Meninger

Skuffende forsiktige anbefalinger om etikken i oljefondet

Utvalget som har gjennomgått etikken i oljefondet har tatt innspillene fra sivilsamfunnet på alvor – men foreslår likevel å endre lite fra dagens modell.

Mestad-utvalget vil ikke forhåndsfiltrere bort selskaper det er sannsynlig at kan bidra til brudd på menneskerettighetene, f.eks. leverandører til interneringsleire for uigurer i Kina. Bildet er fra en demonstrasjon av uigurer i Washington DC i 2009.

Foto: Malcolm Brown / flickr

Forrige gang etikken i oljefondet ble gjennomgått av et regjeringsoppnevnt utvalg, var da Graver-utvalget foreslo etiske retningslinjer og opprettelsen av et uavhengig etikkråd i 2004. 15. juni presenterte professor Ola Mestad forslagene til hva som skal være oljefondets svar på en verden i endring. Siden 2004 har fondet firedoblet seg og er investert i flere land. Samtidig har kloden blitt varmere, naturmangfoldet mindre, og teknologier utviklet, på både godt og vondt. Man skulle tro det var et godt utgangspunkt for en omfattende gjennomgang.

Men endringsforslagene fra Mestad-utvalget kommer ikke til å vekke de store debattene. Utvalget foreslår å utelukke selskaper som produserer «autonome våpen», såkalte «drapsroboter» som selv avgjør om de avfyrer. De går også inn for å utelukke ubåter som brukes til å bære kjernevåpen, og å utvide korrupsjonskriteriet til å også dekke annen økonomisk kriminalitet. Den største endringen vil være å utelukke selskaper som selger våpen til land som vi tror vil bruke dem til systematiske brudd på folkeretten. Under pressekonferansen nevnte Mestad Jemen som et nærliggende eksempel på et slikt land.

Avvikende normer

Et sentralt spørsmål utvalget har vurdert, er hva man skal gjøre i land med «avvikende normer», særlig i fremvoksende markeder. Holder dagens struktur i land hvor myndighetene håndhever en moral som er i strid med menneskerettighetene? Disse blir det flere av når fondet blir stadig mer globalt. I Pans serie om oljefondet har vi sett eksempler på at fondet ender opp som medeier i selskaper som leverer utstyr til interneringsleirer i Kina, eller som overvåker menneskerettighetsforkjempere i Saudi-Arabia.

Det er etter alt å dømme lettere å påvirke selskaper som en aktiv eier enn ved å ekskludere dem. Derfor er det ikke nødvendigvis riktig å utelukke alt vi ikke liker. Men dette er selskaper som det ikke nytter å påvirke innenfra, enten fordi de må bryte menneskerettighetene for å følge nasjonal lov, eller fordi den autoritære staten er majoritetseier. Samtidig vil det være svært risikabelt for de lokale ekspertene ansatt av Norges Bank å varsle om bruddene, hvis de skulle oppdage dem.

Det virker som at utvalget langt på vei har forstått problemstillingen og argumentene for at det finnes en etisk blindsone i oljefondet i dag. De peker spesielt på land som Kina og Saudi-Arabia, som nærmest demonstrativt underkjenner grunnleggende menneskerettigheter, og at informasjonstilgangen derfra kan være bekymringsverdig lav. Likevel fastholder de at dagens system er forsvarlig i møte med utfordringene, og at terskelen for utelukkelse må forbli høy. I tillegg må utelukkelser avveies mot «hensynet til avkastning og risiko for fondet», ifølge utvalget.

Indeksene finnes, men er de gode nok?

Ett forslag fra blant annet Amnesty International har vært å bruke eksisterende, internasjonalt anerkjente indekser for å gi en objektiv, etisk risikovurdering, for så å ekskludere selskaper med lav score på forhånd, før man investerer. Miljøorganisasjoner har spilt inn at klima kan bli en del av en slik vurdering, ved å teste selskapene opp mot målene i Parisavtalen.

Utvalget fremhever at en slik tilnærming ville vært vanskelig nybrottsarbeid. Selv om indeksene inneholder verdifull informasjon, har de ofte store feilmarginer og kan inneholde gjennomgående skjevheter. Forslaget om å slå sammen data om land og selskaper for å produsere en etisk risiko vil også være vanskelige å gjøre treffsikkert. Ingen andre fond har gjort noe lignende.

Annerledesfondet

Men så er nå oljefondet heller ikke et vanlig fond. Oljefondet er verdens største enkelteier av aksjer. Og mens det finnes større offentlige pensjonsfond i verden, er oljefondet det desidert største eid av et demokrati, som attpåtil har noen demokratiske idealer vi liker å smykke oss med. Skulle vi ikke kunne forvente litt mer?

«Business as usual» vil ta klimaendringene til et uakseptabelt nivå. Det holder ikke å bare følge markedet. Men i de aller fleste tilfeller er det større muligheter for å påvirke markedet som aktiv eier enn som et fond som svartelister det meste. Derfor er det ikke nødvendigvis riktig å trekke seg ut av disse. Men en slik argumentasjon fordrer at Norges Bank faktisk kan påvirke selskapene, og at man trekker seg ut der dette ikke er mulig, eller man mangler informasjon til å gjøre det på en god måte.

Mestad-utvalgets forslag til endringer er ikke dårlige, men de er av typen som ville passet i en årlig oppdatering. Verden har endret seg nok til at vi burde kunne forvente mer.