Meninger

Reproduksjon mot produksjon

Denne første uka i 2019 er mediebildet blitt preget av det kanskje mest eksistensielle og mest private valget mange tar, som noen velger å ikke ta og som noen ikke kan ta: Å lage barn. Men hva er grønt?

"Norge trenger flere barn!" sa Erna Solberg i sin nyttårstale. Harvest/Pans Simen Tveitereid sa i Dagsnytt 18 2. januar at det går ikke å be oss om å både jobbe mer og få flere barn. En kommentator i svenske Aftonbladet hånet "norske tilstander" – for få fødsler og for liten innvandring. I bakgrunnen forhandler KrF med regjeringen om familiepolitikk og abortlov.

Fødselsdebatten denne uka har handlet mest om finansiering av velferdsstaten, om tidsklemma, likestilling og kvinners rettigheter. Den har ikke handlet om hva som er "grønt". Det til tross for at det å velge å ikke ha et barn er langt den viktigste enkelthandlingen vi kan gjøre for å redusere miljøbelastningen vi påfører kloden. Tilsynelatende.

Utgangspunktet for alle vurderinger om familiepolitikk må selvfølgelig være at den enkelte ikke skal føle noen samfunnsplikt verken til det ene eller andre. Spørsmålet er hva vi som samfunn synes er et passe nivå totalt sett, og legge til rette for det på en måte som samtidig gjør det mulig for de fleste å fatte andre valg om de vil.

Ofte ender motstandere av evig forbruksvekst med å definere en forbruksnedgang som alternativet. Jeg tror heller på stabilisering, på likevekt. Det geniale ved økonomisk vekst er jo at "kaka" blir stadig større, alle føler de får mer og vi får mindre spenninger i samfunnet. Om kaka blir stadig mindre, ender vi fort i en motsatt spiral. Jeg tror vi kunne ha godt av litt mindre kake, men ikke hvis resultatet er dårlig stemning rundt bordet og sidemannen prøver å stjele av mitt stykke.

Det er vanskelig å tenke seg en økonomi i balanse uten at noenlunde det samme skjer med befolkningen. Dagens fruktbarhetstall i Norge er ca. 25 % lavere enn det som kreves for balanse - 1,6 mot 2,1 barn per kvinne. Kan innvandring demme opp? Selvfølgelig kan det det, og selvfølgelig skal "verdens lykkeligste land" ha innvandring. Men jeg mener at vi må våge å sette det i historisk sammenheng. De siste 50 årene har det skjedd en innvandring som verken i målestokk eller variasjon kan måle seg med noe vi tidligere har sett. I den samme tida er vi blitt rike på olje, men det er tilliten som er selve grunnlaget for det gode liv i Norge. Forskning bekrefter sunn fornuft om at det finnes en spenning mellom tillit og ulikhet, både økonomisk og kulturell, i et samfunn.

Hvor mange innvandrere som assimileres inn i den norske tillitskulturen vil avhenge av mange ting og variere over tid. Men det må være greit å argumentere for at 1,6 barn per kvinne er i minste laget og at lengre permisjoner, kortere arbeidstid, høyere engangsstønad, barnetrygd osv. kan bidra til et mer bærekraftig samfunn – også fra et grønt perspektiv.

Det mest interessante med sterkere familiepolitikk fra et grønt perspektiv er likevel at den nesten alltid bryter med arbeidslinja, og at den dermed bidrar til en mer stabil økonomi. Reproduksjon mot produksjon. Kontantstøtte og foreldrepermisjon gjør det mer interessant å ikke jobbe, og i grunnen gjør alle tiltak for å øke fødselstallene at folk trekkes ut av arbeid i noen av sine mest produktive år.

Mange grønne har kritisert KrF for ikke å være tydelig nok i å ville stoppe leting etter olje og gass. Jeg tror det viktigste Norge kan gjøre for framtidige generasjoner er å vise verden at vi lever enda bedre liv i et samfunn som har hoppet av vekstøkonomiens tredemølle. Da er kanskje KrFs prioritering av en sterkere familiepolitikk vel så viktig som å stoppe enhver ny letekonsesjon.