Vi må snakke om grådigheten

For å møte klimakrisens utfordringer må vi gjeninnføre tanken om måtehold som en motgift til grådighet.

Grådighet er ifølge kristen tro et overdrevent begjær etter å samle eiendeler, penger og mat som man egentlig ikke trenger. Grådighet er et hån mot Gud, naturen han har skapt og menneskeheten, fordi den er så forførende at den gradvis vil kunne ødelegge alt. Gjennom menneskenes historie er det blitt gjort mange forsøk på å bekjempe vår iboende grådighet, enten i form av straff, syndflod eller bøter, men det er vanskelig å få bukt med den – spesielt når den tar form som noe som blir akseptert som positivt i samfunnet.

Her til lands finner man mange eksempler på hvordan grådigheten har fått sin plass som et viktig symbol på at ting går bra. I næringslivet er det for eksempel sett på som veldig bra når man oppnår økt produksjon eller en enorm vekst, selv om den hverken er nødvendig for videre drift eller er bra for de ansatte. Selskapers evige vekst er heller ikke spesielt bærekraftig – i hvert fall ikke når alle har som mål å oppnå det samme.

Vi må finne andre parametre for suksess enn å konkurrere om å bruke opp mest mulig av jordas ressurser den korte tiden vi er her.

Avarter av grådighet gror spesielt godt i et samfunn som stadig er ute etter å oppgradere sin egen livsstil. Vi pusser opp, flytter opp og belåner oss opp. Vi vil hele tiden oppleve mer, reise enda lengre, kjøpe mer og bli en bedre utgave av oss selv. Vi har vent oss til en livsstil hvor det er helt greit å ta til man blir flau – men det er sjelden at vi faktisk blir det.

Å utnytte dette har gjort at bl.a. skiindustrien, bilindustrien, klesindustrien og kosmetikkindustrien har hatt en enorm vekst de siste femti årene. Og det er denne pågående runddansen mellom menneskers umettelige behov for mer, samt selskapers higen etter evig vekst, som de siste tiårene har etterlatt uopprettelige spor på planeten. Jaget etter å opprettholde en høy standard som stadig skal forbedres, har blant annet gjort oss til verstingen blant verdens industrialiserte land. Vi pumper opp 554 tønner olje per innbygger – per dag. Det er liten tvil om at veksten vår har vært enorm, men med en slik livsstil og holdning går det ofte på bekostning av noe annet – eller noen andre. Ifølge kristendommen er dette selve definisjonen på grådighet.

Måtehold er at vi klarer å se når vi tar mer enn det vi trenger, og da klarer å la være. Det kan være svaret på hvordan vi redder vår egen fremtid.

Skal vi snu den negative klimautviklingen, så bør vi anerkjenne at dette er et problem. Den er et problem i ledernes årsbudsjetter, for naboens weekend-planer og på det bugnende middagsbordet. Om vi som samfunn, ledere og individer klarer å bli mer måteholdne, så kan det snu den negative påvirkningen vi har. Vi må finne andre parametre for å måle suksess enn å konkurrere om å bruke opp mest mulig av jordas ressurser på den korte tiden vi er her.

Motgiften er derfor fundamentalt menneskelig, vi må begynne med oss selv og overføre tankesettet om måtehold på alt rundt oss. Måtehold må komme først, der vi tidligere har jaget etter mer velstand og overflod. Norge må vise vei for omverden. Selskapene for sine ansatte, og foreldrene for seg selv og barna. Et måteholdent samfunn har vi når vi klarer å se at vi tar mer enn hva vi trenger, og da greier å la være å forsyne oss med mer. Det kan være svaret på hvordan vi redder vår egen fremtid.

Om vi anerkjenner grådighetens plass i mennesket, på tilsvarende måte som vi anerkjenner at vi har i oss ondskap, misunnelse og sorg, vil det gradvis bli lettere å svekke dens påvirkning på samfunnet. Det handler ikke lenger om å påføre oss mer skam eller skyld, men erkjennelsen av at et viktig korrektiv i noen grad er blitt borte, nå da vi ikke lenger forholder oss til religiøse reglers begrensning på vår utfoldelse. I det vestlige hverdagslivet er Gud i mindre grad tilstede som rettesnor, og da har vi samtidig fjernet et ytre pålegg om måteholdenhet. Nå som grådigheten er i ferd med å ødelegge jorda, er vi nødt til å ta måteholdet tilbake som en del av hverdagen vår.