Stortinget må stoppe fiskefarsen

Hva skal Norge leve av etter oljen? Det er et spørsmål som veldig mange stiller seg. Og særlig de som bryr seg om miljø og den globale oppvarmingen. Dette er da også et spørsmål jeg har skrevet en bok om. I denne hevder jeg at Norge fremover skal leve av det samme vi levde av i tusen år før vi fant oljen, nemlig eksport av fisk og sjømat. Dessverre har en del toneangivende fiskerimiljøer også lenge forstått dette. Bortsett fra at hos dem er det er ikke vi som skal leve av disse ressursene, men dem selv, og også helst bare dem. Sakte men sikkert har disse kvotebaronene, Norges nye og superrike adel, fått Høyre og blå regjeringer med på å gjøre fellesskapets fisk om til kvoter som de eier som sin private eiendom.

Denne våren skulle en ny blåblå kvotemelding til Stortinget fjerne enda mer av den felles eiendomsretten til fisken. Ett av målene med denne nye kvotemeldingen er å flytte enda mer fisk fra de små, lite forurensende fiskebåtene, hvis fisk blir foredlet i Norge, til store skip som forurenser 4 til 5 ganger mer og som sender 70 prosent av fisken til Kina for å bli bearbeidet.

Kritikknivå “alvorlig”

Samtidig har Riksrevisjonen arbeidet med en ny rapport om fiskeriene. Den 28. april 2020 offentliggjorde Riksrevisjonen sin nye rapport "Kvotesystemet i kyst- og havfisket". Her gjennomgikk de hvorvidt dagens kvotesystem for fiskeriene oppfyller prinsippene Stortinget har bestemt for fiskeripolitikken. Stortinget har blant annet vedtatt et mål om fiskefartøy og kvoter ikke skal være samlet på for få hender.

Riksrevisjonen undersøkelse viste at det hadde skjedd en meget betydelig eierkonsentrasjon i årene 2004 til 2018. I 2004 hadde de ti største innen havfisket 25 prosent av torsketrålkvoten. I 2018 var deres andel økt til 80 prosent. Torsk er den klart viktigste fisken innen de norske fiskeriene, slik at dette betyr en meget sterk konsentrasjon av eierskapet til fiskekvotene.

Leser man havressursloven, er det ingen tvil om hvem som eier fiskeressursene i Norge. Det står klart i paragraf 2 at befolkningen i Norge eier disse i fellesskap. For å være på den sikre siden presiserte da også en samlet næringskomité i Stortinget like før år 2000 også følgende: «fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket». Dessverre har det motsatte skjedd, og en kunne jo håpe at Riksrevisjonen også hadde tatt opp dette.

Men nei, Riksrevisjonen har ikke gått inn på en vurdering om det er en konflikt mellom paragraf 2 i havressursloven – altså om at fisken skal eies i fellesskap – og at kvotene nå blir konsentrert på stadig færre hender og privat eiendom. Ei heller har Riksrevisjonen vurdert poenget om at disse kvotene – imot norsk lov – selges og kjøpes fritt, under dekke av å være salg av fiskebåter.

Riksrevisjonen har i sin rapport konkludert med kritikknivå “alvorlig” og mener at endringene i kvotesystemet har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn. Riksrevisjonen beskriver dette kritikknivået slik: «Alvorlig benyttes ved forhold som kan ha betydelige konsekvenser for samfunnet eller berørte borgere, eller der summen av feil og mangler er så stor at dette må anses som alvorlig i seg selv.»

Andre funn som Riksrevisjonen påpeker som alvorlige, er at fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte og aktive fiskere. Flåtestrukturen er dessuten mindre variert, og fartøyene er færre og større. Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye til fiske. Antall fiskere går hele tiden ned, og fiskernes gjennomsnittsalder går hele tiden opp. Kort sagt, skitt fiske.

Opp som en bjørn, ned som en fell

Høyres fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsens kommentar til Riksrevisjonens rapport var at den ikke fikk konsekvenser for den såkalte kvotemeldingen og at flertallet vil presse denne gjennom Stortinget 7. mai. Selv om det som ble påpekt var alvorlig, mens Riksrevisjonen ikke har vurdert selve eiendomsretten til fiskeressursene og det ulovlige kvotesalget, har høyresiden sluttet opp om at dette ikke betyr noe. Riksrevisjonens arbeid betyr altså ingenting for regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet.

De norske fiskekvotene var verdt minst 400 milliarder kroner. Mesteparten av disse verdiene ble gitt bort som gratis fiskekvoter.

Sist en blåbå regjering prøvde seg på lignende sprell var da den nå straffedømte Svein Ludvigsen (H) var fiskeriminister 2001-2005. Han prøvde å innføre evigvarende fiskekvoter mot opposisjonens harde protester. Da fiskeriminister Helga Pedersen (Ap) reverserte dette i 2007, gikk saken om de evige kvotene helt til Høyesterett. Der vant de rødgrønnes syn med 9 stemmer for fellesskapets eiendomsrett mot 8 stemmer for at de skulle være private til evig tid.

Det er sterkt uheldig at konservative politikere bruker sitt flertall på Stortinget til å uthule Norges lover og regelrett gi bort store samfunnsverdier, under dekke av at dette skal være en privatisering. Som påvist i boka mi "Fiskehistorier" var de norske fiskekvotene verdt minst 400 milliarder kroner. Mesteparten av disse verdiene ble gitt bort som gratis fiskekvoter. Det var ikke privatisering, men tyveri.

Kvotemeldinga fortsetter tyveriet

Pelagisk Forening er en fiskeriorganisasjon som organiserer mange av de mellomstore fiskebåtrederne langs kysten. Når de går imot kvotemeldingen, sier det mye. I et leserinnlegg i Fiskeribladet 4. mai skriver styreleder Kristian Sandtorv og daglig leder Mariann Frantsen at "medlemmene fra regjeringspartiene og Frp tilrår deler av kvotemeldingen som åpner leia for at fiskeretter samles på enda færre hender og kystsamfunn mister aktivitet og livsgrunnlag. Skal regjeringen bruke restene av kvotemeldingen blir det en fiskefarse. Dette må Stortinget stoppe på torsdag."