Super-advokaten som bryter loven for klimaet

Teksten ble lest opp i retten av Vjolla Emiri som møtte etter å ha blitt bøtelagt for å ha sperret inngangen til Norges Bank ved å lime seg fast til dørene i protest mot Oljefondets store investeringer i brunkull. Farhana Yamin limte seg fast til inngangen til Shell-hovedkvarteret i London under Extinction Rebellions påskeopprør i år.

UTSAGN TIL OSLO TINGRETT

til støtte for aktivistene i Extinction Rebellion som møter i retten 18. september 2019

Mitt navn er Farhana Yamin. Jeg er britisk statsborger og bosatt i London. Jeg er en internasjonal klimaendringsadvokat, aktivist og tilknyttet Royal Institute of International Affairs, Chatham House, London. Jeg har vært hovedforfatter på tre av fem hovedrapporter fra FNs klimapanel og jeg har vært rådgiver ved FNs klimaforhandlinger i nesten 30 år. Jeg var juridisk rådgiver for forbundet av små øystater til Kyoto-protokollen og rådgiver for republikken Marshall-øyene i arbeidet frem til Paris-avtalen i 2015. Jeg er også grunnlegger av Track-Zero, en veldedig organisasjon som fremmer målet om netto-nullutslipp innen senest 2050.

Jeg henvender meg til retten i spørsmålet om ikke-voldelig sivil ulydighet er påkrevd for å sikre tilstrekkelig innsats fra regjeringer mot de sivilisasjonstruende følgene av menneskeskapt global oppvarming, med påfølgende klimaendringer.

16. april 2019 brukte jeg superlim for å lime hendene mine til fortauet utenfor hovedkvarteret til oljeselskapet Shell i London. Jeg var omgitt av flere dusin politifolk. Etter at jeg ble frigjort fra limet, ble jeg arrestert for å ha forårsaket skade med straffeansvar.

Hvorfor brøt jeg loven, jeg som er en internasjonal advokat innen miljørett? Etter tre tiår uten å få regjeringer til å rette oppmerksomhet på klimakrisen, gjennom beslutningspåvirkning på aller høyeste nivå, mente jeg det var påkrevd med fredelig, direkte aksjon. Jeg ønsket å vise hvor latterlig det er at en lovlydig firebarnsmor blir påsatt håndjern, mens verdens fremste forurensere, som oljeselskapet Shell, ikke stilles til ansvar for ødeleggelse av økosystemene.

Min arrestasjon skjedde under en bølge med fredelige protester mot Storbritannias regjering i april 2019, organisert av den globale bevegelsen Extinction Rebellion, også kjent som XR. Den anvender ikke-voldelig sivil ulydighet med krav om radikal innsats for å takle det mange av oss nå anser som en klimakrise.

Hvorfor brøt jeg loven, jeg som er en internasjonal advokat innen miljørett? Etter tre tiår uten å få regjeringer til å rette oppmerksomhet på klimakrisen, mente jeg det var påkrevd med fredelig, direkte aksjon.

Inntil juni i år koordinerte jeg XRs politiske strategigruppe. Mens jeg nå venter på tiltalebeslutningen, har jeg vendt tilbake til mitt arbeid: å hjelpe samfunn og sårbare utviklingsland med å virkningsfullt påvirke forhandlingene rundt Paris-avtalen, ved å få gjennomført avtalens forpliktelser. I dette inngår å forlange juridisk bindende innsats i tråd med ambisjonene, gjennom nasjonal lovgivning og regulering av karbonmarkeder.

Slike lover utgjør en avgjørende handlingsramme for innsats. Dessverre har svake lover og små endringer når det gjelder «business as usual»-utslipp ikke forhindret enorm ødeleggelse av miljøet. Nåværende versjon av kapitalismen er giftig for livet på Jorden. Den bygger på endeløs utvinning fra naturen og en urettferdig fordeling av ressurser som tilhører samfunn som historisk har vært tilsidesatt. I sin nåværende form tillater grønne avgifter og handel med karbonkvoter at forurensere slipper unna med å betale småpenger når de skaper umåtelig større skade med sine utslipp.

Den globale økonomien må endres på fundamentalt vis til et sirkulærsystem som anvender færre ressurser og som bygger på fornybare teknologier. Tiden for halvveis gjennomførte tiltak er forbi – noe som ble tydelig med klimapanelets rapport i 2018 om følgene av en oppvarming på 1,5 grader Celsius i forhold til førindustrielt snitt. Extinction Rebellions krav utløper fra forskningen bak denne rapporten. Og opprørsånden skyldes den forferdelige fremtiden vi styrer inn i, dersom verdens regjeringer ikke gjør hva forskerne sier er nødvendig.

Etter at jeg ble arrestert har kolleger bifalt hva jeg og tusener av andre opprørere gjorde for å endre den politiske debatten.

Dette er årsaken til at jeg ble med i Extinction Rebellion og lot meg arrestere som «en beskytter som følger sin samvittighet».

Nå mener dere kanskje at jeg fortjener å kalles ekstremist, som skryter av min midtlivsflørt på barrikadene. Slik snakk om urettferdighet, ødeleggelser, krise og behov for radikale endringer er fjernt fra det avmålte språket forskningssamfunn anvender. Men disse tilsynelatende følelsesladde uttrykkene er i tråd med fakta – og de skaper endring. Jeg vil heller bli kalt ideolog enn å forlede folk med selvtilfredshet.

Mange av mine kolleger innen klimaarbeid ble overrasket da jeg ble aktivist i XR. Men etter at jeg ble arrestert har de bifalt hva jeg og tusener av andre opprørere gjorde for å endre den politiske debatten.

Ikke-voldelig sivil ulydighet har hurtig skapt positive resultater jeg bare kunne drømme om gjennom mine tredve år i komitémøter og diskusjoner om utkast til klimarapporter.

Etter litt nøling kom representanter for partier på alle fløyer i Storbritannia og gratulerte XR for aksjonene som stengte sentrum av London i ti dager i april. På noen få måneder har XR satt behovet for global systemendring på den politiske agendaen på aller høyeste nivå, noe som har forvirret bevegelsens kritikere. I Storbritannia, der XR ble grunnlagt og er størst, er folks støtte for klimainnsats nå på rekordhøye nivåer.

XRs politiske strategigruppe har møtt med den britiske regjeringen, med Londons ordfører og med opposisjonspartiet Labour. Det britiske parlamentet anerkjente 1. mai et vedtak om klimakrise, riktignok ikke juridisk bindende. En måned etter vedtok parlamentet et lovforslag som satte juridisk bindende ramme for netto-nullutslipp av drivhusgasser innen 2050. Storbritannia ble dermed en av de første nasjonene som gjorde et slikt vedtak. Tidspunktet er langt fra tilstrekkelig, men beslutningen ville ikke kommet så fort uten XRs forstyrrende protester og de globale skolestreikene de bygde på, ledet av aktivisten Greta Thunberg.

Vi må anerkjenne forskernes og forhandlernes arbeid. Men vi trenger også vedvarende og bred fredelig og forstyrrende direkte aksjon.

Vi må anerkjenne forskernes og forhandlernes arbeid. Men vi trenger også vedvarende og bred fredelig og forstyrrende direkte aksjon. I sum, er verdens styresmakter langt unna sine forpliktelser i Paris-avtalen om å holde global oppvarming godt under 2 grader Celsius. Vi må derfor ta i bruk et utvalg nye taktiske grep. Vi må støtte klimavitenskapen i våre gater, våre hjem og våre politiske systemer. Klimavitenskapen har ikke fått komme til orde. Forurenserne er ikke blitt holdt ansvarlige gjennom våre juridiske og politiske systemer. Av den grunn står vi nå ved en krise for planeten.

Direkte aksjoner er berettigede fordi tidligere protester og forsøk på å påvirke beslutningsprosesser ikke har hatt tilstrekkelig effekt. Klimapanelets første rapport ble utgitt i 1990; verdens regjeringer godtok FNs konvensjon om klimaendringer i 1992 og Kyoto-protokollen i 1997. Det krevde ytterligere fire rapporter fra klimapanelet før vi nådde frem til Paris-avtalen i 2015. Er det å undres over at vi ser økende frustrasjon?

Jeg må nevne at like mye karbon er sluppet ut i atmosfæren i årene etter klimapanelets første rapport i 1990, da verdenssamfunnet besluttet å redusere sine utslipp, som i alle årene fra begynnelsen av den industrielle revolusjon frem til 1990.

Etterlengtet forandring kan uventet hurtig komme i stand under de rette forhold, som vi så med apartheid og kommunisme, eller for mer alminnelige tilstander, som normene omkring røyking, etter at flere land forbød dette i avlukkede offentlige rom.

Det er forståelig at mange er tilbakeholdne med å ty til direkte aksjoner. Jeg kjenner også på den usikkerheten mange føler.

Det er forståelig at mange er tilbakeholdne med å ty til direkte aksjoner. Jeg kjenner også på den usikkerheten mange føler. Å være aktivist kan tømme deg både følelsesmessig og fysisk, og krever lange møter og gjennomtenkt koordinering av strategier, taktikk og støtteapparat. I tillegg kan aktivister risikere livet, slik man gjør i ufrie land. Å være aktivist er også en trussel mot levebrødet: Innen jus, som innen vitenskap, beror ens troverdighet på at man blir ansett som upartisk - et inntrykk som bygges gjennom hvordan man tilbyr kunnskap og råd gjennom bøker, fagfellevurderte artikler, rapporter til beslutningstakere og ekspertvitnemål. Vanligvis bygges ikke troverdighet ved å lime seg fast til inngangen til et oljeselskap.

Dette var årsakene til at jeg måtte gå i meg selv, i lang tid, før jeg tok spranget vekk fra en akademisk tilnærming.

Utløsende årsak var klimapanelets spesialrapport i oktober 2018 om konsekvensene av 1,5 grader Celsius endring i global snittemperatur. Den ble sluppet mens jeg gjennomgikk personlig, politisk og profesjonell oppgitthet, forårsaket av sorg etter et dødsfall, utbrenthet, Brexit, at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, og mer til. Jeg var faktisk i Oslo 23. juni 2016, datoen for Storbritannias folkeavstemning om Brexit, på et juridisk symposium som ble arrangert av Universitetet i Oslo. Der skulle vi granske klima-advokaters rolle, og den gang trodde jeg at våre juridiske institusjoner ville være modne for de utfordringene klimaendringer representerer.

I lang tid hadde jeg stolt på at regjeringer handler i pakt med faktagrunnlag. Selv om våre politiske valg kan være uoversiktlige, bør de til slutt ivareta langsiktige interesser for nasjoner og planeten. Som enhver akademiker hadde jeg produsert fagartikler og rapporter i håp om at disse ville bli anvendt av aksjonister og respektert av politikere.

På vegne av små øystater hadde jeg arbeidet fra 2008 for å få FNs klimaforhandlinger til å anerkjenne at 2 grader Celsius oppvarming var altfor farlig, og at vi trengte den lavere terskelen på 1,5 grad Celsius som verdens mest sårbare land og økosystemer forlangte. De som arbeider med klimamodeller spår at vi er på vei mot temperaturøkninger som er tre ganger så høye, eller mer.

Jeg kunne ikke lenger ignorere hva alle mine skriv innen jus og min rådgivning ikke klarte å endre. Politikerne som ønsket endring fra sporet vi er på hindres fordi våre økonomiske og finansielle systemer styres av partsinteresser og innebygd treghet. I følge en rapport fra mars i år, fra InfluenceMap, har de fem største oljeselskapene til sammen brukt 1 milliard amerikanske dollar på å påvirke folkemeningen og politikere siden Paris-avtalen – altså over fire år. Kun 3 prosent av disse selskapenes samlede investeringer i 2019 på 115 milliarder dollar har gått til fornybare alternativer, resten er investert i fossile energikilder.

Klimakrisen vi nå befinner oss i krever at vi alle setter spørsmålstegn ved hvordan vi skiller mellom våre profesjonelle, private og politiske muligheter. Det betyr at vi må gå til verks på ulike vis på alle tre områder og at vi må granske hvordan vi kan bli fryktløse ledere i våre liv. Ødeleggende klimaendringer krever at vi står opp for saken, vi kan ikke være tilskuere.

Det må bli slutt på å begrense oss til å forske, forfatte, presentere og deretter overlate til andre å iverksette konklusjonene vi kom frem til. Å være profesjonell og upartisk kan ikke bety at vi må være likegyldige til den skjebne verden styres mot.

Som enhver forelder vil jeg gjøre alt jeg kan for å verne om mine barns trygghet. I dag betyr dette at jeg gjør opprør mot forhold som ødelegger mine barns fremtid.

De to største urettferdighetene i menneskehetens historie finner sted i vår tid. Den ene er hvordan vi behandler fattige mennesker som befinner seg på frontlinjen for ødeleggelsene av livsbetingelser, som dem som bor i Amazonas. Den andre er vår oppførsel mot unge mennesker. Noen få privilegerte overlater i begge tilfeller en enorm byrde av endringer til disse, endringer som ikke kan snus, med destabilisering og mulig kollaps i matproduksjon og jordbruk, og med dertil hørende sammenbrudd for psyke og samfunn.

Det er enklere for meg å si disse tingene nå som jeg er 54 år gammel og innehar betydelig kapital – økonomisk, sosial og omdømmemessig. Dette lar meg være frittalende, som jurist, aktivist og mor. Som enhver forelder vil jeg gjøre alt jeg kan for å verne om mine barns trygghet. I dag betyr dette at jeg gjør opprør mot forhold som ødelegger mine barns fremtid – ved å støtte aktivister, og særskilt skolestreikende ungdom verden over, for å bidra til å styrke deres bevegelse.

Ikke-voldelig sivil ulydighet er en nødvendighet, påkrevd for å vekke våre styresmakter til innsats.

Å ha makt og status i det nåværende systemet, og samtidig la være å utfordre dets regler, står i veien for å skape en bedre verden i fellesskap. Å bygge regenerative politiske samfunn – der mennesker og natur sameksisterer – krever modige folk som er villige til å forplikte seg og som gjentatte ganger står opp for hva de tror på, over lang tid.

Våre politikere har hatt tredve år på seg til å handle og utslippene har økt, til tross for at de forpliktet seg til å senke dem. Banen verden følger nå, der vi bruker mer og mer fossil energi, er en trussel mot livet på planeten. Vi er på vei opp til nivåer for global oppvarming som forskerne frykter vil forårsake ubotelig skade på livsveven vi alle er avhengige av.

Mot denne bakgrunnen er ikke-voldelig sivil ulydighet en nødvendighet, påkrevd for å vekke våre styresmakter til innsats. Aktivistene som står i retten i dag har gjort det som kreves for å få frem sannheten om hvor vi befinner oss og hva som må gjøres. Slik jeg gjorde, har de kjempet med frykt og vegring, for så å gå til aksjon, på vegne av oss alle.

London, 13. september 2019

Farhana Yamin