Tråden fra Holocaust til klima- og miljøkrise

Hvorfor utsetter mennesker som objektivt er i stadig større fare, forandringene som kan gjøre at de unngår faren mens det ennå er tid? Det er den røde tråden i Arne Johan Vetlesens forfatterskap som han selv la for dagen på sin 60-årsdag 10. september.

Arne Johan Vetlesen betraktes av mange i dag som en av landets viktigste filosofer.
– Allerede for tretten år siden mente daværende debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, at Vetlesen er Norges viktigste filosof. I løpet av de årene som har gått siden den gang, kan det hevdes at Vetlesen kun har styrket sin rolle. Det skyldes blant annet hans aktive bidrag som forsker, foreleser og offentlig debattant. I tillegg har Vetlesen i stadig økende grad tatt tak naturfilosofiske spørsmål, i tillegg til sine interesser for nærhetsetikk og ondskap, innledet Odin Lysaker, filosof og professor i etikk ved Universitetet i Agder, på feiringen av Vetlesens 60-årsdag på Litteraturhuset i Oslo 10. september.

Feiringen var også boklanseringen av «Between Closeness and Evil – A Festschrift for Arne Johan Vetlesen». Flere av de andre mest framtredende akademiske deltakerne i norsk grønn, offentlig debatt har bidratt til boka – bl.a. Thomas Hylland Eriksen, Dag O. Hessen, Ole Jacob Madsen og Henrik Syse. Mange av dem var til stede på arrangementet og i paneldebatten du kan se i videoopptak her.

Arne Johan Vetlesens 60-årsdag 10. september ble feiret med lansering av boka «Between Closeness and Evil – A Festschrift for Arne Johan Vetlesen» på Litteraturhuset i Oslo, gjennom en samtale mellom noen av bidragsyterne til boka: Thomas Hylland Eriksen (professor i sosialantropologi, Universitetet i Oslo), Dag Hessen (professor i biologi, Universitetet i Oslo), Ole Jacob Madsen (professor i psykologi, Universitetet i Oslo), Ingerid S. Straume (pedagog ved Universitetet i Oslo). Ordstyrer var forfatter og journalist Linn Stalsberg.

Panelsamtalen var preget av det store spørsmålet i klima- og naturdebatten: Hvorfor skjer det så lite?
– Det gir ingen mening i å utpeke syndebukker selv om vi skal kritisere de som burde visst bedre, sa Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.
– For meg er det paralleller til debatten om rasisme, hvor jeg tror det er mye viktigere å sette søkelys på hvordan grensene har flyttet seg med hensyn til hvordan man behandler folk som tilhører en annen gruppe enn deg selv, og hva som er blitt naturliggjort og internalisert i oss, heller enn å peke på at den er rasist og den er ikke rasist.
Her handler det om, for å si det kort, en overopphetet verden uten termostat. Det er fint å sortere flasker og å sykle på jobb og dyrke økologiske grønnsaker, men det hjelper ikke når hovedtendensen i verden er plantasjedrift og nedhugging av skog. Du skal ikke tro at dette er enkelt å endre. Ofte er det slik at hensyn til fattigdomsbekjempelse på kort sikt og hensyn til miljø kommer på hver sin side. Det er ingen enkel løsning.
Men vi må jo begynne et sted, og det er det Arne Johan snakker om i sin siste bok på engelsk, Cosmologies of the Anthropocene. Der leter han etter noen nøkler til å håndtere vår tilstedeværelse i verden på, på en annen måte enn det vi har gjort tidligere, hvor natur har vært en fiende som skal nedkjempes – både vår indre natur, gjennom moral og religion og forbud mot mord og utroskap, og den ytre natur gjennom å beseire bavianer og elefanter som ødela avlingene og giftslanger som kunne drepe deg, sa Hylland Eriksen.

(Saken fortsetter under annonsen.)

– Når jeg leser Arne Johan, da er jeg på gli

– Vi kan lære av andre, som ser på kultur og natur på en annen måte enn vi selv.

– Du skriver at denne boken til Vetlesen har drevet deg mot en antropologi som du så langt har holdt på en armlengdes avstand. Hva betyr det? spurte ordstyrer Linn Stalsberg.
– For å gjøre en lang historie kort: Det har vært noe som fra mitt ståsted har framstått som en ekstrem kulturrelativisme og snobbing nedover hos en del sosialantropologer som har en tendens til å sidestille vitenskapelig kunnskap med tradisjonell kunnskap. For samtidig vet du at noen av de som besitter den tradisjonelle kunnskapen ville ha gitt høyrearmen bare for å få ti prosent av den vitenskapelige kunnskapen som er en forutsetning for at disse antropologene kan få seg gode jobber på nordamerikanske universiteter. Mange urfolk vil gjerne ha bedre helse, de vil gjerne ha bedre liv, og de vil ha den typen kunnskap du får på universiteter, så jeg har vært skeptisk til denne tendensen, som har vært kalt den ontologiske vendingen i antropologien. Men når jeg leser det Arne Johan skriver om det, da er jeg på gli, fordi han gjør det fra et filosofisk ståsted for å utvide grensene for filosofien, inkludere andre kunnskapstradisjoner, andre måter å kunne noe om verden på og andre måter å være i verden på. Da lyder det annerledes. Da ser vi at det er ikke snakk om en antivitenskapelig posisjon. Vi skal rett og slett tenke om kulturelt mangfold på samme måte som med det biologiske mangfoldet, som blir redusert av disse plantasjene. Med hjelp av det kan vi prøve å finne noen andre nøkler og andre dører som kan bringe oss ut av dette uføret, og da kan vi lære av andre, som ser på kultur og natur på en annen måte enn vi selv, utdypet Hylland Eriksen.

Hvorfor utsetter mennesker å handle når de er i fare?

Flere av deltakerne på boklanseringen var opptatt av den viktige glidningen i Vetlesens forfatterskap de siste 15 årene, bort fra folkemord og over til klima og natur. Hva forklarer glidningen, og når startet engasjementet som har brakt Vetlesen dit han er i dag? Vetlesen forklarte selv at det begynte på hans 16-årsdag, da han fikk boka «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz, som hadde overlevd Auschwitz.
– Jeg ble veldig tidlig opptatt av alt det som gjør at mennesker som objektivt er i fare, og i stadig større fare, utsetter å handle, utsetter forandringer for å unngå eller minimere faren mens det ennå er tid, forklarte han.

Vetlesen hadde våknet til sin 60-årsdag med nyhetene om akselererende tap av arter, fra WWFs ferske «Living Planet Report 2020».
– Det går skikkelig unna, og spørsmålet er: Når er mulighetsvinduet for å handle? Vi snakker om betydningen, eller kanskje mangel på betydning, av ny kunnskap og dokumentasjon. Vi har hatt disse rapportene som bare har blitt mer og mer dystre uten at det har ført til merkbare forandringer som kan gjøre at denne utviklingen blir avverget før vi er veldig ille ute å kjøre. Vi kan bli paralysert, vi kan bli passivisert hvis kunnskapen er for dyster, sa han.
– Hvordan skal man svare på faren for at den alvorligste kunnskapen paralyserer og ikke mobiliserer? Er det da snakk om å stille spørsmål ved det liberale demokratiet slik vi enda har det i et land som Norge? Må det sterkere lut til? Må folkeviljen settes til side hvis majoriteten gjennom stemmegivning tydeligvis ikke er villig til endringene tar alvorlig inn over seg? Skal man gripe til noe annet enn bare å satse på enda en ny rapport? Hvis modellen der ny kunnskap forandrer holdninger og verdier, som så blir til handling gjennom stemmegivning, hvis den modellen i en viss grad har spilt fallitt, hva da?
Jeg har ikke nærmet meg dette spørsmålet statsvitenskapelig. Men jeg har nærmet meg det, og er ganske kry når Thomas sier at dette var noe han var veldig skeptisk til lenge, med antropologene som ville ta oss til Amazonas og urfolk, men at gjennom min måte å gjøre det på så er han kommet på gli.

Ingen andre kan ta ansvar for det området, for de artene, for det livet som vi inngår i

– Hva er relevansen til spørsmålet om systemendring av det jeg skriver? fortsatte Vetlesen. Jo, det har å gjøre med begrepet skala, og det knytter oss også til ting som Dag Hessen og Ingerid Straume har vært opptatt av, dette med vår kortsiktighet. Hva er det som skaper den kortsiktigheten? Er det kulturelt eller er det noe biologisk? Jeg tenker at det først og fremst handler om noe kulturelt, så for meg har disse store globale problemene med naturtap og klimaendringer veldig mye å gjøre med forankring til det lokale.
«Små steder - store spørsmål» heter læreboka til Thomas. Jeg er veldig med på den måten å nærme seg det på, at det handler om erfaringer. Derfor er også dette med erfaringstap og shifting baseline syndrome, at vi venner oss til endring vi ikke burde venne oss til, veldig viktig å tenke på. Det eneste som kan avverge det, er å gjøre erfaringer i det nære og å knytte seg til alt det levende som omgir oss der vi bor, der vi vokser opp. Det er ingenting som kan erstatte den typen tilknytning. Jeg har også snakket om kombinasjonen av kjærlighet og raseri - kjærlighet til alt levende og raseri overfor de kreftene som ødelegger det. Hvis vi da gjør det nedenifra, knytter vi også an til dette med ansvar. Vi får gjøre så godt vi kan med hensyn til å forvalte og ta ansvar for det området, for de artene, for det livet som vi inngår i. Ingen andre kan ta det for oss. Andre må ta det på sine steder. Det er det jeg har beskrevet som et korrektiv til farene ved abstraksjon, sa Vetlesen.