Meninger

Vil vi få et statsbudsjett for livskvalitet?

I dag legges resultatene fra den første nasjonale Livskvalitetsundersøkelsen i Norge fram, tilfeldigvis samme dag som statsbudsjettet. Vil Norge i framtida la slike undersøkelser ligge til grunn for statsbudsjettets prioriteringer? Det gjør de på New Zealand.

Politikk handler om å legge til rette for høyest mulig livskvalitet, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling. Økningen i produktivitet og brutto nasjonalproduktet (BNP) er ikke mål i seg selv, de er midler til å nå andre og viktigere mål. Men hvis livskvalitet virkelig skal fungere som målskive og rettesnor for politikk, må den kunne måles. Vi trenger informasjon om hvordan livskvaliteten utvikler seg og er fordelt i samfunnet. Får vi det bedre eller verre? Hvor finner vi lidelse og nød? Hvilke grupper er mest sårbare, og går det bedre med dem over tid? Svarene på slike spørsmål belyser sentrale politiske målsettinger, ikke minst de som er knesatt i FNs bærekraftsmål; jf. prinsippet om at ingen skal utelates («no one will be left behind»), og at de som har det verst skal nås først.

Slik informasjon er også viktig når et statsbudsjett skal utformes og knappe ressurser fordeles. New Zealand la i fjor fram sitt første statsbudsjett for økt livskvalitet («The Wellbeing budget»). Budsjettet ble innledet med en analyse av hovedtrekk i velferdsutviklingen. Utfordringene som ble trukket fram i analysen fikk høy prioritet ved tildelingen av budsjettmidler. Analysen bygde igjen på et indikatorsystem utarbeidet av Finansdepartementet i New Zealand. Det har vært en målsetting at rådene fra departementet i større grad skal ta utgangspunkt i mål og rapporteringer om hva folk flest verdsetter og er opptatt av. Dette er noe av kjernen i begrepet livskvalitet.

Vi har nå et nytt og bedre informasjonssystem for livskvalitet

I dag, samtidig som vårt eget statsbudsjett legges fram, presenteres resultatene fra den første nasjonale Livskvalitetsundersøkelsen i Norge, gjennomført av Statistisk sentralbyrå. For noen uker siden la Folkehelseinstituttet fram resultatene fra en undersøkelse om livskvalitet i fem fylker (Agder, Østfold, Hedmark, Troms og Finnmark), som del av Folkehelseundersøkelsene i 2019. Folkehelseundersøkelsene inneholder noen av de samme spørsmålene om livskvalitet som den nasjonale undersøkelsen. De to undersøkelsene skiller seg fra hverandre ved at den nasjonale er rettet inn mot å dekke alle de viktigste aspektene ved livskvaliteten, mens Folkehelseundersøkelsene har et sterkere fokus på helsetilstand, lokalmiljø og subjektive opplevelser. Folkehelseundersøkelsene har også et større utvalg, om lag 77 000 personer i de fem fylkene, mens den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen er basert på svar fra vel 17 000.

Rapportene som nå har kommet, er startskuddet for et nytt og bedre informasjonssystem om livskvalitet i Norge. I forslaget til nasjonalt program for offisiell statistikk 2021-2023 omtales en fast statistikk om livskvalitet som et utviklingsområde i perioden. Så hva gir disse undersøkelsene av merverdi sammenlignet med det vi vet fra før? For det første har detaljeringsnivået blitt mye bedre. Bildet vårt av hvordan folk har det i Norge har fått en kraftig zoomlinse. Med det store antallet observasjoner, langt flere enn i en vanlig levekårsundersøkelse, kan vi si noe om livskvaliteten for ulike minoriteter i samfunnet. Rapporten fra den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen gir for eksempel tall for hvordan homofile og lesbiske har det og opplever livene sine, det samme er tilfelle for norskfødte med innvandrerforeldre. Dette er eksempler på to viktige grupper som vi tidligere har hatt mangelfull kunnskap om, fordi de blir for få i tradisjonelle undersøkelser. Med det store utvalget i Folkehelseundersøkelsene kan det også gis tall for mange enkeltkommuner, slik at det blir lettere å se hvor skoen trykker geografisk sett. For kommunene som skal planlegge sine tjenester kan det bli et viktig verktøy. Noen av kommuneforskjellene er tydeligst blant de de yngre. Ungdom er gjennomgående mindre fornøyde med livene sine enn de eldre. De unge med lavest livstilfredshet finner vi i noen av Hedmarkskommunene og i større Østfold-kommuner, slik som Fredrikstad. Ensomheten er også mest utbredt blant de unge, særlig blant dem som bor i Hedmark.

Større andel yngre mennesker som opplever livet som lite meningsfylt

For det andre er metoden bedre, slik at vi unngår en underrapportering av dårlig livskvalitet. De tradisjonelle levekårsundersøkelsene er stort sett basert på telefonintervjuing. Spørsmål om subjektiv livskvalitet berører sensitive og personlige temaer i den enkeltes liv, som derfor ofte ikke egner seg i en intervjusammenheng. Metoden i de nye undersøkelsene består i hovedsak av at deltakerne selv fyller ut et spørreskjema på internett. Det gir større anonymitet og ærlighet, som av og til gir store utslag på resultatene. For eksempel er andelen blant yngre mennesker som opplever livet som lite meningsfylt om lag dobbelt så høy i Folkehelseundersøkelsene som i tidligere levekårsundersøkelser. Aldersforskjellene framtrer som langt større i det nye systemet. Den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen gir også høyere tall enn tidligere levekårsundersøkelser for hvor mange som er misfornøyde med livet.

Livstilfredsheten for unge med dårlig økonomi og som ikke er integrert i arbeid eller samliv, er på nivå med den vi finner i fattige land som Kamerun og Ghana.

Kombinasjonen av disse to punktene: større detaljeringsgrad og mindre underrapportering, gir oss et klarere bilde av hvor store ulikhetene i livskvalitet er, selv i «lykkelandet» Norge. Selv om de fleste har det bra og er godt fornøyd, finner vi store kontraster. Folkehelserapporten trekker fram sårbarheten blant unge med dårlig økonomi som ikke er integrert i arbeid eller samliv. Livstilfredsheten for denne gruppa er på nivå med den vi finner i fattige land som Kamerun og Ghana. Det er klare skillelinjer etter inntekt og helsetilstand. Personer som er uføre, arbeidsledige og sykemeldte har en firedobbel risiko for lav tilfredshet med livet. Slik bidrar rapportene til å belyse sosiale og økonomiske ulikheter i Norge på bred basis.

Et tredje punkt er at disse undersøkelsene, og da først og fremst den nasjonale Livskvalitetsundersøkelsen, muliggjør en analyse på tvers av de viktigste velferdskomponentene. Mulighetene for dette er bedre enn i de gamle undersøkelsene. Livskvalitetsundersøkelsen dekker temaer og komponenter som inntekt og økonomiske problemer, bolig og bomiljø, helse, psykiske vansker, tilgang til natur, fritidsaktiviteter, arbeidstilknytning, arbeidsmiljø, diskriminering og vold, sosial kontakt og tillit til andre. Misnøyen med livet viser seg å ha en meget sterk sammenheng med en opphopning av dårlige skår på flere av disse temaene.

Hvorfor er unge bl.a. i Fredrikstad atskillig mindre tilfredse med livet enn andre steder i landet?

Foto: Per S. Larsen/Redningsselskapet

Både hvordan du har det og hvordan du tar det

Et fjerde og siste punkt er at de nye undersøkelsene inkluderer livskvalitetens subjektive aspekter på en bredere og mer systematisk måte enn tidligere. Dette er viktig av mange grunner. For noen er det subjektive aspektet essensen i et godt liv: en opplevelse av å ha det godt. På den annen side kan heller ikke de subjektive opplevelsene stå alene. Vel ønsker vi å føle oss trygge og frie, men vi ønsker også at disse opplevelsene har et fundament i virkeligheten, at vi faktisk er trygge og frie. En opplevelse av å ha det godt som er uten kontakt med virkeligheten, eller basert på feiloppfatninger, vil mange nøle med å kalle et godt liv. Høy velferd kan ut fra et slikt perspektiv beskrives som en viss form for helhet, der subjektiv livskvalitet er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig del. En annen grunn til å inkludere de subjektive aspektene er at opplevelser og vurderinger har objektive konsekvenser på en rekke områder. God subjektiv livskvalitet ser ut til å fremme helse. Subjektiv livskvalitet, slik som tilfredshet med livet, har også konsekvenser for hva vi gjør, blant annet for stemmegivning ved valg. Et annet poeng er at politikken etter hvert har fått flere målsettinger som berører subjektive aspekter. I helsepolitikken er det for eksempel et mål at befolkningen skal oppleve flere leveår med god trivsel, og regjeringen har nylig lansert en strategi for å forebygge ensomhet.

Med dette har vi i Norge kommet et stykke videre på arbeidet med å følge opp den historiske anbefalingen fra Stiglitz-kommisjonen; at det er på tide å utvikle et statistisk system som legger mer vekt på målingen av menneskers velferd enn på økonomisk produksjon (Stiglitz, Sen & Fitoussi, 2009). Det er likevel mye som gjenstår før vi har et fullgodt system. Et av problemene er at dagens undersøkelser av livskvalitet bare gir tall for voksne 18+ år. OECD har anbefalt at en går ned til 11+ år. Siden barn ikke kan stemme ved valg, og i liten grad er politisk organisert, er det viktig å få fram deres perspektiv på hvordan de har det. En annen utfordring er å sørge for at det blir mulig å følge de samme personene over tid, gjennom såkalte panelstudier, slik at en kan studere hvordan enkeltpersoners livskvalitet forandrer seg. Denne typen studier gir et sterkere grunnlag for å vurdere årsak- og virkningsforhold, et viktig bidrag til å gjøre dataene mer anvendelige i politisk sammenheng.

Kunnskap for å påvirke politikk og budsjetter

Så er det til slutt også grunn til å peke på noen av forutsetningene for at informasjonen om livskvalitet faktisk skal bidra til å skape et bedre liv for hele eller deler av befolkningen. Informasjonen om livskvalitet må analyseres og rapporteres på en oversiktlig og engasjerende måte, og til slutt komme til praktisk anvendelse i politikken, slik som i New Zealands budsjett for «well-being». Det er flere måter som dette kan skje på. Blant annet har Nederland valgt en interessant modell. Siden 2018 har det nederlandske statistikkbyrået hvert år utgitt en ny type publikasjon, en «bred velferdsmonitor» (Monitor Brede Welvaart), på bestilling fra regjeringen (Barstad & Vrålstad, 2019). Begrepet “bred velferd” har tre dimensjoner: Den første er velferden «her og nå», som angår livskvaliteten slik den arter seg nå og har utviklet seg i løpet av de siste årene. Den andre er velferden i framtiden; konsekvensene av våre nåtidige handlinger for framtidige generasjoner. Den tredje og siste dimensjonen er velferden “andre steder”, altså den internasjonale dimensjonen: virkningen som det nåværende velferdsnivået har på andre land og særlig verdens fattigste. Rapporten diskuteres i det nederlandske parlamentet, i den årlige debatten om «ansvarliggjøring» (Accountability Debate). Før dette har regjeringen kommet med sin offisielle reaksjon på rapporten.

De ferske livskvalitetsundersøkelsene gir et mer nyansert og dyptloddende bilde enn tidligere av hvordan vi har det og hvordan vi tar det i det norske samfunnet. Det nye systemet kan gjøre det lettere å la politikken og statsbudsjettet også i vårt land i større grad bidra til bedre liv for flere.