Meninger

Skal regjeringen lytte til biologen eller juristen?

Dersom vi skal ta de miljøfaglige rådene på alvor, må oljelisenser i iskantsonen trekkes tilbake. Men skal vi ta loven på alvor, kan det medføre erstatningssøksmål fra oljeselskapene.

Hvalross på isflak.

Foto: Arne Nævra

Denne eller neste uke skal regjeringen bestemme seg i den betente iskant-saken – om hvor den nordlige grensen skal gå for tillat olje- og gassleting.

I fjor viste en rekke delrapporter at den såkalte iskanten burde flyttes, og bytte navn til iskantsonen. Den miljøfaglige delen av Faglig Forum, som legger frem kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for beslutningen regjeringen skal treffe, mener grensen burde trekkes langt sør for der man i dag tillater oljeleting. Det mener de fordi hele området hvor det kan være is er særlig biologisk produktivt og sårbart, uansett årstid. Ifølge en rapport fra Norsk Polarinstitutt lever flere tusen arter i tilknytning til isen, i vannmassene under eller på havbunnen. Det gjør sonen til en motor for liv i det arktiske havet.

Problemet for regjeringen er at det som til enhver tid er definert som iskantsonen, er vernet fra oljeboring, både i den eksisterende forvaltningsplanen, og i deres egen regjeringsplattform. Skal regjeringen lytte både til de miljøfaglige rådene og til sin egen plattform, må lisensene derfor trekkes tilbake. Men er det mulig – og lovlig?

Ulovlig miljøvern
Lars Haltbrekken, som er stortingsrepresentant for SV, spurte Stortingets utredningsseksjon om dette tidligere i år. Kort sagt var svaret han fikk: «nei». Å trekke tilbake en oljelisens har aldri vært gjort før, og åpningene som finnes er snevre. Det er et kostbart prosjekt å lete etter olje, særlig langt nord i Barentshavet. En tom brønn er et stort økonomisk tap, men et funn er en enda større gevinst. Derfor er det viktig at selskapet som bruker penger på å lete, får enerett på ressursene. Hvis Norge skulle trekke tilbake lisensen etter at milliarder av kroner er brukt på leting, vil det være å bryte statens del av avtalen. I en slik situasjon vil staten trolig ikke bare være ansvarlig for kostnadene fra leting, men også for de tapte mulige gevinstene selskapet kunne fått fra oljeproduksjonen.

Ifølge utredningen bestilt av Haltbrekken kan det likevel finnes muligheter. For å hente opp olja holder det ikke bare med den første lisensen. Selskapet trenger også å få godkjent en plan for utbygging og drift (PUD). Muligheten til å avslå denne er riktignok veldig begrenset. Det holder ikke at prioriteringene i samfunnet har endret seg, som for eksempel at Fremskrittspartiet har gått ut av regjering, eller at klimaendringene haster enda mer enn i fjor. En ny avveining mellom allerede kjente hensyn er antageligvis ikke nok. For å avslå en PUD, må det ha kommet nye fakta på bordet.

Dette kartet fra WWF viser hvilke oljelisenser som kommer i konflikt med den miljøfaglige definisjonen av iskanten.

Kart: WWF

Er ny kunnskap ny nok?
Da er spørsmålet: Er det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget lagt fram av Faglig Forum «nytt nok» til å avvise PUD-søknader i iskantsonen? Myndighetene ga disse lisensene på tvers av advarsler fra de samme miljøfaglige institusjonene. Dette var bakgrunnen for at Frps Jon Georg Dale nylig spurte klima- og miljøministeren om hvilke «konkrete og spesifikke miljøverdier Faglig forum mener ligger til grunn for en ny definisjon, og som Faglig forum ikke visste om i 2011?»

I sitt svar refererer klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn til det oppdaterte faggrunnlaget: «Vi har nå bedre kunnskap om økologi, inkludert interaksjoner og forekomst av arter, sårbarhet for påvirkning, vi har oppdaterte bestandstall for flere arter, økt kjennskap til forekomst vinterstid, bedre kunnskap om koblingen mellom samfunn på havbunnen, i vannmassene og isen, og vi har bedre modeller med flere komponenter, bade fysiske og biologiske.»

Om vi ikke kan gjøre det biologisk rette fordi loven sier nei, sier det noe om samfunnet vårt.

Hvorfor er biologens lover mindre verdt enn juristens lover?
De miljøfaglige rådene har blitt stadig bedre til å måle miljøverdier og sårbarhet i havet. Siden forrige oppdatering av Forvaltningsplanen har de blant annet tatt i bruk nye overvåkingsprogrammer for sjøfugl, som er noen av våre mest truede arter. Forskerne har også lært mer om interaksjonen mellom artene i iskantsonen. Men er dette nok? De fleste jurister vil antakelig si nei. Miljøverdiene i iskantsonen har vært godt kjent lenge, selv om de nå viser seg å være større og mer sårbare enn tidligere trodd. Samtidig er det strengt tatt nye opplysninger – og naturen skal ha et særlig rettsvern. Føre var-prinsippet tilsier at tvilen burde komme naturen til gode.

Om vi ikke kan gjøre det biologisk rette fordi loven sier nei, sier det noe om samfunnet vårt. Det burde være motsatt. Et oljesøl i iskantsonen vil være katastrofalt for ett av våre viktigste økosystemer. Dette vil også sette fisken vi spiser på spill. Kontinuerlig utslipp av borekaks og hydraulikkvæsker fra boreriggene funker rett og slett ikke for polartorsken eller lundefuglen. Hvorfor er biologens lover mindre verdt enn juristens lover?

Snart får vi se om regjeringen tørr å ta noen tøffe valg for å redde naturen i Arktis. Men enn så lenge trenger hoppekrepsen en dyktig advokat.