Meninger

Kan skamfølelsen være konstruktiv?

Vi må snakke skikkelig om skam. Fordi det er en følelse vi kan bruke – til å knytte oss tettere på alvoret, men også tettere på løsningene.

Hva? Skal jeg holde lyset for min skam? Den lyser altfor meget av seg selv. William Shakespeare

Vi må snakke om skam

Vi må snakke om skam. Sånn skikkelig og helt på alvor. Fordi jeg tror det er en følelse vi kan bruke. Egentlig, for å være ærlig og det skal man jo være hvis man kan, så har jeg en følelse av at jeg har skammet meg hele livet. Kanskje ble jeg født skamfull i Kristiansand en gang på midten av 70-tallet. Kanskje ble de fleste av oss født skamfulle da. En hel bunt med skamfulle 70-talls babyer i kjønnsnøytrale sparkebukser som visste lite, men kanskje følte noe likevel – om tiden vi fødtes inn i, om hvem vi var og skulle bli og om vårt ansvar for det hele.

Slik jeg husker det fra min oppvekst, var skammen bare der, uten ord og uten forklaring. Der og da – i en sørlandsby på 70- og 80-tallet, var skam noe som på en måte bare var i luften. Den slynget seg gjennom gatene, opp til Baneheias knatter, før den fylte hjem og skoler, puber og kirker. Den var allestedsværende og jeg tror også til dels akseptert – som menighetene og kristenlivet også var. Det var bare sånn det var.

Vi stilte ikke spørsmål ved dette. Ikke som jeg kan huske i alle fall. Og selv om familien jeg vokste opp i var sekulær (i dramatiske øyeblikk ispedd en smule agnostisk tvil), var salmesang og bønn i skolen, kristen speider – og ja, til og med søndagsskole, del av min oppvekst. Jeg kan fremdeles bli oppriktig overrasket over hvor uendelig mange bibelsitater jeg faktisk kan og hvor godt trosbekjennelsen faktisk sitter. Det vil selvsagt være for enkelt å knytte all denne følelsen av skam utelukkende til en slags sørlandsk kristelig osmose. For også kirken er et produkt av både sin historie og sin tid. Likevel, en del av det kom nok derfra. Men jeg tror at en like stor del kom også fra mitt sekulære hjem, hvor venstresidens dogmatiske holdninger tydelig ga oss et inntrykk av at det var noe som var bedre enn noe annet. Det fantes en sannhet som overgikk andre mulige sannheter, et verdensbilde ble tegnet som var riktigere og til og med vakrere enn de andre. Og innimellom kunne vi også ane at det til og med fantes noen mennesker som var bedre enn andre mennesker. I tillegg hadde vi en klar og sterk fornemmelse av at vi hadde det forholdsvis bra på bekostning av noen som hadde det veldig dårlig. Å basere egen lykke, eget forbruk og livsstil på andres død og fordervelse, skulle rett og slett smake litt surt. Kanskje ikke så ulogisk hvis vi tenker oss om.

Skam som en moralsk følelse kan knytte oss tettere på alvoret, men også tettere på løsningene.

Så, vi pustet inn denne ubestemmelige skammen, som gikk som en bølge gjennom barndom og ungdomstid. I noen faser knyttet skammen seg til holdninger og tanker, mens andre ganger, eller i andre faser, kunne skammen feste seg til en gryende seksualitet og en ungdommelig sult på livet, det var stadig noe forbudt og noe grådig ved det. Subtilt og uangripelig. Og andre ganger knyttet faktisk denne skammen seg til selve jordkloden. Moder jord, Gaia – som vi allerede da behandlet som noe vi kunne bølle med, forsyne oss av, bygge rikdom fra og heve oss over.

I vår tid snakker vi om skam med fornyet kraft. Og det er naturlig tror jeg, fordi vi ødelegger vårt livsgrunnlag også med fornyet kraft. Vi er rett og slett i ferd med å rote det skikkelig til. Og det går så utrolig fort. Mye fortere enn vi har trodd, eller kanskje håpt. Fortere enn de vitenskapelige modellene har forutsett. Den amerikanske journalisten David Wallace-Wells har skrevet en bok med den noe depressive tittelen «Den ubeboelige planeten». Der kommenterer han, lett ironisk, at størsteparten av de globale CO2-utslippene har skjedd etter premieren på «Seinfeld». Tallet er på omtrent 85% etter andre verdenskrig. I løpet av noen få generasjoner altså. Eller en mannsalder. I løpet av noen få generasjoner har vi brent og brent fossilt brennstoff for å nøre opp under en økonomisk vekst som har hatt en akselerasjonskraft uten historisk sammenlikning. Og kloden har blitt varmere og varmere. Dette er vår tid. Dette er også vår skyld.

Gjennom skammen og innrømmelsen, kan fantasi, håp og fremtidstro vokse.

Etter flere tiår med en vestlig YOLO-aktig tilnærming til livet, basert på et mantra om at «vi fortjener det», står vi nå på terskelen til endringer så store og så massive at vi vanskelig klarer å se det for oss. Kraften i disse endringene kan passivisere oss totalt, eller transformere oss radikalt. Alt etter hva vi nå velger å åpne opp for av menneskelig potensiale, eller heller; av kollektivt menneskelig potensiale.

«I desire the things that will destroy me in the end», skrev Sylvia Plath. Forskere, økonomer og politikere styrer fremdeles ut ifra en ide om at menneskene – altså vi, oss alle, er rasjonelle vesener som tar kloke og rasjonelle beslutninger i de fleste situasjoner. Sånn er det ikke. Vi er fulle av følelser, intensjoner og impulser. Vi kan godt si og faktisk mene at vi bør slutte å forurense våre hav, slutte å kjøpe så mye vi ikke trenger, slutte å fly verden rundt på jakt etter «autentiske» opplevelser, mens vi i neste øyeblikk fortsetter med akkurat den adferden vi er kritiske til. Den briljante norske forfatteren Nina Lykke, skriver i sin siste roman, Full spredning, at «størst av alt er avhengigheten», og kanskje er det det vi har blitt; dypt avhengige av en livsstil som er i ferd med vippe en hel sivilisasjon over kanten. Parce que nous le valons bien – fordi vi fortjener det.

Så ja, vi bør skamme oss. Selvsagt bør vi skamme oss. Dypt og inderlig. Og gjennom skammen og innrømmelsen, kan fantasi, håp og fremtidstro vokse. Gjennom innrømmelsen kan vi møte følelser som økosorg, fremtidsangst og uro. Vi kan få troverdighet igjen overfor generasjonene etter oss. Men vi må innrømme for å ta ansvar. Akkurat slik en rusmisbruker må innrømme at hen har et problem før endring og transformasjon kan begynne.

Kanskje må vi redefinere hva lykke faktisk er, og orientere oss mot en tettere tilknytning til vår natur og våre økosystem.

Ethvert menneske sleper med seg en hemmelig skam, sa Aksel Sandemose for lenge siden. Kanskje er det hemmelighetene vi nå må dele med hverandre? At vi alle er medskyldige, aktive opprettholdere av et ødeleggende system, eller mer passive brukere av det samme. Så vi kan puste litt ut og kjenne at vi ikke er alene, og at dette kan vi og dette må vi bære sammen. Den globale oppvarmingen er allerede kommet så langt at vi så fort som mulig må begynne å snakke bedre og høyere om hvordan vi kan tilpasse oss de endringene som allerede skjer og de som kommer til å skje. Og i dag styrer vi mot en global oppvarming på godt over 3 grader i 2050. I beste fall, hvis vi leverer på Parisavtalen, sikter vi mot 1,5–2 graders oppvarming. Dette er i dag ganske urealistisk. Og til og med hvis vi skulle klare å levere på Parisavtalen, har den oppvarmingen store konsekvenser for hvordan vi bor, hvordan vi lever og ikke minst hvordan vi spiser. Det vil få konsekvenser for oss alle. Derfor må vi begynne å snakke om hvilke verdier og holdninger vi trenger for å gå nåtid og fremtid i møte. Derfor må alle våre samfunnsinstitusjoner endres og spille sammen på helt nye måter. Kanskje må vi redefinere hva lykke faktisk er, og dessuten orientere oss mot en tettere tilknytning til vår natur og våre økosystem. Vi må sammen forstå hvor tett sammenvevd vi er med alt levende, og hvor dypt avhengige vi er av at økosystemene fortsetter å levere tjenester til oss. Endringene vi står overfor og til dels midt i, krever en dyp tilpassing til en ny verden. Skam som en moralsk følelse kan knytte oss tettere på alvoret, men også tettere på løsningene. Gi meg en leder som skamfull står frem og sier «Hei folkens, vi har kødda det litt til. Jeg er oppriktig lei meg for det. Vi har handlet i god tro, men vi ser nå at det slår tilbake på oss selv. Nå trenger vi alles innsats for å redde vårt livsgrunnlag. La oss kaste maskene, og skride til verket. La ingenting være uprøvd. La oss hente frem vårt fulle potensiale».

Det innledende sitatet er hentet fra William Shakespeares Kjøpmannen i Venedig (1600), Jessica i 2. akt, scene 6. Sitatet fra Sylvia Plath er hentet fra The Unabridged Journals of Sylvia Plath.