Meninger

Skolestreit for klima - er skolestreiken erobret av det den var rettet imot?

Effekten av koronapandemien har demonstrert at neste gang de unge streiker, må de tenke på hva det er som har gjort streik til et effektivt våpen. Da må de streike i gavnet, ikke bare i navnet, ved å ramme samfunnet der det svir.

Det er gått ett år siden millioner av skoleelever verden over taktfast forlot skolebenkene for å stå på barrikadene for klodens framtid. Aksjonen, som fulgte Greta Thunbergs enkle, men geniale opprør, har gjort initiativtakeren ikonisk. Samstemtheten i protestbevegelsen skaket verden og bidro til at generasjonsmotsetninger ble sentrale i den internasjonale offentlige samtalen om klimapolitikk. «Skolestreik for klimaet» blir brukt både som definerende på en generasjon og som et varsel om en ny framtid. Så hvorfor har ikke klimastreiken fått konsekvenser for klimapolitikken? Hvorfor er det et virus som kutter utslippene?

Elever over hele verden hentet fram et av de historisk sett mest vellykka verktøyene for protest da de streiket for å gjøre sin stemme hørt. En begeistret foreldregenerasjon har oppspilt rost ungdommene for engasjementet. Etter litt innledende skepsis mot konsekvensene selve aksjonsformen kan få for ungenes utdannelse, ble den riktige foreldreposisjonen å heie og tilrettelegge fra sidelinja. Mens sarkastiske «gubber» gjorde seg uvesentlige ved å latterliggjøre Thunberg og engasjementet på Facebook, ble fotballmammaer omdannet til klimareddende streikemammaer som kjørte barna til Eidsvolls plass i el-bilen.

Klimaprotest og klimaposør

De mektige institusjonene som skolestreikernes kritikk er rettet mot, har omfavnet både henne og den unge protestbevegelsen. Dette gjelder ikke bare på det politiske området, som FN og maktmenneskenes forum i Davos. Også bedrifter og vareprodusenter applauderer ungdommelig engasjement som et varsel om en ny tid. I Tyskland har teknologiselskapet Siemens uten hell forsøkt å hyre inn en slags tysk versjon av Greta Thunberg, den 23 år gamle klimaaktivisten Luisa Neubauer, som styremedlem. Volkswagen vil ikke være dårligere, og toppsjefen Herbert Diess har sagt til Financial Times at de vil ansette en «ung klimaaktivist for å utfordre selskapets miljøpolitikk». De støttende ordene er over alt, men de konkrete reaksjonene er symbolske. Slike tomme ord er nettopp det streikerne vil til livs, og reaksjonene fra verdens mektige viser at det tilsynelatende er umulig å stoppe verdenssamfunnets miljøødeleggende organisering på kort sikt. Blir skolestreiken en protest som byr på en retorikk for at det meste skal fortsette som før?

Blir skolestreiken en protest som byr på en retorikk for at det meste skal fortsette som før?

I så fall er det ikke første gangen opprør omdannes til nye vekststrategier, opprettholder gamle ulikheter og øker belastningen økonomisk aktivitet har på naturen. For eksempel viser flere analyser av opprøret på 60- og 70-tallet hvordan kritikken inspirerte næringslivet til nye strategier, ny estetikk og ny retorikk. «The conquest of cool» kaller historiker Thomas Frank dette fenomenet i boka med samme tittel. Her beskriver han hvordan næringslivets markedsføringsavdelinger ikke ble rammet av studentopprørets kritikk av et næringsliv som var konformt, grått og utbyttende. Tvert imot erobret de i stedet protesten ved å forvandle seg selv fra skyteskiver til deltakere. Et eksempel er reklamefilmen der Coca-Cola lærer verden å synge i perfekt harmoni ved å tilby cola til et kor satt sammen av en gjeng med fargerike tekstiler og bredt spekter av hudfarger.

Coca-Colas reklamefilm fra 1971, "I'd like to teach the world to sing", avslutter også TV-serien "Mad Men".

Mye av kapitalismens suksess som ideologisk og politisk rammeverk i verden, ligger i evnen til å gjøre seg selv usynlig ved smidige tilpasninger til tidsmessige skiftninger i meningsklimaet. Kapitalmaktens evne til åndelig fornyelse, kombinert med materiell, strukturell og politisk konstans, springer ut av denne evnen til å ta opp i seg kritikk, for så å tilsløre seg med den.

Tar vi klimaendringene inn over oss er saken revolusjonær, mens det å snakke engasjert om klima bare er god PR.

En krassere analyse av kapitalismens fleksible selvpresentasjon i møte med samtidskritikk kommer fra Frankrike. I boka «Le nouvel esprit du capitalisme», eller kapitalismens nye ånd, tar sosiologen Luc Boltanski, sammen med organisasjonsviter Eve Chiapello, for seg forholdet mellom ledelsesideologien på 90-tallet og samfunns- og kapitalismekritikken fra tiårene før. De deler kritikken inn i to kategorier – den kunstneriske og den sosiale. Den kunstneriske kritikken dreide seg om form og fasade, om det kjedelige næringslivet som skapte strømlinjeformede ansatte med dress og kort hår. Den sosiale kritikken var rettet mot skjev fordeling, mot selskapers makt og mot miljøødeleggelser. Grepet næringslivet gjorde for å imøtegå protestene, var å ta inn over seg den kunstneriske kritikken, samtidig som de glatt overså den sosiale. Resultatet ble luftige ideer om flate strukturer og teamarbeid, det ble casual Fridays, ledere med langt hår og gründere med hettegensere. Men parallelt med dette har lønnsforskjeller økt til fordel for dem på toppen, makt er blitt konsentrert i gigantiske selskaper og økonomiske aktiviteters ødeleggelse av naturen akselerert på mange fronter. Tar vi klimaendringene inn over oss er saken revolusjonær, mens det å snakke engasjert om klima bare er god PR. Ved å omfavne Thunberg flettes hun inn i en sømløs klimadiskurs som går på tomgang. Det er denne diskursen som muliggjør selve den handlingslammelsen Thunberg kritiserer. Ved å omfavne saken, målet og budbringeren kan politikere og industrigiganter tåkelegge nøkkelpoenget: At det er de selv som er skyteskivene i streiken.

Greta Thunberg på Davos-toppmøtet 21. januar 2020.

Faksimile: Bangkok Post
Makta møtte ikke streiken med knyttet neve, men som en jujutsu-utøver, utøverne av den edle kunst å bruke motstanderens styrke mot dem selv.

Både kapitalismens nye og gamle praksis plyndrer naturen. Dens nye ånd er ødeleggelsens PR-fasade. Med uforpliktende ord blir sinne «engasjement» og frykt «muligheter». Dessuten møtes ethvert krav om å sette på bremsene med «optimisme» på vegne av en nært forestående, men alltid like fjern, «grønn» vekst. Og klimastreiken betraktes som en sunn og morsom fritidsaktivitet de unge vokser av seg. Makta møtte ikke streiken med knyttet neve, men som en jujutsu-utøver, utøverne av den edle kunst å bruke motstanderens styrke mot dem selv. Politikere og næringslivstopper hadde ikke større problemer med å erobre, eller å inkorporere, protestene inn eksisterende prosjekter. «Det er utrolig flott at ungdom engasjerer seg», var statsminister Erna Solbergs uttalelser om streiken. Og en fortelling om smått naive og utålmodige unge som ikke helt skjønner at de voksne holder på å fikse samtidig som de passer på å se det store bildet, er en fin fortelling. For sammenhengene er alt for kompliserte til at unger kan skjønne dem.

Når statsministeren roser klimastreikerne i det ene øyeblikket, og deler ut 90 nye letekonsesjoner i det neste , er det fordi de håper at handlingene deres ikke snakker høyere enn ord. Eller høyere enn et klimabrøl.

En mektig og rammende streik fra skoleelevene er ikke så lett å se for seg. Er den utenkelig, kommer den definitivt ikke. I neste del av essayet viser vi at det vesentligste bidraget fra skolestreiken kan ha vært at den viste muligheten for de unge til å ta streikevåpenet i bruk. Så har koronakrisa vist at det finnes et enormt ubenyttet potensial i samfunnet for langt mer drastiske tiltak som gir direkte gevinst for naturen.

Les andre del av essayet her.