Villrein trenger ulv

I sommer publiserer vi godbiter fra arkivet. Denne artikkelen ble først publisert 7. april 2020.

Utbygging av hyttefelt, veier og turstier kombinert med økt pågang av turister har ført til at villreinområdene i Rondane har blitt oppstykket. Eldgamle trekkruter er sperret av en nærmest konstant pågang av mennesker, og reinen benytter nå bare en brøkdel av området den benyttet tidligere. Helt siden begynnelsen av 60-tallet har skylden blitt lagt på fotturisme, men i lys av flere tiår med vern og debatt om hvordan området skal forvaltes kan det være verdt å stille spørsmål ved hvor formålstjenlig jakt egentlig er som forvaltningsstrategi, og om ikke rovdyr kan bidra til å løse problemene for villreinen.

Vi vet at jakt fører til økt fluktavstand og fluktdistanse hos hjortedyr, og at villreinens skyhet varierer fra sted til sted avhengig av blant annet jakttrykk og bestandstetthet. Hvis jakt på villrein opphører er det dermed sannsynlig at oppførselen deres vil endre seg så de blir mindre sky. Dette kan i beste fall føre til at reinen begynner å krysse turstiene tilbake til de tidligere beiteområdene sine, og om ikke annet vil reinen benytte seg av stadig større arealer etterhvert som fluktavstanden blir redusert.

Mange steder er det nå nødvendig å forvalte villrein gjennom jakt for å forhindre at bestanden vokser ukontrollert og ødelegger sitt eget ressursgrunnlag, men i nasjonalparker som Rondane fins det et alternativ til jakt: rovdyr. Predasjonstrykk fra ville rovdyr har en helt annen effekt enn jakt med skytevåpen. Å holde villreinbestanden på tilnærmet konstant nivå gjennom rettet avskyting er en dårlig etterligning av naturlige økologiske prosesser. Skrantesyke og fotråte er symptomer på at økologien er ute av likevekt, og dette skyldes hovedsakelig det nærmest totale fraværet av rovdyr. Jerv, gaupe og ulv kan alle bidra til å ta ut svekkede dyr tidlig i sykdomsforløpet. I tillegg fører tilstedeværelsen av rovdyr, spesielt ulv, til at beitetrykk og potensielle smittekilder for sykdom blir mer spredt i landskapet.

Selv om jerven tar en del rein er den først og fremst en åtseleter, mens gaupa er en smygjeger som tar kalver, og bjørnen hovedsakelig lever av plantekost. Ulv, derimot, er en effektiv og mer selektiv predator, som opprettholder et høyt jakttrykk og holder reinen på tå hev. I fjor blei det felt over fire hundre villrein i Rondane, nok til å fø minst én ulveflokk, sannsynligvis to eller tre, og siden det ikke er plass til mer enn ett eller kanskje to ulverevirer i området er det høyst usannynlig at ulv kan ha noen negativ effekt på reinbestanden. Åtslene ulven etterlater seg vil komme jerv, kongeørn og fjellrev til gode. Rondane har ikke hatt ynglende ulv det siste århundret, men det har hendt at streifulver har kommet innom, og det kan tas grep for å gi dem sjansen til å etablere seg slik at de kan overta rollen som toppredator.

Jakt kan være et viktig virkemiddel i forvaltningen, men det er ikke et mål i seg selv. Jakt er viktig for mange i nærområdet, men det er også mange som mener villreinbestanden kun bør reguleres gjennom naturlige forhold som blant annet rovdyr, og siden situasjonen for villreinen ser ut til å bli stadig verre er det på tide å vurdere alternative forvaltningsstrategier. Unike områder under press, som Rondane, er verdt å bevare for sin egen del, ikke for jakta.

Det er ikke dermed sagt at rovdyr alene vil redde villreinen. Det viktigste er nok fortsatt å stanse eller helst reversere utbyggingen av veier, hytter og annen infrastruktur. Situasjonen er sammensatt, men det er på tide å vurdere et skifte i retning av økosystembasert forvaltning som inkluderer store rovdyr. Gjennom årtusenene har ulv vært toppredatoren som har livnært seg på frittvandrende villrein i den norske fjellheimen, og dette burde være en målestokk å sikte mot.