Vindkraftanlegg går på helsa løs

Myndighetene ser ut til å ha glemt et av de viktigste perspektivene i vindkraftdebatten: Folkehelsa.

Lista vindmøllepark over Jølle i Farsund kommune.

Jeg kjenner norsk vindkraftdebatt gjennom flere år som statlig saksbehandler med hovedansvar for vindkraft i Agder, og nå som privat miljøengasjert på den samme arenaen. Jeg registrerer at det generelt er dårlig kunnskap om miljøkonsekvensene vindkraftindustrien påfører norsk natur og de berørte lokalsamfunnene. Denne mangel på kunnskap har kommet utbyggerne til gode i konsesjonsbehandlingen til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Men intet tema er dårligere håndtert av myndighetene i denne prosessen enn hva vindkrafta gjør med helsa til de som berøres.

La Naturen Leve ba for noen år siden Folkehelseinstituttet (FHI) om å sammenstille kunnskap om temaet vindkraft og folkehelse. De svarte at de gjerne skulle gjort det, men de hadde ikke ressurser til det.

I 2018 gjorde Vidar Lindefjeld en god oppsummering av støyproblematikken her i Pan og konklusjonen hans var entydig: «Med dagens utbyggingstakt og med den kommende nasjonale rammen for ytterligere utbygging, vil tusenvis av mennesker kunne bli rammet og bli påført til dels alvorlige, men hittil bagatelliserte og sterkt underkommuniserte plager. Verken utbyggere eller myndighetene tar problemet på alvor

Hvorfor var det likevel ingen rapporter om folkehelse og vindkraft blant de mange rapportene som ble utarbeidet og framlagt i forbindelse med forslaget til nasjonal ramme for landbasert vindkraft i fjor? FHI var villige til å produsere den om de bare hadde ressursene til det. Jeg tror ikke energimyndighetene ønsket temaet belyst.

Jeg har også registrert at kommunehelsetjenesten i berørte kommuner er svært uvillige til å involvere seg, sjøl om det er deres egen befolkning det dreier seg om. Blant grasrota i berørte lokalmiljøer opplever jeg imidlertid økende interesse for temaet.

Helsekonsekvensutredning av vindkraft uten medisinsk kyndige

Vindkraftanlegget på Oddeheia og Bjelkeberg i Birkenes ble det første med en egen helsekonsekvensutredning. Den kom først i år, flere år etter at konsesjon til utbygging var gitt, men likevel hadde jeg en positiv forventning. Skuffelsen min var stor da jeg begynte å lese. Noen utdrag fra rapportens sammendrag kan illustrere:

Helsekonsekvenser av vindkraftverk er et krevende tema der det foreligger relativt begrenset grunnlag for å trekke konklusjoner. Begrepet ‘helse’ er heller ikke omforent og entydig. (…) Mulige helsekonsekvenser er i tråd med oppdragsbeskrivelsen avgrenset til effekter forårsaket av støy, skyggekast og visuell påvirkning fra turbinene (…) Effekten av visuell påvirkning er vanskelig å måle og dokumentere. Hvordan denne oppfattes vil variere fra person til person. (…) Det kan ikke ut fra dette utledes noen sannsynlighet for helsekonsekvenser for beboere i områdene. Men tatt i betraktning utredningens mange usikre forutsetninger og utfordringene rundt folks subjektive oppfatninger av helseplager og tålegrenser kan det forventes at noen vil føle seg negativt påvirket av tiltaket.

Under det svært relevante temaet søvnproblemer, leser jeg: «Helt nylig er det publisert en godt dokumentert søvn-studie der forsøkspersoner ble utsatte for lyder med kontrollert styrke og lydspekter fra vindturbiner(…) Studien viser at innsovning kan ta lenger tid når forsøkspersonen ble utsatt for vindturbinstøy. Det ble også sett noe mindre REM-søvn (…) Selv-rapportert søvnkvalitet avtok noe. I studien deltok 50 personer, som sov tre netter hver i et søvn-laboratorium.

Jeg deltok på folkemøtet på Birkeland der rapporten ble presentert, og på spørsmål om hvordan folk ville forvente å respondere på å få vindturbiner i sin nærhet var det generelle svaret fra konsulenten at erfaringsvis tilvenner folk seg å leve med naboskapet. Så langt jeg kan registrere av rapporten har ingen medisinsk kyndig vært involvert, verken når det gjelder spørsmål om fysisk eller psykisk helse. At konsulenten er medlem av vindkraftindustriens bransjeorganisasjon NORWEA, er heller ikke tillitsvekkende for rapportens uhildethet.

Danske erfaringer er ikke gyldige i norske landskap

Støy er et av flere sentrale temaer knyttet til vindkraft og helse. Mitt første møte med et vindkraftanlegg som hovedansvarlig saksbehandler hos Fylkesmannen i Vest-Agder, var oppfølging av den gitte konsesjonen til Lista vindkraftverk. Etter at konsesjonen var gitt, viste det seg at konsulentens støyrapport var bygd på feil desibel-skala, og at langt flere beboere ble berørt enn beskrevet i konsesjonssøknaden fra Fred Olsen Renewables. NVE sviktet her i sin kvalitetssikring. Hadde disse dataene vært kjent ville trolig kommunestyret i Farsund sagt nei til prosjektet og den perlen fantastiske Lista var forblitt ubesudlet av vindkraft. En annen ubehagelig lærdom ble også gjort. Etter modeller som passer for å vurdere støy i flate landskaper i Danmark vil vind som kommer opp i 7-8 m/s bidra til å maskere turbinstøy. Men det er noe helt annet som skjer i et kupert landskap som på Lista, her forsterkes den meget ubehagelige støyen fra turbinbladene ned i dalbunnene når vinden øker. Anlegget på Lista stod ferdig i 2012, og innen april 2014 hadde kommuneoverlegen mottatt klager fra om lag 100 ulike personer. En oppegående kommuneoverlege påla vindkrafteier å foreta en helseundersøkelse

Transportøkonomisk Institutt gjennomførte den pålagt undersøkelsen og i rapportens sammendrag står bl.a. «Det er spesielt pulserende svisjelyder fra rotorbladene, og lav motordur beboerne reagerer på. Ca. 60 prosent av de som svarte mener vindmøllene på Lista er visuelt skjemmende. Dette synes å bety så vidt mye for deres plagereaksjoner at plagenormene overstiges fra laveste desibel. Virkningskurver for støyplage utenfor bolig tilsier at støy fra vindmøller oppfattes som 17-18 dBA verre enn støy fra vegtrafikk, og at vindmøllene bør legges minst ca. 1 kilometer unna nærmeste bolig.»

Internasjonalt er helseeffekter av vindkraft et viktig tema, ikke minst knyttet til helseeffekter av lavfrekvent støy. Seriøse undersøkelser påpeker fare for tinnitus, depresjon, hodepine, irritasjon, svimmelhet, øretrykk, synsforstyrrelser, søvnløshet, flimmereffekter, problemer med konsentrasjon og hukommelse, ja sågar panikk-opplevelse som følge av slik støy. Det er åpenbart at disposisjonen for å få disse skadene vil være individuelle – men det gjør ikke skadene mindre utfordrende! Disse effektene rammer trolig dyreliv like sterkt som oss, men det temaet er heller ikke tatt opp i Norge.

Splittelsen av lokalsamfunnene er noe av det verste

Tilgang til villmarkspreget natur uten inngrep er viktig for folk. Friluftsliv, som kombinerer fysisk aktivitet med positive naturopplevelser, har god effekt på vår totale helsetilstand. «Naturen er vårt største apotek», sa sosialmedisineren Per Fugelli. Som lege hadde han erfart hvordan naturkontakt styrker menneskene i livets ulike faser. Biologen Dag Hessen har sagt det slik: «Livet kan aldri bli helt tomt om du har naturen». Naturligvis vil folk som mister sin høyt verdsatte natur føle mistrivsel, frustrasjon og sågar sinne. Det vil være et alvorlig feilgrep av regjeringen å ikke ta folks natursorg på alvor.

Summen av det jeg har nevnt skaper en siste, svært viktig helseplage: Intern splittelse i bygdene der utbyggerne banker på døra. Folk på begge sider av frontlinjene blir skadelidende, og fra å ha stått sammen settes de nå opp mot hverandre. Om ikke helsekonsekvenser av vindkraft tas på større alvor, er det ikke bare nattesøvnen som kan bli skadelidende, men selve samholdet i mange norske bygder.