Verdens bamsemumskrise
Det var bare noen få godterier igjen i skålen. Bamsemums. Min herlige, men irriterende lillesøster, hadde nok veldig lyst på disse. Men det hadde jeg også!
Den første som forsyner seg av de siste godbitene, tenkte jeg, vil sette den andre i en tilsvarende knipe.
Hva gjør jeg nå? Skal jeg bare grabbe til meg, og sikre meg den siste lekkerbiskenen? Eller skal jeg forhandle, og ende opp med ingenting eller med en halvdau bamsemums på deling?
Dette siste alternativet, er kanskje det mest korrekte, fant jeg ut. Det viser styrke, selvbeherskelse og overlegen sinnsro. Altså, å kutte begjærets bånd til den siste bamsemumsen, og samarbeide! Fornuft må vel funke bra?
Men jeg kjenner min lillesøster! Bør jeg altså ta den siste godbiten likevel før det er for sent? Det ville hun ha gjort, hvis hun hadde fulgt med i prognosene for den dramatiske bamsemums-krisen.
Men dersom jeg velger dette siste alternativet, strittet det imot i meg, så vil det kanskje sette standarden for spillereglene her hjemme fremover. Og ville jeg da noen gang kunne ha de fremtidige bamsemumsene mine i fred, når proaktiv grabbing er den nye regelen?
Et tredje alternativ er litt radikalt: Hva om jeg bare slutter å begjære bamsemums? Går i kloster? Blir buddhist? Sier farvel til verden og legger bak meg jordiske behov, trekker meg fra alt medansvar for ressursene? Men hvem ville være hjulpet med dette?
Jeg tror dette har mye med fremtiden å gjøre. Og med politikk! Og med menneskets makt og våre muligheter. Skal vi åpne de siste oljefeltene? Skal vi bygge en større flyplass? Skal vi produsere laks eller utvinne kobber på måter som dreper liv i fjordene? Må vi ikke ofre noen himmelske fjellvidder for å kunne kjøre gratis gjennom bommene med de grønne batteriene våre?
Ja, sier våre politikere: Hvis ikke vi gjør dette, så kommer lillesøstrene i verden til å rane til seg oljeinntektene, de innbringende flyrutene, laksemilliardene, og slå kloa i de siste, gjenværende bamsemumsforekomstene på kloden.
Men ærlig talt. Kan vi trygge fremtiden uten å forandre oss selv? Må vi vente på at politikere blir enige om å respektere skaperverket? Det er da ikke kjangs for at milliarder av mennesker blir enige om å redusere sitt forbruk? Hvem vil være den første? Det er jo så usikkert! Det vil aldri skje! Og skapes fremtiden egentlig bare av alle andre?
Hva om jeg selvsikkert bare gjør det som er rett? Hva om jeg innrettet meg slik som jeg ønsker at alle andre skal gjøre det? Kan dette smitte? Hva om jeg viser nøktern overbevisning, trygg selvfølge, stolt annerledeshet? Uten pekefinger og krav? Hva om vi simpelthen opptrer voksent? Går foran? Vil ikke dette smitte? Først én, så en familie, så naboen, så arbeidskameratene? En by, et land?
En vakker dag må kanskje selv politikere skjemmes over å ture frem med de markedsliberale albuene sine? Kan vårt levde forbilde vekke tilstrekkelig skam hos disse? Er ikke skam en beinhard siviliserende kraft i verden?
