Siste runde

På den ene siden i saken har vi Grunnloven § 112, en bestemmelse mange mener er vag og vanskelig, men som få har lest. Bestemmelsen er egentlig klar nok, bygget opp med en rettighet for folket til et bærekraftig og helsesikrende miljø, supplert med en rett til miljøinformasjon og en plikt for staten til å iverksette tiltak for å sikre rettighetene.

På den andre siden har vi den norske stat. En stat som er på kurs til å klare sine første klimamål noensinne. Et land befolket av naturelskende folk… Det er i alle fall slik vi ser oss selv, og mange kan ikke skjønne at det er noe spenningsforhold mellom § 112 og norsk politikk.

Problemet er at tallene som sier vi er på rett vei, er bygget på løgn. Det er en form for regnskapsføring som i den finansielle verden ville sendt deg rett i fengsel. Tallene inkluderer ikke vårt forbruk av alt som er laget andre steder enn i Norge. De tar ikke med flyturene våre, de tar ikke med det vi eksporterer – nok olje og gass til å være verdens syvende største eksportør av karbon.

Sannheten er at vi ikke er i nærheten av å leve på en måte som sikrer oss og kommende generasjoner et bærekraftig og helsesikrende miljø. For hver dag som går eter vi oss lenger og lenger inn i de siste rester av urørt norsk natur med flere gruver, flere oppdrettsanlegg, mer olje, flere hytter.

Når noe strider mot Grunnloven, krever vårt system at Grunnloven skal vinne. Grunnloven skal binde Storting, regjering og domstoler. Derfor gikk Greenpeace og Natur og Ungdom til sak mot staten og hevdet at en utvidelse av det norske oljeeventyret var i strid med løftene grunnlovsgiver ga folket i § 112.

Etter den første avgjørelsen i tingretten, gikk saken til lagmannsretten. Her var rettens tolkning forsiktig. Så forsiktig at dommen er vanskelig å lese, men et underliggende premiss er at retten er enig med saksøkerne i at staten må gjøre mer for å tilfredsstille Grunnlovens krav. Retten ville bare ikke si akkurat hva staten måtte gjøre.

En slik tolkning, der domstolene skal være forsiktig med å fortelle det øvrige statsapparatet hvordan de skal prioritere, er i tråd med det Stig Harald Solheim skrev for Pan 21. mai, og har støtte blant mange juridiske eksperter. Tanken er at domstolenes makt ikke har den samme demokratiske forankring som de øvrige to statsmakter; noe dommerne må være oppmerksomme på når de utøver sin kontrollvirksomhet.

På overflaten fremstod Solheims argument som fornuftig. Og det hadde vært fornuftig – for om lag tretti år siden.

Da Brundtlandrapporten kom i 1987 avsluttet den med en kjølig advarsel om at verdens fremtid var avhengig av at man handlet raskt og la om til et bærekraftig samfunn.

I stedet giret vi opp. Forbruket har eksplodert, flytrafikken har mangedoblet seg, halvparten av alle menneskehetens karbonutslipp kom etter Brundtlandrapporten. Og, du bør kjenne til konsekvensene. En global oppvarming på langt over to grader som vil føre med seg ekstremvær, tørke, oversvømmelse, ødeleggelser av matjord og lidelse for mennesker og dyr på en skala som vil få koronaviruset til å se ut som et skrubbsår.

Halvparten av alle menneskehetens karbonutslipp kom etter Brundtlandrapporten.

Over tretti år etter Brundtlandrapporten, er den eneste måten å unngå irreversible klimaendringer å la all oppdaget og uoppdaget petroleum bli værende i bakken. Det spiller ingen rolle hvem som har den reneste oljen eller hvilket felt vi stenger, hver ekstra dråpe olje eller gass, er én for mye.

Så når lagmannsretten sier at det er opp til staten å velge veien videre, viser retten at de ikke har forstått faktum. Det er ingen alternative veier til Rom lenger. Vi passerte dem i de tiårene verdenssamfunnet turet fremover og forbruket spant ut av kontroll. I dag er det bare én vei igjen – dramatiske og raske kutt.

Vi har malt oss inn i et hjørne der spenningsforholdet mellom løftene i Grunnloven og vår politikk er så grotesk at Høyesteretts jobb burde være enkel; fastslå at en utvidelse av det norske oljeeventyret umulig kan forsones med et løfte om bærekraft i Grunnloven § 112.

Stortinget vil deretter ha to valg; leve opp til det de lovet, eller trekke løftet tilbake.

Dersom rikets øverste dommere i stedet velger å følge i sporene til lagmannsretten og late som om det fortsatt finnes en rekke alternative veier til bærekraft som vi kan velge mellom mens vi jobber med å oppfylle løftene i § 112, vil det være nok et bevis på at norske myndigheter – Storting, regjering og domstoler – ikke forstår alvoret i klimakrisen som utgjør bakteppe for denne saken.

Klimasøksmålet handler til syvende og sist ikke bare om jus og maktfordeling, men om å ta innover seg alvoret i krisen som er på vei. Vi vil ikke få en riktig dom før vi vinner aksept for det faktum at festen er over – det er ikke kake igjen.