Meninger

Sover vi i timen, eller kan virusdugnaden bli starten på noe nytt?

Den nye kriseloven er et faresignal vi bør være oppmerksomme på: Politisk kaos kan gi de mest hensynsløse blant oss mulighet til å endre spillereglene til egen fordel.

Det chilenske presidentpalasset La Moneda blir bombet under statskuppet ledet av Augusto Pinochet 11. september 1973. Politisk ustabilitet ble avløst av et diktatur som gjennomførte radikal, nyliberal politikk.

Foto: Biblioteca del Congreso Nacional

En av de mest skremmende bøkene jeg har lest, bortsett fra FNs klimarapporter, er Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen». Boka viser hvordan ulike typer politisk kaos ble utnyttet til å gjennomføre radikal nyliberalistisk politikk i sårbare land gjennom en årrekke. Stikkordene var raske og radikale reformer med hjemmel i unntakslover, udemokratiske metoder og katastrofale resultater, men med velsignelse fra ideologene bak datidens strukturprogrammer fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken.

Krise som unnskyldning for å svekke miljølovgivning og sosiale rettigheter
I Trumps USA ser vi den samme taktikken: politisk støy skygger for massiv nedbygging av institusjoner, miljøreguleringer og sosialt sikkerhetsnett. Enda tydeligere er det i Brasil, hvor korrupsjonsskandaler og politisk uro åpnet for landets mest høyreorienterte president siden militærdiktaturet ble avviklet, og som i skyggen av protestene mot avskogingen og rasismen mot eget urfolk avvikler etablerte lover og reguleringer i rask rekkefølge. At begge tror både klimaendringer og koronavirus er fake news, er bare enda et fellestrekk.

Med situasjonen som er skapt av koronaviruset er store deler av verden åpen for tilsvarende raske omveltninger. Mens de fleste av oss er opptatte av å holde oss i ro og gjøre som helsemyndighetene sier, slik vi også gjorde i finanskrisa i 2008 da bankene og bilselskapene ble reddet, vil det også nå være sterke krefter som vil bruke krisa som unnskyldning for å svekke miljølovgivning og sosiale rettigheter, selge statlig eiendom på billigsalg, eller sikre gigantiske tiltakspakker for gårsdagens forurensende industri, enten det er flyselskaper, oljeselskaper eller banker. Selv om spesielle kriselover kan være nødvendige, er regjeringens forslag om dette allerede nå et typisk faresignal vi bør være oppmerksomme på.

Reaksjoner fungerer
Men mørke krefter trenger ikke å få gjennomslag. Sjokkdoktrinen fungerer best når resten av samfunnet ikke følger med. Når vi vet hvordan de opererer, kan vi reagere. Og reaksjoner fungerer: Etter avisoppslag og forhandlinger på Stortinget ble regjeringens første korona-tiltakspakke utvidet med viktige tiltak også for frilansere, kulturarbeidere og folk flest. Etter at Dagens Næringsliv avslørte at Aker-konsernet ber om statlig redningspakke selv om de planlegger å dele ut milliardutbytte til aksjonærene, vil slike selskaper trolig bli tvunget til å velge mellom bonus eller krisepakke etter en tverrpolitisk motreaksjon.

Basert på den nære historien, er det altså stor fare for at viruskrisa skal føre til at vi mister rettigheter og samfunnslim, at kostnadene dekkes av samfunnet mens gevinstene tilfaller de rikeste nok en gang. Det vil kreve både kamp og oppmerksomhet å bevare det vi hadde.

Dugnadsånden gjør meg optimistisk
Likevel er det flere ting som gjør meg mer optimistisk: Håndteringen av viruset krever dugnad og kollektivt samhold, ikke nyliberalistisk individualisme. God samfunnsdebatt gjør at vi nå setter større pris på et velfungerende offentlig, skattefinansiert helsesystem med like ytelser for alle enn noensinne, og ser verdien av yrker og samfunnssektorer mange tidligere har glemt at eksisterer. De fleste anerkjenner også nytten av brede velferdsordninger for de som plutselig havner utenfor arbeidslivet, og utrolig mange melder seg til dugnad som er i ferd med bli organisert gjennom moderne plattformer. Også dette kan skape varig nye samfunnsmønstre.

Om vi ikke flasher for mye med oljepengene, vil kanskje andre land også innse at den nordiske modellen har ganske mye for seg. I tråd med Kalle Moenes forslag om ubyråkratisk midlertidig ubetinget grunninntekt for alle, varsler nå selv republikanske Mitt Romney støtte til ubetinget grunninntekt, og ideen om «universal healthcare for all», som i mange år har vært et slags kommunistisk skjellsord i USA, får stadig større støtte. I viruskrisa blir det tydeligere enn ellers at vi ikke er sterkere enn de svakeste blant oss.

I viruskrisa blir det tydeligere enn ellers at vi ikke er sterkere enn de svakeste blant oss.

Viruskrisa viser at vi kan når det gjelder
Koronakrisa har også vist hvor store omlegginger vi faktisk kan klare som samfunn, bare vi er enige om at vi har problemer og at vi må løse dem. Flyreiser ble kuttet lynraskt, først de åpenbart unødvendige som utgjorde minst 30 %, og nå til nesten ingenting. Hjemmekontor ble etablert, og videomøter er nå standard både i kontorverdenen, politikk og undervisning. Shopping har forsvunnet som fritidsaktivitet, mens dugnad og naturopplevelser overtar. Mange av disse endringene kan bli varige, men vil også kreve at vi som samfunn støtter dette med effektive og målrettede virkemidler også etter viruskampen.

Etter den første økonomiske tiltakspakka, som klokelig nok fokuserte på helse, trygghet og velferdsordninger, vil det komme flere. De må ha en klart grønn profil. Det samme gjelder i resten av verden. Fatih Birol, sjefen i Det internasjonale energibyrået (IEA), som stort sett pusher på for mer oljeleting, mener koronakrisa er en glimrende anledning til å øke farten i den fornybare omstillingen. Han understreker også at et midlertidig fall i CO2-utslippene vil ha lite å si om de bare hopper opp igjen etter krisa. Som Cicero-forsker Glen Peters viser, har utslippene dessverre raskt økt igjen etter alle andre tidligere kriser, blant annet takket være feil innretta tiltakspakker som satset altfor mye på å gjenopprette veksten, og altfor lite på grønne strukturelle endringer.

Det er ingen grunn til at vi ikke skal overføre disse ukenes samhold, virkemidler og ressursbruk til å stanse klima- og biomangfoldskatastrofene.

Klimakrisa er virusepidemi i slow motion
Oljeprisfallet denne uka har nok en gang understreket hvor sårbar norsk økonomi er gjennom avhengigheten av et produkt som prissettes av Saudi-Arabia og skaper klimaendringer. Det er åpenbart bedre å stimulere til klimajobber som vindmølleutbygging, solcelletak, etterisolering, egenproduksjon av basisvarer, elektrifisering av transportsektoren og et bærekraftig reiseliv når økonomien skal settes i gang igjen, enn å la Norwegian trekke gullkortet for å kunne fortsette å fly folk billig til Spania til inntekt for Bjørn Kjos.

Men om vi vil noe mer, holder det ikke bare å sitte hjemme og tro at alt ordner seg. Som Naomi Kleins sjokkdoktrine-undersøkelser viser, er det sterke krefter som har andre mål. Dersom vi som ønsker et mer miljøvennlig samfunn sover i timen, er det fare for at de store virkemidlene nok en gang blir forbeholdt tiltak for å bevare business as usual. Og i det verste scenariet er det hele sjokkdoktrinen på nytt, der de mest hensynsløse endrer spillereglene til egen fordel mens vi andre er opptatt av å redde naboer og venner fra akutt nød ved å sitte inne.

Klimakrisa og tapet av biologisk mangfold er virusepidemi i slow motion. Det er ingen grunn til at vi ikke skal overføre disse ukenes samhold, virkemidler og ressursbruk til å stanse de katastrofene. Det vil være en forbrytelse å la være, særlig nå som vi vet hva vi kan klare når det kreves. Det trengs dugnad og omstilling, men den må også være grønn.