Meninger

Vi er alle ledere!

Mange har ønsket å lese appellen Agnes Tvinnereim holdt på De voksnes klimastreik i Bergen 12. juni. Vi bringer den her.

Helt uten å mene det, la Martin Luther King beslag på talen som starter med «Jeg har en drøm!» Hans ikoniske taleåpning har blitt til noe ingen våger å kopiere. For det krever mot å tro om seg selv at man kan forandre verden. Det krever mot å stå opp mot etablerte systemer og nedfelte sannheter. Et mot som ikke handler om å kaste seg utfor fjell eller å gå inn i brennende hus. Det motet vår tid trenger aller mest, peker innover. Vi må orke å møte det aller skumleste – våre egne holdninger og oss selv. Vår egen frykt for å ikke bli likt og anerkjent. Vår egen frykt for å ikke kunne nok eller høre til i flokken. Vi må våge å stå alene mot mange. Fordi vi vet det er det eneste rette å gjøre. Og fordi barna våre tør det!

Alderen spiller mot oss voksne i møte med klima. Jo eldre vi blir, jo mer resignerer de fleste av oss i møte med endring. Vi forstår systemene, anerkjenner kompleksiteten og resignerer. Men med vår passivitet, beskytter vi de systemene som opprettholder problemene. Og vi beskytter oss selv fra ubehaget det krever å stå opp mot det. Vi tillater oss til og med å kalle passiviteten vår for realisme. Hvor lite modig er ikke det!!

Ungdommene våre tar til gatene. Dypt engasjerte, kunnskapsrike, empatiske og med en brennende bekymring roper de at det er tid for handling. Verden må snu. Kursen vi har satt ut mot fremtiden, virker ikke lengre. Det skriker alarmer i alle retninger, og de hører det. Vi har for mye CO2 i atmosfæren. Vi har for mye plast i havet. Vi har for mye mikroplast i drikkevannet. Vi bruker langt mer naturressurser hvert år enn jorden klarer å regenerere på det neste året. Arter forsvinner i et tempo vi aldri har sett før. Vi sager over den greinen vi sitter på, og det er prekært at vi finner smartere måter å være samfunn på. Ungdommene våre er kanarifuglen i gruven, og de roper stadig høyere mot voksensamfunnet. Mot oss! Deres fremtidskurs må endres. Som samfunn har vi begynt å sette oss nye mål, men strategiene våre peker fremdeles i gammel retning, lojale mot systemene vi føler oss bundet av.

Med dagens aksjon stiller vi oss ved siden av ungdommene som streiker og krever en tydelig nasjonal klimaplan, med tiltak som tar oss til målet. En tydelig tiltaksplan, som år for år kutter utslipp og snur oss mot en sirkulær tankegang.

Ungdommene våre er ikke først og fremst unge. De er først og fremst likeverdige samfunnsborgere, som skal være her lenger enn oss.

Vi forventer at alle våre folkevalgte lytter og handler. Vi forventer å få klare svar når vi spør om retning og handling. Vi forventer at våre fremste tillitsvalgte tør å gå ut av sine trygge roller og lytte med hele seg, til bekymringen, uroen og frykten som ungdommene våre – og vi – kjenner på. Men vi forventer også at de lytter og leter etter forslagene, kreativiteten og løsningene som bor i de unge. Ungdommene våre er ikke først og fremst unge. De er først og fremst likeverdige samfunnsborgere, som skal være her lenger enn oss. De tenker langsiktig. De er ikke naive. De forstår hva som er på spill, og i møte med det er de dypt realistiske.

Vi vet nok. Vi kan det vi trenger å kunne, for å forstå at vi må handle og at det haster. Når vi vet at handling fører til holdning, raskere og mer kraftfullt enn holdning fører til handling – hva venter vi på da? Vi må i alle fall aldri vente på noen andre. Vi er «de andre». Og vi trenger oss alle sammen. All livserfaring, all formell og uformell kompetanse. All lidenskap, visjoner og drømmer. Alle aldersgrupper. Først når vi klarer å beskrive det miljøvennlige samfunnet vi gleder oss til å leve i, kommer ting til å skje. Og da kommer det til å skje fort.

Alle mennesker av god vilje – foren dere! Foren oss! Endringene må komme på alle samfunnsnivå, samtidig. Og presset for forandring må ikke være mulig å passere.

Der vi lever hverdagene våre, skal trykket for endring merkes. I familien. I nabolaget. På skolen. På jobben. I styrerommene. I politiske partier. Alle steder må vi speile planer og strategier mot nye betingelser. Det krever mot å være den som sier noe helt utenfor vante rammer. Og vi må alle våge!

Men – og dette må vi hjelpe hverandre med - vi må ikke stille krav om at vi må lykkes med en gang. Vi må vise raushet for alle som prøver å finne nye svar og ikke treffer blink med det samme.

Vi har laget oss en merkelig kultur. Vi forteller barna våre at det er feilene de gjør, de lærer av. Men vi praktiserer det ikke selv. Når vi voksne gjør feil, gjør vi alt vi kan for å skjule det. Vi ser på det å ikke lykkes som nederlag og kjenner på en inderlig skamfølelse, som vi helst vil gjemme så grundig at den forsvinner. Hva er det for en slutning? På jakt etter noe radikalt nytt er det åpenbart at vi ikke kan gå rett på målet. Selvfølgelig må vi prøve og feile. Selvfølgelig har vi idéer som må testes ut. Selvfølgelig vinner vi ny kunnskap underveis som gjør at vi lærer, justerer kursen og prøver på nytt. Uten et raust offentlig rom til å eksperimentere med nye svar, begrenser vi vår egen sjanse til å finne svarene vi jakter på. Og ja – enkelte ganger koster forsøkene penger. Noen ganger mye penger. Og noen ganger går det ut over en del av oss. Men sånn er det! Sånn må det være! Vår felles jobb er å forstå nettopp det. At den tiden vi lever i, krever en haug med nye veier vi ikke ser enda. Derfor leter vi. Det er det sunneste og eneste vi kan gjøre. Vi må fortelle barna, naboene, foreldrene og kollegaene våre at i tider som vår – der vi leter etter radikale nye løsninger – er det jammen bra at vi tester så mye som overhodet mulig.

Ordet radikal betyr rot. Radikal endring betyr altså forandringer som går helt ned til roten av problemet. Ikke endringer som plastrer på symptomer.

Endring koster alltid! Og det svir. Gandhi – et av verdens enkeltmennesker som har inspirert til endring – sa: "Først ignorerer de deg. Så ler de av deg. Så kjemper de mot deg. Så vinner du!" Dette må vi fortelle ungdommene våre. Vi må aldri gi oss!

Alle må ta lederansvar der vi står. Lederskap handler ikke om posisjon, men om tydelighet. Om integritet.

Erna Solberg, Ola Elvestuen og alle andre ansvarlige politikere – bruk muligheten dere har for endring nå! Vi sitter til halsen hele gjengen, og alle må ta lederansvar der vi står. Lederskap handler ikke om posisjon, men om tydelighet. Om integritet. Rundt oss ser vi et gryende lederskap og en kraft som vil lede endring, fra veldig ulikt hold. Modige mennesker fremmer nye argumenter og perspektiver i friminutt, på lunsjrom, på fest og i faktiske livsvalg. Vi har ikke tid til noe annet enn en krystallklar retning. Statsministeren har landets øverste verv, og dermed et tungt ansvar for å vise vei. Vi trenger å se politisk handling. Vi må se at det er samsvar mellom ord og vedtak. Vi trenger et tydelig veikart mer enn noen sinne!

Vi er ordinære mennesker, som forstår at vi må ta ekstraordinære grep. Og nei – vi nordmenn skal ikke redde verden alene. Vi skal gjøre det sammen med alle de andre ansvarlige menneskene i verden.

Jeg har en drøm. En drøm om et lite land, som viser at vi forstår krisen vi står i og ansvaret vi har. Som lager en forpliktende, tydelig klimaplan og kommuniserer den ut på en måte alle kan forstå, og se sin egen rolle i. En plan som gir oss det veikartet vi trenger for å forstå at vi er alle ledere som må vise hverandre vei. Uten at hver enkelt av oss - statsminister, byråd, konsulent, sekretær, sjåfør, lærer, politi, renholder og skoleelev - tar på oss ledertrøyen og ser at vi må lede an, kommer vi for sent i mål. Og det – det har vi ikke råd til!