilstede, fri og lykkelig. Stien fra bilen og til hytta var en sånn strekning. På landet likte du deg aller best. De fredagene hvor du dro på landet var gleden uendelig.

Vi skal på landet, Alma, sier min mor.

Hun holder deg varsomt på fanget. Stryker deg slik hun har gjort i elleve år, langsomt over ryggen, pelsen din er klam. Hun vender deg varsomt slik at dyrlegen kan komme og gi deg en beroligende sprøyte uten at du kan se det. Vi vil ikke at du skal bli redd.

Vi skal på landet, Alma. På landet.

Sommeren er kald. Det er juni, men varmen uteblir. Vi bærer den lille varme kroppen din ut i bilen og hjem igjen. Du er helt lik deg selv. Jeg forstår ikke at du er borte, fordi du ligger jo her. Øynene dine er stive og kalde og de minner meg om fiskeøyne når de er døde, noe stivt og tomt i blikket. Plutselig husker jeg hvordan det var å ha deg med på fisketur. Du sto som et spent prosjektil og kikket ned i vannet, og når du fikk øye på fisken, så begynte du å bjeffe, noe du sjeldent gjorde ellers.

Det er merkelig hvor mange minner hjernen lagrer som man vanligvis ikke husker. Og det er det aller vondeste med døden. Den som forsvinner blir ikke borte, men i stedet så altfor, altfor nær. Minner og hendelser og følelser skyter inn, sprenger seg på og det verker. Man blir fanget i en tilknytning uten mulighet til å komme vekk, og kanskje det er her vi forstår noe viktig. Det er i tap og sorg en viktig forståelse over meningen relasjonen hadde for oss. Og det er en viktig erkjennelse at også relasjoner mellom dyr og mennesker kan ha verdi, selv om premissene for tilknytningen er ulik. Jeg har aldri forstått at du var viktig for meg den lange, varme og grønne høsten i Århus. Hvor dagene for det meste var grå, men med ditt nærvær kom det flere lysglimt. Hvor mange lysglimt du har skapt de siste elleve årene.

Min far har gravd et hull i hagen. Han har vondt i armen, men han har spadd hard, kald jord slik at du skal få hvile her. Hagen hvor du kjente hver bie og hver blomst. Hvor du løp ut og kjeftet på fuglene når mamma kastet brød ut til skjærene, og hvor du enkelte ganger gikk så langt at du tok brødet med inn igjen. Det blir rart å gå mellom plommetrærne i høst uten at du er rundt beina mine. Det blir rart at du ikke lengre skal stå ved porten og logre når du ser meg. Men mest av alt er det vondt. Og det er nå det nære presser på.

Jeg innser hvordan du er en del av huset og hagen. Fjellturer og soppturer og hytteturer og lørdagskvelder og kyllingmiddager og hvor tomt det føles når du ikke er her.

Min mor har pakket deg inn et rosa sjal. Hun legger deg varsomt i hullet i bakken. Sjasminen blomstrer og hele hagen fylles av duftene som henger i luften og klamrer seg til pusten min som skjelver og det gjør vondt i brystet og jeg spar tung, mørk jord over deg og du er så liten og skjør og hvem skal passe på deg nå. Totalt indoktrinert i vestlig familieidyll ville du ikke klart deg en halv dag i naturen en gang. Mors stemme er skral og skjør, men hun står likevel og synger for deg. Sorgen herjer med kroppen hennes, ansiktet er rettet mot der du ligger. Himmelen skifter mellom grå og blå og stemmen bærer ikke langt. Lyden rekker akkurat bort der hvor du ligger.

Hvilken sang var det?, spør jeg. Alltid freidig, svarer hun. Sånn var du Alma, alltid freidig. Du var uredd, modig, og tilstede i hvert øyeblikk. Jeg har nok noe å lære av deg.

Du er på landet nå, Alma. Du er på landet.