Sauebonden som vant mot kraftutbyggerne

Hvordan blir en islandsk sauebonde motvillig politiker og klarer å stoppe en stor vannkraftutbygging? Les beretningen til Heiða Guðný Ásgeirsdóttir.

Dette er et utdrag fra Steinunn Sigurdardottirs bok Sauebonden Heida, Gloria forlag, 2019. Boka forteller om livet som enslig sauebonde i den karrige naturen lengst sør på Island, med vulkanen Katla som nærmeste nabo. Heiðas kamp mot Bùlandskraftverket, et vannkraftverk foreslått av selskapet Suðurorka, går som en rød tråd gjennom boka. I 2016 ble området vernet mot utbygging.

Gårdshusholdninga og kampen for jorda

Vi skal ikke glemme at gårdshusholdninga er arbeidssted, fristed og tidsfordriv. Jeg er her på slektsgården, og jeg har bestemte plikter. Alle som har tilknytning til stedet, skal kunne komme til Ljótarstaðir. De skal føle at de har et sted de hører til. Det er et stort ansvar å sitte på et slikt sted og skulle holde det pent.

Flere titalls mennesker har røtter her og vil komme hit. I fjor sommer kom folk fra Canada og var overlykkelige over å komme til gårds i regnværet. Neste sommer har et helt slektstreff varslet sin ankomst.

Hvis noen planlegger å overta denne jorda, med alt det fører med seg, så er det ikke som om det er et hvilket som helst firma det er snakk om, her er også slektssete, hjem og privatliv.

Når så den eneste ansatte som holder dette gående, opplever å få seg en på kjeften om og om og om igjen, og båten stadig blir rugget under vedkommende, da er påkjenninga helt umenneskelig. Men alt står og faller med at denne ansatte er frisk og hel og klarer å planlegge godt og ta seg av alle disse uendelige arbeidsoppgavene til rett tid, slik at flokken og bruket har det bra.

Suðurorkamennene har sluppet billig. De trenger ikke, som jeg, å stille på møter, ofte ukentlig, i tillegg til å gjøre jobben sin. De har ikke trengt å være nedbrutt fordi eiendommen deres kanskje vil bli tatt fra dem. Eller opplevd at sambygdingene deres snur seg unna når de kjører forbi, på grunn av uenighet direkte knyttet til kraftutbyggingssaken.

Denne kampen er veldig ujevn. På den ene siden: ansatte i et firma som jobber med å forme dette prosjektet.

Denne kampen er veldig ujevn. På den ene siden: ansatte i et firma som jobber med å forme dette prosjektet. Deres jobb er å møte med jakt- og fiskeforeninga. Direktøren er her i Skaftártunga og følger opp undersøkelser, samtidig som det er jobben hans å sende e-poster og henge inne på tinget – for der lusker Suðurorkamennene rundt i gangene. Det er deres jobb å legge press på faggruppene for rammeprogrammet og enkeltpersoner som jobber der. Prosjektledelsen i rammeprogrammet mottok for eksempel et brev der det ble krevd at Þóra Ellen Þórhallsdóttir ikke skulle uttale seg om Búlandskraftverket, ettersom hun var inhabil. Alt dette utretter mennene fra Suðurorka i arbeidstida og med full lønn.

På den andre siden: jeg. Jeg forsvarer hjemmet mitt, firmaet mitt, fristedet for slekt og ikke slekt.

På den andre siden: jeg. Jeg forsvarer hjemmet mitt, firmaet mitt, fristedet for slekt og ikke slekt. Jeg må ta dette i tillegg til full jobb, og som regel mye mer enn full jobb. Mine telefonsamtaler, e-poster, artikler og taler som skal skrives, mitt kandidatur til kommunestyret og styrearbeid for Vatnajökull nasjonalpark, min møtevirksomhet – alt dette kommer i tillegg til full stilling som sauebonde og fosterteller. Jeg får litt lønn for de offentlige embetsoppgavene, men i forhold til tida jeg bruker på dette, er den svært lav. Jeg bruker blant annet mye tid på reiser til og fra møter. Denne kampen er altså ganske urettferdig.

Hvis dette skulle ta enda mange år i tillegg og føre til søksmål og rettssaker hele veien til Brussel, da er sannsynligheten stor for at man kan knekkes eller gå i stykker på veien. Heldigvis har jeg fått god støtte, av folk i og utenfor slekta, fra alle steder i samfunnet og fra naturvernorganisasjoner.

Fagfolk mente det var absurd å tukle med Skaftá ... bare skadeomfanget i naturen som ville følge, og uendelig sandflukt, i tillegg til den sandflukten som allerede er der, viste det. Kanskje har kampen som jeg og mine har tatt, vært overflødig. Kanskje har for mye krefter blitt brukt på noe som aldri ville blitt noe av uansett. Det vet man ikke.

Men skaden er skjedd. Sjelefreden vår har blitt forstyrret. Man har egget opp mot hverandre – sambygdinger, venner, slektninger og gamle kolleger.

Men skaden er skjedd. Sjelefreden vår har blitt forstyrret. Man har egget opp mot hverandre – sambygdinger, venner, slektninger og gamle kolleger.

Jeg har måttet slepe på en tyngende tanke i årevis: Hva hvis eiendommen min blir ekspropriert under Búlandskraftverket? Da vil beitelandet mitt reduseres kraftig, og det er fullt utnyttet som det er. Når demnin- gen blir fylt med vann, ville jeg ikke være komfortabel med å farte rundt omkring her – kunne ikke tenke meg å sanke sau og se på sølepytten på dyrket mark som ville komme når de hadde regulert elva.

Angående ekspropriasjonsspøkelset så har folk som vil meg vel, spesielt eldre folk, sagt slikt som: «Ville det ikke være bedre å gjøre en avtale, å gi etter og da i det minste få noe igjen for det?» Disse folka var hellig overbevist om at det ville ende slik. Trusselen om ekspropriasjon er stor og stygg. Tanken er grusom, at det skal være mulig å bare ta alt man eier og har.

Hvis man hadde blitt behandlet slik – hvis eiendommen hadde blitt tatt, slik det har ligget i lufta – da ville jeg rasert husa og dratt min kos. Da ville jeg ikke lenger ansett verken stedet eller samfunnet for beboelig.

En av de tingene jeg synes er uakseptabelt med dette kraftutbyggingsoppstyret, er å ha menn vassende rundt overalt, i elva mi, på eiendommen min, menn som er kommet dit fordi de akter å ødelegge landet for å tjene penger på det. Jeg legger merke til dem der de vader i elva og skremmer gjessene og forstyrrer freden for sauene mine.

De har rett til å være der. Og jeg som bor her, grunneieren, har ikke lov til å jage dem bort.

Et stort spørsmål: Hvordan kan det ha seg at entreprenøren alltid er på plass når undersøkelser skal gjennomføres, enten det er strømningsmålinger eller fortidsminnegranskinger? Det er rent ut sagt utrolig å følge med på det.

Jeg synes også det er en utrolig framgangsmåte at entreprenøren finansierer undersøkelser, at de gjør konsekvensanalyser. Det var veldig fine fagfolk som kom hit. For eksempel fugleeksperter. Jeg ba dem om å finne en geirfugl, og de stilte seg positive til det. Fagfolk er ypperlige, og jeg kritiserer ikke dem. Men kan de slappe av så lenge entreprenøren henger over dem? Og hva med den ordninga at det er entreprenøren som betaler for undersøkelsene, som velger ingeniørfirmaene? Kan det regnes som rett og rimelig?