Svenske klimatilstander

Dilemmaet for aviser er om de skal skrive om det som objektivt sett er viktig, eller om det som subjektivt opptar velgerne. Det er ikke alltid slik at våre hjertesaker samsvarer med det som verdenssituasjonen tilsier at vi bør ha fokus på. Men ytre omstendigheter tvinger oss iblant til å gjøre nettopp det. Det er interessant å se hvordan mediene i Sverige har bidratt til et paradigmeskifte i valgkampen, og som svensk statsborger er valget noe jeg følger ekstra nøye med på. Og det er tankevekkende å se hvor ulik effekt sommerens ekstremvarme har hatt på svenske kontra norske media.

I mai presenterte Sveriges Radio resultatet fra en opinionsmåling som viste at helse, innvandring, skole og ”annet” var de sakene som var viktigst for svenske velgere. Slike prognoser preget selvsagt medienes pressedekning og fokus. Dette har vært til de tre største partienes fordel, fordi dette også er saker de gjerne vil diskutere.

Omtrent i mai begynte det imidlertid å bli varmt i Sverige. Skikkelig varmt. Så varmt at bøndene i jordbruksfylket Skåne allerede da begynte å advare om alvorlige konsekvenser for matproduksjonen og avlinger som var i ferd med å brenne bort. Sommerens varme førte til mer enn bare kos og bading. Den førte til svikt i infrastrukturen som blant annet innebar at landets tog stanset. Alvorlige skogbranner som utfordret hele nasjonens beredskap, og krevde internasjonal innsats for å bekjempes, herjet lenge. Grunnvannet i Sverige har vært kritisk lavt. Paradoksalt nok har tørken også ført til flom i mange deler av Sverige, deriblant oversvømmelse i sentrale Uppsala som også rammet universitetssykehuset. Mange kommuner i Sverige har innført totalforbud mot grilling og bål, og den ekstraordinære varmen har kostet Sverige mye ressurser. Men i bunn og grunn var ikke effektene av heten så annerledes enn i Norge.

Forskjellen er medienes dekning. Før sommeren var svensk og norsk pressedekning av klima veldig lik, men den har gradvis endret seg. Det er riktig at norske medier har trykket flere artikler og debattinnlegg i takt med at sommervarmen ikke ga seg. Men de største mediehusene i Sverige har viet mye mer spalteplass til klima og miljø. Ikke som noe abstrakt som skjer i fremtiden eller på andre kontinenter, men som en alvorlig trussel mot svensker i dag. Eksempelvis har Aftonbladets pressedekning om alvoret bak klimaendringer markant økt. Avisa Sydsvenskan har en hel nyhetsserie som heter ”Vårt klimat – vår miljö” der de kritisk ser på klimaspørsmålet ut ifra våre livsvaner, historie og mål. De presenterer saker om både konsekvenser og om muligheter for endring. Faktum er at svenske mediers økte fokus på klima- og miljøsaker har vært så omfattende at konspiratoriske politikere fra høyresiden har anklaget mediene for å drive valgkamp for Miljöpartiet.

Det som også skiller dekningen i begge landene er selve innholdet i sakene. Svenske kommentatorer har blitt stadig mer bekymrede og illevarslende når de beskriver farene ved klimaendringer for svenske interesser og behovet for raskere og mer effektfulle tiltak. Ukomfortable og systemkritiske spørsmål som tidligere ikke har blitt stilt trekkes mer inn i debatten. Hvor stort er for eksempel ishockeylaget Malmö Readhawks økologiske fotavtrykk som følge av deres reisevirksomhet? At svenske media er beredt til å konfrontere flere sider av samfunnet er et viktig taktskifte for klimadebatten. Da vil samtalen utvikles til å handle om passende tiltak og endringer, mer enn å stadfeste at klimaendringer er reelle og vil ha konsekvenser for fremtiden. At norske media fortsatt i dag bruker plass på innslag som bekrefter at menneskelig aktivitet er årsaken til globale klimaendringer, hemmer utvikling i debatten. Akkurat som vi har lagt diskusjonen om hvorvidt jorden er flat eller ei bak oss, bør vi også gå videre i klimadebatten slik at den i langt større grad handler om nødvendig og rask handling.

Hva er årsaken til at pressedekningen av klima har blitt så annerledes i Sverige, når den var så lik før sommeren? Min påstand er at debatten om å redusere utslippene og starte en omstiling til et fornybart samfunn startet mye tidligere i Sverige. Det er nærliggende å tenke at en vedvarende omstillingsperiode har gjort svenskene mer disponerte for å reagere med et større alvor når ekstremvær blir stadig vanligere og merkbart for dem. Årets skogbranner er ikke noe nytt for svenskene, men heller en retraumatisering av skogbrannene som herjet i 2014.

En annen årsak til at omstillingen i Norge går tregt er motarbeiding fra norsk industri. Sverige har også sine statlige energiselskaper, som for eksempel Vattenfall. Men Vattenfall har ikke operert som en stat i en stat slik Equinor (tidligere Statoil) har fått tillatelse til å gjøre. For en utenforstående som er vokst opp i Sverige, er det oppsviktsvekkende å se hvor mye av den norske identiteten som er knyttet til oljen. Og både Equinors omdømme og fortellingen om den norske identiteten dannes i stor grad gjennom media.

Åpenbart vekker ikke sommerens rekordvarme samme uro hos nordmenn som hos svenskene. Det er paradoksalt, med tanke på at Norge på mange måter er et mer sårbart land ved kriser enn våre naboer. I et NATO-land der beredskap, forsvar og rikets sikkerhet med jevne mellomrom blir aktualisert er det merkelig at rapporter fra Forsvarets forskningsinstitutt som omhandler klimaendringer og beredskap får så lite oppmerksomhet. Som for eksempel rapporten ”Matsikkerhet i et klimaperspektiv”. Der vises det til at klimaendringer er så alvorlige for norske interesser at politiske løsninger ikke kan overlates til næringsinteresser og ideologisk tuftede beslutninger. En fri presse som sier at den vil engasjere innbyggerne og gi dem innflytelse gjennom å verne om sannheten og gravende journalistikk, bør ta slike varsko på større alvor. Sommerens ekstremvarme har vært en øyeåpner for svenske media. Skal den bli det også for norsk presse?