Å hoppe et sted

Vestens natursyn blir ofte utpekt som en av de underliggende årsakene til klimakrisen. Flere tar til orde for at det trengs en radikal endring i dette synet for å skifte kurs. Men kan vi egentlig tenke og snakke oss frem til en ny forståelse av naturen?

Kroppen i landskapet

Jeg står i en ørken i New Mexico. Det er februar år 2001, gresset er brunsvidd og jorden er rød. Jeg hopper. Og hopper igjen. Igjen og igjen, og håper at i det minste ett av bildene som knipses skal vise noe av det jeg søker med denne noe absurde aktiviteten. Å hoppe et sted. Ikke hoppe på et sted, ikke å hoppe ett sted i motsetning til et annet sted, men å hoppe stedet. Å erfare det, bli det, eller rettere sagt: å bli noe sammen med det.

Noen bestiger fjell for å erobre dem, andre for å overvinne seg selv. Andre igjen går i fjellet for å være sammen med det. Jeg tilhører sistnevnte gruppe. Det jeg tidligere kalte naturmystikk har vært en drivende faktor i livet mitt siden barndommen, og jeg søker det i alle kanaler. I 2001 er jeg kunststudent på reise i USA, og underveis hopper jeg alle mulige steder; i hotellsengen på Manhattan, på en busstasjon langs Route 66, i Navajo-reservatet i New Mexico. Prosjektet har jeg kalt Becoming Place. Varför gör hon på detta viset?

Seks år senere er kunsten lagt på hyllen. Jeg studerer religionsvitenskap, skriver om embodiment og gjør ritualer i skogen for å nærme meg det hellige i naturen. Guder, naturvesener, årstidene og deres myter. Vi påkaller, synger, danser, trommer og troller. Varför gör hon på detta viset?

(artikkelen fortsetter)

Den langsomme åpenbaringen

Spol frem noen år og jeg er slått ut av kronisk sykdom. Jeg kan ikke gå tur eller gjøre ritualer sammen med vennene mine. Jeg kan kun gå noen få hundre meter av gangen, veldig langsomt, og disse går jeg i skogen like ved - om igjen og om igjen.

Og der oppdager jeg noe nytt gjennom den langsomme kroppen min. Jeg ser mer enn før. Jeg lytter. Men jeg berører også; stryker og presser og graver og pirker. Jeg oppdager furubark i så mange lag at man kan bla i den som en bok, og der leser jeg historier om edderkopper, maur, sopp, og alt furuen har vært vitne til i sitt liv. Jeg knuser einebær med neglene og i det jeg snuser inn duften er barndommen min sammen med meg, her og nå, i det levende kroppsminnet mitt. Jeg lar kroppen folde seg rundt mosekledd berg, og slik lærer jeg noe om det å være stein. Som stille stein blir jeg vitne til en liten fugleflokk som akkurat har forlatt redet. Hva mer har denne steinen sett? Jeg blir kjent med hjortens daglige vandreruter og småfuglenes varselrop når jeg kommer gående. Jeg lærer meg navn på lav og blomster (og glemmer dem igjen), og blir venner med vinden. Og fremfor alt: jeg snakker med alt rundt meg. Hei, Furumor. Hei, Asken i Elven. Hei, Mosesteinen og Hjorten. Jeg ser deg.

Dette er ikke lenger ‘naturmystikk’. Dette er ikke engang ‘naturen’ - en enhetlig størrelse som jeg kan ha en mystisk opplevelse av. Isteden er det hundrevis av individer som står frem for meg, som jeg kan kontakte og inngå i et samspill med. Jeg strekker min oppmerksomhet ut til noen av dem; som om jeg sender en tråd ut til dem. Og jo oftere tråden sendes ut, jo tykkere blir den. Hvor Furumor tidligere var et tre som inngikk i en enhet kalt ‘skog’, oppstår det nå en sanselig utveksling i møtet mellom oss. Jeg har da vitterlig hatt sterke opplevelser av og med ‘skog’ før, men dette er annerledes.

Denne langsomme vandringen blir både medisin mot smerter og depresjon - og min åndelige praksis. Ved å gå drastisk ned i tempo, samtidig som jeg er oppmerksomt tilstede med det som er rundt meg, opplever jeg at de klare grensene mellom meg selv og omgivelsene blir utvisket. Denne følelsen av ego-oppløsning er ikke ny. Men til forskjell fra tidligere opplevelser av et hellig nærvær i naturen, opplever jeg nå også å vandre i et levende nettverk av forbindelser – hvor jeg selv, som én av mange individer, er en aktiv deltager i en pågående kommunikasjon. Og det krever hverken ritualer, meditasjon eller transefremkallende teknikker. Det holder å si ‘hei’.

«Å bade i skogens atmosfære»

Hopp frem til 2018 og jeg er ikke lenger like sofabunden av sykdom. Min lavterskelpraksis i hundremeterskogen består. Skogen og jeg er viklet inn i hverandre - jeg hører til. Nå er det ikke kun jeg som sender tråder ut; jeg opplever at de som bebor skogen sender tråder ut til meg, kaller på min oppmerksomhet. Og i takt med den langsomme tilbakekomsten fra sykdomsdvalen, kan jeg ikke la være å lete etter en bro mellom mine opplevelser og ‘verden der ute’. Både som individer og samfunn lider vi under mangel på dypere forbindelser til naturen og hverandre. Kan dette deles på noen måte? Hvilke konsekvenser vil det få om mange flere gjenoppdager denne måten å være i verden på? Hvis flere mennesker opplever å høre til stedene de bebor?

Så leser jeg en artikkel om den japanske praksisen Shinrin-Yoku (‘skogsbad’) og føler at en brikke faller på plass. Dette er sansevandringene mine satt i system, men i en nøytral form som er åpen for den enkeltes personlige erfaringer og tolkninger - om det nå handler om stress eller relasjoner til trær. Ikke nok med det; de helsebringende effektene er godt dokumentert av forskning. Det er ikke lenger bare jeg som surrer rundt alene på et lite frimerke i skogen. Dette er vitenskap!

Året etter er jeg sertifisert skogsbadguide og holder workshops i naturforbindelse. Jeg tar folk med ut i skogen for å se, snuse, berøre, lytte, leke og snakke. Sammen utforsker vi, mer eller mindre uttalt, ulike måter å skape relasjoner med den ikke-menneskelige verden på. Jeg har funnet min bro. Hos deltagerne møter jeg alt fra en sårt tiltrengt pause til ærefrykt. Ofte forundring, både over slumrende sanser som vekkes til live og over nærheten som oppstår, både til skogen og de andre deltagerne. Jeg møter også på folk som blir provosert over at noen gjør seg til guide i den frie, norske naturen, for – dette kan vi da! Vi spiser skogsbad til frokost her på berget!

En kultur av brutte forbindelser

Jeg skal ikke krangle på det, men stiller meg tvilende. Ja, det er selvsagt for oss nordmenn at naturen er bra for oss. Ja, vi vet alle at vi bør stresse ned. Og veldig mange finner rekreasjon og helse i naturen. Jeg heier på toppturer og søndagsturer og trening utendørs. Men hvor ofte stopper vi opp for å lukte på bark og mose? Eller utforske skogbunnen? Når fant vi sist et gjemmested i skogen; laget kunst av blader og kongler; hvisket hemmeligheter til trærne? Når følte vi sist et levende nærvær i skogen, det som våre formødre- og fedre kalte vetter og huldrefolk?

Er det mulig å fri oss fra den kapitalistiske tankegangen som ligger i synet på naturen som en ressurs for fysisk og psykisk helse? En ressurs for åndelighet, til og med? Kan vi snu vår vestlige tilnærming til naturen helt rundt, og ta inn over oss at vi faktisk ikke er adskilte størrelser?

For: Den vestlige verdensforståelsen er basert på antroposentrisme, individualisme, og å skille ting ad. Vi lærer ikke mye om å snakke med mose og sende ut tråder på skolen. Vi har riktignok Arne Næss og dypøkologien i den kulturelle sekken vår, og den nasjonalromantiske Vandreren med skreppe og stav som en del av identiteten vår. Men et mye sterkere narrativ former oss i dag: narrativet om mer, om individualisme og suverenitet. Gjennom en lang historie med domestisering av planter og dyr, monoteisme og mekanistisk natursyn, er vi blitt fortalt at mennesket står over og er radikalt annerledes enn naturen. Kulturen vår er gjennomsyret av dualistisk tenkning: kropp og sinn, ånd og materie. Natur og menneske, subjekt og objekt. Vi har idémessig og bokstavelig talt isolert oss fra naturen - på godt og vondt. Denne tenkemåten gjør oss ikke bare i stand til å utøve massiv vold mot naturen, men skaper også en fremmedgjøring fra våre egne kropper og verden.

Både vi og planeten lider under disse brutte relasjonene. Det forringer livskvaliteten og helsen vår, og har ført oss inn i masseutryddelse og klimakrise. For det man ikke har et forhold til, beskytter man heller ikke.

Kroppens økologi

10 000 år med jordbruk til tross: historisk sett er dette dualistiske natursynet nytt. I 99,9 % av vår historie har vi levd i, av og med naturen. Selv om teknologien vår har endret seg radikalt siden den gang, er vi fortsatt steinalderkropper med steinalderhjerner, og det er ingen utsikter til at dette vil endre seg i nær eller fjern fremtid. Vi er rett og slett evolusjonsmessig kodet til å leve i et symbiotisk forhold med naturen. Når sansevandringene mine i skogen løftet meg ut av depresjon og smerte, var det dette som var i spill: et nervesystem i resonans.

Ordet human kommer som kjent av latin humus, som betyr jord. Et vakkert bilde, tenker vi.

Men hør: Du er jord. Du er dritt, spytt og stjernestøv. Kroppens hulrom og mange overflater er bebodd av mikroorganismer som intet har med menneskeceller å gjøre; mer enn halvparten av deg består av ikke-menneskelig mikrobiom. Du er oksygen og sollys og døde dyr og planter som fortæres, transformeres, og slippes ut som potensiell næring for andre livsformer. Inn gjennom neseborene dine kryper molekyler fra høstblader i forråtnelse, andre mennesker, biler, plastbokser, vinder og kjemikalier; huden absorberer oljer og fuktighet og slipper ut damp og svette, som igjen entrer andres kropper. Du er pustende informasjon i kontinuerlig utveksling med omgivelsene. Du er porøs. Du inntar jorden, men jorden inntar også deg.

Kroppen – jeg og deg – er altså ikke avgrensede størrelser. Vi inngår i et gigantisk nettverk av forbindelser og informasjon. Så hva er oss? Hva er ikke-oss? Vi glir over i hverandre. Vi er prosesser, i konstant dialog med omgivelsene, deltagende og porøse i en tilsvarende porøs verden. Jeg er ikke Therese, jeg Thereser. Jeg blir til i et sanselig møte med verden, med vind, støv, vann, lyd, bark, med deg.

Kort sagt; vi ER natur – bokstavelig talt. Og därför gör hon på detta viset. Min hopping av steder, mine ritualer, mine studier av embodiment og moderne naturreligion - alt er et uttrykk for en dypt iboende menneskelig lengsel: becoming place.

Animisme: en verden av relasjoner

Hvilke konsekvenser får det å leve i en bevisst og aktiv dialog med en levende verden, med hav, fjell, døgnets tider og årets syklus? Med huset vi sitter i, himmelen utenfor, kroppene våre, bakken under oss? Dette er en måte å være i verden på som vi kjenner fra jeger-sanker-kulturer, hvor man ser naturen som slektninger heller enn ressurser. Flere mener at det nettopp er denne type ‘indigenous thinking’ som er veien ut av klimakrisen, som kan føre oss fra et antroposentrisk til et økosentrisk natursyn. Og det stemmer nok at urbefolkninger ofte har langt mer bærekraftige kulturer enn vi ser i det moderne vesten.

En nyansering er likevel på sin plass. Det skyldes nemlig ikke kun deres syn på naturen som slektninger, men også størrelsen på folkegruppene og type teknologi. Historien er full av eksempler på at økologisk ødeleggelse følger i menneskenes spor. Forskjellen på tidligere tiders og dagens ‘økovold’ ligger i tempoet og den massive skalaen ødeleggelsene skjer i - og i kunnskapen om det vi gjør. I dag forårsaker vi irreversible, globale ødeleggelser og vi vet det. Vi trenger åpenbart lover for å beskytte oss mot vår egen makt, men vi trenger også et nytt narrativ hvor det sosiale og politiske ‘vi’ inkluderer den ikke-menneskelige verden. Et endret natursyn kan bidra til dette.

Innen antropologien kalles jeger-sankeres måte å forholde seg til verden på for animisme. Animister er mennesker som anerkjenner at verden er full av personer, hvorav kun noen er menneskelige, og at livet alltid leves i relasjon til andre. Vi finner animisme hos alle førsivilisatoriske folkeslag. Den kjennetegnes ved nettopp det vi har beskrevet her: sosiale relasjoner, ofte opprettholdt gjennom ritualer, med den ikke-menneskelige verden så som værfenomener, planter, elver og ånder. I takt med fremveksten av jordbruket, sivilstater og monoteisme, endret dette seg. Forholdet til naturen, og derved til ånder og guder, ble mer og mer abstrakt. Denne utviklingen går parallelt med historien om mer – med påfølgende global ødeleggelse av økosystemer. I dag finner man levende animistiske samfunn hovedsakelig hos urbefolkninger, men animistisk tenkning dukker også opp i moderne naturreligioner, miljøaktivisme, naturfilosofi og i populærkulturen.

I begynnelsen var sansene

Her i nord finner vi levende animisme hos samene, bl.a. i skikken med å overnatte på et sted før man bygger der for å få tillatelse fra stedets ånder. Islands praksis med å ta hensyn til huldrefolket når veier skal bygges er et annet eksempel. Vi finner rester av animistisk tenkning i norsk folketro til langt opp på 1800-tallet, og noen steder fortsatt i dag. De ulike kasterøysene rundt i landet og julegrøten til nissen er eksempler på dette. Jeg kjenner selv en sauebonde som vokste opp med å respektfullt varsle huldrefolket, som var fjellets opprinnelige innbyggere, når han var på vei til seteren og som fortsatt holder dette i hevd. Antallet yngre som i dag aktivt velger å plukke opp slike gamle skikker er stort og voksende.

Da jeg begynte å snakke til bekken og fuglene, i den langsomme skogen med den langsomme kroppen min, da jeg flettet gress i gave til trærne og foldet meg rundt steinene, så var det animisme jeg praktiserte. Når jeg hilser dagen og synger til innsjøen her jeg bor nå, så er det animisme jeg praktiserer. Når jeg tenner bål på solvervene og setter ut grøt til nissen – for det gjør jeg – så er det animisme jeg praktiserer. Animisme handler om faktiske, ikke mulige, relasjoner. Det er ikke noe jeg ‘tror’ på; det er noe jeg gjør.

Jeg gjør det fordi behovet for sosiale relasjoner til naturens mange ikke-menneskelige personer er genetisk nedfelt i meg. Det er ikke et valg; det er min konstitusjon. Og din! Derfor vil vår fysiske, psykiske og åndelige helse påvirkes av vår nærhet til/distanse fra naturen, og av dybden på denne relasjonen. Hvordan vi behandler naturen likeså. Og dette kan verken du eller jeg tenke oss frem til; vi må gjøre det.

Finn den langsomme kroppen din. Sitt. Vent. Gi øyeblikket det aller vanskeligste: tid - og oppmerksomhet. Ta av deg skoene og la mosen berøre deg. Snakk til trosten og lytt etter svaret. Hvordan er det å bli sett av et tre?