Til forsvar for hjemmekontorets miljøeffekt

Eivind Hoff-Elimari skriver i Pan 15. august 2020 at han er bekymret for at den økte bruken av hjemmekontor koronapandemien har åpnet for vil føre til mer press på naturen. Han peker på at det i flere land nå er en økende etterspørsel etter boliger på landet, nå som folk har oppdaget at de ikke lenger trenger å bo i nærheten av jobben sin i storbyen. I utgangspunktet har de som bor på landsbygda et mindre klimafotavtrykk enn byboere, skriver han, men det er fordi de tjener mindre penger og derfor forbruker mindre. Hvis byboerne kan ta med seg sin høye inntekt til landsbygda, vil de også ta med seg forbruket sitt, samtidig som de kjører mer bil og tar opp mer plass enn de gjorde i byen.

Jeg er enig i at marerittvisjonen for fremtiden må være et Norge som har blitt til en eneste stor forstad av digre eneboliger, knyttet sammen med motorvei. Det kan selvfølgelig gå slik, hvis det er dette vi velger å bruke skiftet til mer hjemmekontor til. Jeg tror likevel analysen bommer, fordi den tar utgangspunkt i en dyp og uforutsigbar endring og antar at vi passivt sitter og ser på hvordan den utspiller seg.

Det som har skjedd er altså at i den delen av arbeidslivet som foregår på kontorer, vil det antagelig bli lettere å bo langt unna jobben enn det var fram til pandemien. Dette berører ikke alle arbeidere. Ikke alle jobber på kontor, og ikke alle som gjør det vil ønske eller få lov til å rive seg løs fra det fysiske kontoret, men det vil bli flere av dem enn tidligere.

Fra byen til landsbygda? Ikke helt

Hoff-Elimari vinkler dette som en utflytting fra byen til landsbygda, men det er bare halvveis riktig. Det vi snakker om er en utflytting fra storbyen til landsbygda og mindre byer. I dag finnes det hele sektorer av arbeidslivet hvor du nesten må bo i eller i nærheten av Oslo, Bergen, Stavanger eller Trondheim for å ha et godt jobbmarked. Du kan til nød få deg jobb i enkelte mellomstore byer, men jo mindre byen er, desto færre valgmuligheter har du og desto mer sårbar blir du hvis de få arbeidsgiverne som finnes der får problemer.

Kulturlivet og frivillige organisasjoner er konsentrert i storbyene, og ikke minst er staten også det. Et annet eksempel er IT-bransjen, som jeg jobber i. I storbyene kan jeg velge og vrake blant arbeidsgivere. I mellomstore og små byer må man gjerne ta til takke med det man får, hvis det finnes noe i det hele tatt.

Bruker storbybeboere den høye inntekten sin på forbruk? Ja, det også, men ikke minst bruker de den på å betale på boliglånet sitt.

Dermed er det mange som ender opp med å bo i og nær store byer kun for å få den jobben de vil ha. Dette fører til et enormt press på boligmarkedet, særlig i Osloregionen. Dette inngår i en ond sirkel hvor de økende boligprisene fører til at alle må presse låneevnen sin til det ytterste og jobbe så mye de kan. Bruker storbybeboere den høye inntekten sin på forbruk? Ja, det også, men ikke minst bruker de den på å betale på boliglånet sitt.

Er dette egentlig et miljøproblem? Kanskje ikke. Vi kan eventuelt kalle det et indirekte miljøproblem, gjennom at mye av pendlingen til storbyene skjer via motorvei, som fører til et krav om flere motorveier, som så fører til enda mer pendlerbebyggelse enda lenger bort. Hvis vi ser på selve byen Oslo alene, har den unngått de verste effektene av dette, takket være markagrensa, men nabokommunene langt ned i Østfold og Vestfold spises opp av osloarbeidere på jakt etter et stort og/eller billig hus å kjøre til byen fra. Sånn sett er dette et miljøproblem.

Et menneskeproblem

Men først og fremst er det et menneskeproblem. Det ødelegger livene våre at så mange av oss føler at vi må være tilstede på det samme sinnsyke boligmarkedet for å få den jobben vi vil ha. Man ender lett opp med familier hvor begge foreldrene har lange arbeidsdager og lange jobbreiser, og lite tid til hverandre og barna.

Det første steget på boligstigen er det vanskeligste, og blir bare vanskeligere for hvert år som går. Men de neste stegene er sannelig ikke enkle de heller. Mange familier lever i balansen mellom låneevne og jobbreisetid. Hver gang antallet personer i husholdningen øker, fra en til to til tre til fire, må man stille seg selv det samme vanskelige spørsmålet: Skal vi jobbe mer og hardere, eller flytte til et billigere sted hvor vi må bruke mer tid på pendling, eller prøve å klare oss på den plassen vi har?

Nyvunnet frihet

Slik er det selvfølgelig fortsatt for svært mange. Alle har ikke sittet på hjemmekontor siden mars, og jeg skal ikke late som om permanent hjemmekontor for kontorarbeidere havner høyt på listen over viktige kampsaker. Men det er nå en god ting likevel for de det gjelder. Jeg tror det er mange nå som føler på en ny følelse av frihet: Oi, jeg kan faktisk kanskje bo akkurat der jeg helst vil bo, og beholde jobben jeg helst vil ha.

Hva skjer når titusenvis av oss tenker på denne måten, og etterhvert tar hjemmekontoret med oss ut av storbyene? Den mest direkte effekten er at mange mennesker får et liv som er mer slik de selv ønsker det. Dette er bare positivt, isolert sett.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

En annen effekt vil være at det økonomiske fundamentet for boligmarkedet endrer seg. Dette er nok også positivt. Det er ikke akkurat en løsning på problemet. Til det trengs det politiske tiltak som angriper problemet mer direkte. Prispresset på de attraktive bostedene blir jo ikke borte, det er vel heller snakk om at presset dukker opp andre steder. Men vi kan håpe på at det sprer seg utover, og ikke konsentrerer seg like ekstremt på noen få steder.

Miljøeffekten er først og fremst usikker

Miljøeffekten, som Eivind Hoff-Elimari skriver om, tror jeg det er svært vanskelig å si noe fornuftig om. Det er mange faktorer som spiller inn. Han peker på at folk på landsbygda bruker mer energi og tar opp mer plass, mens folk i byen forbruker mer. Joda, men hjemmekontoret visker på en måte ut grensen mellom disse to kategoriene, på en måte vi ikke kan spå resultatet av. Og hvor passer små og mellomstore byer inn i bildet? Hva er klimaeffekten av at en som bodde i Moss og pendlet til Oslo nå bare blir værende i Moss fire av fem dager i uka? Eller hva med en som flytter fra den bilbaserte ytterkanten av Oslo til sentrum av Fredrikstad?

Videre, hva skjer med lønna til de som flytter til et billigere sted? Vil den ende opp med å bli justert ned tilsvarende? Vil folk beholde den samme lønna og dermed forbruke mer? Eller vil de i så fall rett og slett velge å jobbe mindre? Jeg tror mange vil ønske å gjøre det siste, enten i form av en kortere arbeidsuke eller ved at man betaler ned huslånet raskere og kan pensjonere seg tidligere.

Her kan man spekulere mye. Vi kan se for oss både positive og negative utfall. Problemet med slik spekulasjon er at den er passiv. Man tegner opp et bilde hvor hjemmekontoret er den ene store utløsende årsaken, og så skal vi gjette hva konsekvensene blir, og ta stilling til om de er gode eller dårlige.

Det som faktisk skjer er mer komplekst. Hjemmekontoret er en dypereliggende årsak som utspiller seg på indirekte måter. Det er andre faktorer som har direkte innvirkningen på utfallet. Ta motorveier og spredt forstadsbebyggelse, for eksempel. Dette blir ikke til av seg selv. Det er en politisk beslutning å bygge på denne måten, og slike beslutninger har direkte betydning for hvor hjemmekontorarbeiderne ender opp med å flytte, og hvilken miljøeffekt det har. Småbyene kan velge å satse på bil og eneboliger, eller de kan velge å bygge tett og urbant. Dette er ikke gitt på forhånd.

Småbyene kan velge å satse på bil og eneboliger, eller de kan velge å bygge tett og urbant. Dette er ikke gitt på forhånd.

På samme måte er det en politisk beslutning hvorvidt vi vil at alle skal jobbe så mye de kan, så lenge de kan, eller om vi vil legge til rette for at flere kan velge å redusere arbeidstiden sin. Dette har også en direkte innvirkning på hva som skjer med hjemmekontorarbeiderne som forlater storbyen. Hvis man for eksempel beholder lønna, og samtidig ikke får lov av arbeidsgiveren til å jobbe mindre, blir resultatet lett mer forbruk. Hvis man i stedet kan jobbe en dag mindre i uka, holder forbruket seg kanskje omtrent som før.

Det er i og for seg også veldig passivt å spørre om det er «best» for miljøet å bo i by eller på landsbygda. Målet må vel være å gjøre det bra for miljøet å bo begge steder. Da må vi gripe tak i de negative konsekvensene direkte. Det blir rart å bruke energien på en underliggende faktor som indirekte kan bidra negativt, kanskje, under visse omstendigheter, eller kanskje ikke, når det er så mange andre faktorer som påvirker miljøfotavtrykket direkte.

Spørsmålet er altså ikke om økt hjemmekontor er bra eller dårlig for mennesker og natur. Spørsmålet bør være: Hvordan kan vi kanalisere en slik endring i en god retning?

Dermed sier jeg ikke at økt bruk av hjemmekontor er en uunngåelig naturkraft vi bare må forholde oss til. Vi har mye mulighet til å påvirke dette. Staten kan for eksempel velge å gjøre valgfritt hjemmekontor til den nye normalen for mange av sine ansatte. Det mener jeg den bør gjøre, fordi den direkte positive effekten på de ansatte er så overveldende stor. Så kan vi samtidig gripe tak i de mulige bieffektene på en mer direkte måte, ved hjelp av politikk som bidrar til mindre miljøødeleggelser i byene og på landsbygda.

En slik politikk trenger vi uansett.