Meninger

Tid for den store omstilling

En grunnleggende omstilling er nødvendig - på samme måte som overgangen fra jeger- og sankersamfunn for 10 000 år siden.

"Norske CO2-utslipp gikk ned i fjor", "el-bil-satsingen er en stor suksess", "Norge tar på seg en lederrolle i klimapolitikken", "det grønne skiftet er i gang".
Politikerne fra alle partier beroliger oss om at de tar klimautfordringen på alvor, og er i god gang med å løse problemet. Klimagassutslippene skal reduseres med 45% innen 2030, og bli helt borte i 2050. Ingen grunn til bekymring - eller er disse klimapatriotiske utsagnene like sanne som at Norge er verdensmester i fotball? Hva om større omstillinger må til?
Det hevder den danske miljø- og vitenskapsjournalisten Jørgen Steen Nielsen i boka Den store omstilling (2013). Steen Nielsens resonnement er enkelt: En grunnleggende omstilling er nødvendig - på samme måte som overgangen fra jeger- og sankersamfunn for 10 000 år siden eller den industrielle revolusjon. Men det dreier seg om en omstilling til en bedre verden å leve i. Vi må bryte med den økonomiske veksten, både fordi den sprenger klodens kapasitet, men også fordi veksten har gitt oss de goder den kan. Vi trenger ikke flere klær i klesskapet, vi har ikke godt av å spise mer mat, og vi blir ikke lykkeligere av å skifte kjøkkeninnredning enda oftere. Vi trenger en omstilling til en økonomi med fire karakteristika:
"- Den er bæredygtig
- Den sikrer fair fordeling
- Den sørger for effektiv fordeling af økonomiens ressourcer mellem konkurrerende formål
- Den prioriterer livskvalitet høyt ved at sætte sundhed, trivsel, tryghed i ansættelsen, fritid, stærke lokalsamfund og økonomisk stabilitet i centrum".

Jørgen Steen Nielsen ser en tett sammenheng mellom de ulike krisene vi står oppe i: forurensings- og klimakrisen, stagnasjon i den øknomiske veksten, økende ulikhet og arbeidsløshet. Han viser bl.a. til en modellstudie fra Stockholms universitet, som konkuderer:
"Den krise, vi i den vestlige verden mødte i 2007-9, var ikke blot en finansiell krise, men en krise der viste de første symptomer på en ressource-understøttet økonomisk vækst, der - som en konsekvens av planetens fysiske grænser - ikke kan opretholdes".
Oppblåsningen av finansøkonomien - 97% av pengemengden i verden - er et siste fortvilet forsøk på å skape ny vekst frakoblet ressursknappheten.

Glem illusjonene om grønn vekst, basert på håpet om teknologiske mirakler, skriver Steen Nielsen. Veksten vil spise opp effektiviseringsgevinsten. Han viser til økonomen Tim Jackson: Vi må redusere våre CO2-utslipp med 4,9% hver år fram til 2050 uten økonomisk vekst. Jo høyere veksten er, desto større må utslippsreduksjon pr. produsert enhvet være. "Bringer man et lighetsperspektiv ind i overvejelsene og siger, at alle mennesker skal have adgang til en inkomst og levestandard som den, vi i dag nyder i EU, " må CO2-utslippene pr. produsert enhet reduseres til 2% av dagens nivå innen 2050. Og vi kan legge til: skal alle
heves til forventet norsk nivå på den tid, må utslippene reduseres til rundt 1/2%.

Realistisk? Antagelig må dagens politikere, som jo tror på slike luftslott, kunne betegnes som de mest utopiske fantaster som noen gang har styrt verden.
Jørgen Steen Nielsen avviser ikke teknologiske forbedringer, og nyvinninger. Han bare minner oss på at de ikke i seg seg selv kan løse problemer som er tett forbundet med vårt økonomiske system. Og: ny og avansert teknologi krever også innsats av naturressurser. Siden de lettest tilgjengelige ressursene allerede er utvunnet, vil ytterligere forbruk kreve stadig større naturinngrep, og stadig større innsats av energi:
"Betydeligt sværere kan det vise sig at afkoble væksten fra andre kritiske miljøbelastninger og ressourceforbrug fordi der ikke på samme måde findes alternativer til ferskvand, fiskebestande, forsfor, mange metaller etc.".

Vi må erstatte (naiv) optimisme med håp, skriver han, og viser til en av pionerene innen økologisk økonomi, den tidligere verdensbankøkonomen Herman Daly:
"Optimisme er sådan en litt lotteriagtig forestilling om, hvad der måske kan ske, mens håb er en afspeiling af viljen til fortsat at arbeide for, hvad der objektivt set kan forekomme usandsynligt. Fordi vi ved at usandsynlige ting sker".

Optimismen kan lett bli en passiv holdning, som utsetter handling (jfr. regjeringsplattformens mål om reduksjon av CO2-utslippene i 2030 - tre regjeringsperioder fram i tid).
Håp er håp om noe bedre, og det er dette som kan motivere til handling. Steen Nielsen registrer en utbredt forbrukstretthet i rike land. Politikere maser om at vi må "dra kortet" hyppigere, banker og kredittforetak frister med nye lån, og vi utsettes for reklame til en verdi av rundt 600 milliarder dollar i året. Likevel stagnerer veksten. Sett over flere tiår er veksten avtagende, og vekstratene fra 1960- tallet vil ikke komme igjen:

"- Nogle behov er ved at blive mettede.
- Tidligere tiders produktivitetsvækst kan ikke genskabes
- Råstofferne bliver dyrere
- Selve væksten undergraver det miljø, vækstene er afhængig af"

Glem 43-timers uke, mer overtid, pensjonsalder ved 75 år, og andre "løfter" som politikerne truer med for å opprettholde veksten. Som finansanalytiker Albert Edwards i den franske storbanken Société Génerale sier:
"Når det kommer til stykket, har det seneste årtis økonomiske velstand været et fullstendig uholdbart pyramidespil, bygget på et bjerg av privat gæld".

Når ressursene er begrenset, blir utfordringen å fordele dem slik at de gir mest mulig lykke til flest mulig mennesker. Jørgen Steen Nielsen foreslår ni konkrete tiltak for en bærekraftig og rettferdig økonomisk politikk: Fastsette grenser for bærekraftig forbruk, en økologisk skattereform, begrense ulikhetene i inntektsfordelingen, revidere måten vi beregner framskritt på, reformere finanssektoren, mer fritid og kortere arbeidstid, styrke "amatørøkonomien" (omsorg, hjemmeproduksjon osv.), regulere internasjonal handel, skape nye typer
virksomheter (som ikke har høyest mulig aksjeavkastning som mål).

Omfattende? Ja. Avskrekkende? Langt i fra. Istedet for at økonomien skal ha ubegrenset vekst som mål, må den innrettes mot et optimum, altså et produksjons- og forbruksnivå som gir mest mulig velvære/velstand uten å overbelaste naturen. Jørgen Steen Nielsen viser til en rekke praktiske prosjekter (transitions towns, lokal økonomi, bytteringer, kooperativer...) som kan være spirer til en slik omstilling og til forskningsmiljøer som arbeider med økologisk økonomi.
Motkreftene er enorme, men både vekstøkonomiens kriser, forbrukstrettheten og den økende ulikheten og fattigdommen presser fram forandring. Både fysiske behov og mange menneskers håp peker i samme retning: "Det centrale er, at der på mange niveauer nu udforskes iherdige og løfterige bestræbelser på at tænke
nye tanker, gennemføre eksperimenter og lave politikk, der kan muliggøre Den store omstilling. (...) Vover vi ikke at tro på, at der vitterlig er noget bedre og smukkere derude, vil vi holde os til det gamle, hvor udsigtsløst det end måtte være".

Jørgen Steen Nielsen:
"Den store omstilling",
Informations forlag, 2013