Trenger vi mineraler fra havbunnen?

Denne saken ble skrevet i 2021. 20. juni 2023 åpnet Regjeringen for gruvedrift på havbunnen.

En fersk rapport fra analyseselskapet Rystad Energy fastslår at Norge står på terskelen til et nytt industrieventyr: Det kan finnes store og viktige mineralforekomster på havbunnen i norsk sokkel, og utvinning kan gi potensielt gigantiske gevinster.

Samtidig vil mineralutvikling på havbunnen kunne ha store miljøkonsekvenser. Mineralene befinner seg i unike økosystem på havbunnen, på flere tusen meters dyp. Der spyr majestetiske «svarte skorsteiner» ut en glovarm, mineralrik væske som over tid har dannet forekomstene man er ute etter. Prosessen gir imidlertid også opphav til et artsmangfold som har overrasket forskerne, i og med at det på slike dybder ikke finnes lys (og dermed ingen fotosyntese), og at det knapt finnes andre næringskilder enn kjemikaliene i væsken fra jordens indre. Inngripenen som må til for å utføre gruvedriften, truer økosystemene og artene. Dermed oppstår det etiske spørsmålet: Bør vi gjøre dette?

Behovsargumentet

Rapporten fra Rystad peker på en økt etterspørsel etter flere av mineralene. Landbasert gruvedrift kan som kjent være svært miljøskadelig, og forekomstene på land blir stadig sjeldnere. Det kan derfor være bedre å møte etterspørselen med mineraler fra havbunnen, hevdes det. Fra et etisk synspunkt må man imidlertid skille mellom etterspørsel og behov. En etterspørsel etter mineraler har i seg selv ingen etisk betydning. At det er en etterspørsel, betyr bare at det er en vilje til å betale for mineralene i markedet. Men hvis etterspørselen kan knyttes til et behov i samfunnet for mineralene, så kan dette ha etisk betydning.

Vi mennesker har behov for mat og vann, beskyttelse, og sosial omgang med andre. Slike behov er etisk betydningsfulle, fordi det vil skade oss – det vil gjøre våre liv dårligere, eller til og med true dem – dersom vi ikke får dem tilfredsstilt. Videre kan vi ha et behov for goder som er nødvendige for å leve et godt liv. For eksempel en viss grad av velferd eller velvære, meningsfulle relasjoner til andre, og et godt miljø (inkludert tilgang til naturområder). Spørsmålet vi må stille oss i forbindelse med gruvedriften på havbunnen, er om det kan finnes et etisk betydningsfullt behov for mineralene vi kan få derfra. Det er dette spørsmålet vi skal se nærmere på i denne teksten.

Vi har åpenbart ikke et direkte behov for mineraler. Mineraler er verken et basisgode eller i seg selv nødvendige for et godt liv. Likevel kan det hende at vi har et «avledet» eller indirekte behov for dem. I så fall må de være nødvendige for å møte basisbehov eller behovet for et godt liv. Er de det?

Det finnes argumenter for at vi har et etisk betydningsfullt behov for mineralene. Det viktigste argumentet er at mineralene er nødvendige for det grønne skiftet. «Vi får ikke noe grønt skifte uten mineraler» argumenterer Olav Halset, fagsjef for politikk og samfunn i bransjeorganisasjonen Norsk Bergindustri: «Skal vi nå klimamålene trenger vi mer, ikke mindre gruvedrift i framtiden, også i Norge», skriver han i NRK Ytring. Lignende argumenter fremmes i en rapport fra Earth Economics (2015), som i rapporten vurderer det som lenge så ut til å bli det første kommersielle forsøket på mineralutvikling på havbunnen, nemlig gruveselskapet Nautilus INCs prosjekt i Stillehavet utenfor Papa Ny Guinea.

Hvorvidt det stemmer at mineralene trengs for det grønne skiftet, er i stor grad et empirisk spørsmål. Men for å besvare det på en god måte, må vi se nærmere på det filosofiske spørsmålet om hva det betyr å ha et behov. Et viktig aspekt her er at behov, begrepslig sett, er knyttet til nødvendighet. At X har et behov for Y, impliserer at Y på en eller annen måte er nødvendig for X. Men hvordan skal vi forstå nødvendighet her? Hva slags nødvendighet må til for at behovet X har for Y skal ha etisk betydning?

Behov og nødvendighet: Overføringsprinsippet

Her kan det være nyttig å ta et steg tilbake, og se på det som gjerne kalles den «relasjonelle formelen» for behov. Når vi sier at X har et behov for Y, mener vi som regel at X trenger Y for å oppnå Z. For eksempel sier vi at barn trenger utdanning for å klare seg i livet. Her er det det å klare seg i livet – altså Z i den relasjonelle formelen – som er det etisk betydningsfulle behovet, ikke utdanning (Y) i seg selv. Utdanning får sin etiske betydning «overført» fra Z – gjennom å være nødvendig for Z, som er etisk betydningsfullt i seg selv. I forskningsartikkelen denne teksten er basert på, kaller jeg dette for overføringsprinsippet.

Spørsmålet nå er hva slags nødvendighet som kreves for at overføringsprinsippet skal gjelde. Hvis det hevdes at samfunnet har et etisk betydningsfullt behov for mineraler, og det med dette menes at mineralene er nødvendige for det grønne skiftet (som igjen er nødvendig for beskyttelse mot klimaendringer, som er åpenbart etisk betydningsfullt) – hva slags nødvendighet må dette være for at overføringsprinsippet skal gjelde mellom mineralene –altså det «avledete» behovet (Y i formelen) – og det (presumptivt) etisk betydningsfulle behovet for et grønt skifte?

En vanlig måte å tenke nødvendighet på i filosofi, er som metafysisk nødvendighet. I denne forståelsen, betyr «Y er nødvendig for X for å oppnå Z» at dersom ikke Y ikke inntreffer, inntreffer heller ikke Z. Eller kontrafaktisk: Dersom Y ikke inntraff, ville heller ikke Z inntruffet. Med hensyn til en del basisbehov, så kan denne formen for nødvendighet gjøre seg gjeldende. For eksempel er det slik at hvis jeg ikke får næring, så vil jeg ikke overleve. Metafysisk nødvendighet er imidlertid praktisk umulig å forholde seg til i en diskusjon om avledete behov.

Men er det mulig å fastslå med 100% sikkerhet at dersom jeg ikke får jobb, så vil jeg heller ikke ha et meningsfullt liv? Nei.

For eksempel, jeg kan trenge jobb for få et meningsfullt liv. Et meningsfullt liv er etisk betydningsfullt. Men er det mulig å fastslå med 100% sikkerhet at dersom jeg ikke får jobb, så vil jeg heller ikke ha et meningsfullt liv? Nei. Man kan alltids komme opp med mulige scenarier der jeg har et meningsfullt liv, men ingen jobb. Kanskje jeg kunne få meg en ny hobby, som ville erstattet behovet for jobb. Basert på metafysisk nødvendighet, synes altså dette å implisere at overføringsprinsippet ikke gjelder, og at det dermed vil være helt illegitimt av meg å hevde at jeg har et etisk betydningsfullt behov for arbeid. Dette synes for strengt. Hvis et slikt behov ikke er etisk betydningsfullt ifølge vår teori om behov, så synes det rett og slett å være noe feil med teorien.

Feilen, mener jeg, ligger i at metafysisk nødvendighet (av den kontrafaktiske typen) ikke kan være en betingelse for den etiske signifikansen av avledete behov. Derfor foreslår jeg en probabilistisk tilnærming, altså en tilnærming basert på sannsynlighet. Ifølge denne måten å tenke om nødvendighet og behov på, så kan vi si at X har et behov for Y, hvis det er slik at dersom Y ikke inntreffer, så vil Z med stor sannsynlighet ikke inntreffe. Hvordan vi spesifiserer sannsynlighetsterskelen her er naturligvis et komplisert problem. Men det er det alltid når man skal ta beslutninger under usikkerhet, så det er ikke et problem som er spesielt for denne tilnærmingen.

Poenget er at denne måten å tenke på gjør oss i stand til å tenke om behov på en måte som fanger opp sterke intuisjoner om avledete behov, som i eksempelet med jobb over. For det synes helt legitimt å hevde at jeg har et etisk betydningsfullt behov for arbeid, dersom det med stor sannsynlighet er nødvendig for meg for å leve et meningsfullt liv. Spørsmålet er nå: Hva impliserer dette for argumentet om at det finnes et etisk betydningsfullt (og avledet) behov for mineraler fra havbunnen?

Bør vi?

Foreløpig er det lite som tyder på at samfunnet – underforstått det globale samfunnet, inkludert fremtidige generasjoner, gitt klimaendringenes spatiale og temporale natur – trenger mineraler fra havbunnen for å få til et «grønt skifte». Mineraler trengs i mye «grønn» teknologi – såpass mye er vitenskapelig sannsynliggjort. Men så vidt meg bekjent, er det ikke sannsynliggjort at mineralutvikling på havbunnen er nødvendig for å møte dette behovet for mineraler.

(artikkelen fortsetter)

Her må man imidlertid være klar på at det er stor empirisk usikkerhet. Vi vet rett og slett ikke nok til å kunne fastslå med sikkerhet hvordan utviklingen blir, og dermed med hvilken sannsynlighet vi vil trenge mineralene fra havbunnen. Men la oss for argumentets skyld si at det er et behov. Impliserer dette at vi bør hente opp mineralene?

Ikke nødvendigvis. At det er et etisk betydningsfullt behov for Y, impliserer at vi har en grunn til å skaffe Y. Men det betyr ikke at vi ikke også kan ha grunner til å la være. I filosofi beskrives denne problemstillingen som problemet med å veie grunner. Ideen er at en grunn til å utføre en bestemt handling, alltid er en pro tanto grunn – den er grunn med en viss vekt, eller en grunn vi har til en viss grad.

Antakelsen her er at grunner ikke er absolutte, altså slik at de alltid trumfer andre grunner. Noen mener det finnes absolutte grunner. For eksempel kan man hevde at grunnen til ikke å drepe er absolutt, og dermed vil trumfe enhver grunn vi måtte ha til å drepe. Men dette er lite plausibelt, ettersom det synes akseptabelt å drepe i noen sammenhenger, for eksempel i selvforsvar eller for å unngå ekstremt negative utfall. Uansett, de fleste vil være enige i at det finnes svært få absolutte grunner – hvis noen – og at det i de fleste tilfeller er fornuftig å tenke at grunner kommer i grader, altså at de er pro tanto grunner.

Det er i alle fall plausibelt å tenke at grunnen til å tilfredsstille bestemte behov vil være pro tanto. En grunn til det, er at man kan ha ulike behov som er i konflikt med hverandre, og som ved første øyekast, eller tenkt abstrakt, synes like viktige å tilfredsstille. For eksempel behovet for beskyttelse på den ene siden, og behovet for meningsfulle relasjoner på den andre. Fordelen med å tenke grunnene vi har til å tilfredsstille slike behov som pro tanto grunner, er at vi da kan vurdere viktigheten av dem gitt situasjonen de oppstår i. For eksempel, hvis jeg ikke har noen meningsfulle relasjoner, og jeg kun kan få det gjennom å utsette meg for en viss fare eller risiko, så synes det som at jeg kan ha grunn til å ofre noe sikkerhet (mot fare) for å oppnå disse relasjonene. Hvis jeg derimot har mange sterke relasjoner, kan jeg ha grunn til å ofre noen av dem for mer sikkerhet.

Tilbake til mineralene på havbunnen. Hvilke etisk betydningsfulle behov kan behovet for disse mineralene komme i konflikt med? I et nytteperspektiv, kan et mulig hensyn være potensiell medisinsk gevinst fra biologisk materiale som finnes rundt de varme kildene på havbunnen, der mineralene er. Helse er åpenbart et etisk betydningsfullt behov, og det er en viss sannsynlighet for at det biologiske materiale på havbunnen kan gi helsegevinst.

I et miljøetisk perspektiv, kan man også argumentere for at artene og økosystemene har egenverdi, noe som gir oss (pro tanto) grunn til å beskytte dem uavhengig av nytten de har – eller ikke har – for oss. Hvorvidt vi har slike grunner, og hvor sterke de i så fall er i denne sammenhengen, er et komplisert spørsmål, og jeg kan ikke gå inn på det i detalj her. Poenget er at vi ikke umiddelbart kan slutte fra at det er et etisk betydningsfullt behov (hvis det det) for mineralene på havbunnen, til at vi bør drive med mineralutvikling på havbunnen. Det kan hende det gir oss en grunn til det – men at vi har andre, sterkere grunner til å la være.

Det er altså viktig å være oppmerksomme på (minst) to ting når vi vurderer argumenter om at det finnes et behov for A, og at dette tilsier at vi bør gjøre B – slik som argumentet om at det er et behov for mineraler fra havbunnen, og at dette tilsier at vi bør drive med gruvedrift på havbunnen. Det ene er at «behovet» kan være en ren etterspørsel, uten etisk betydning. Det andre er at etiske behov ikke nødvendigvis impliserer et «bør»: de impliserer en grunn – nærmere bestemt en pro tanto grunn – som kan være sterk eller svak, alt ettersom hvilke andre grunner vi har i den bestemte situasjonen.

Kort oppsummert: Ikke ta behovsargumenter for god fisk. Slike argumenter må analyseres nøye – ikke minst med tanke på at de kan misbrukes til å dekke over eller blokkere forpliktelser og ansvar som ellers ville vært gjeldende. Rammeverket som er skissert i denne teksten kan være et godt utgangspunkt for vurderingen av behovsargumentene.