Meninger

Riksrevisjonen: Regjeringen lar naturmangfoldet vike

Når man skal fikse noe, må man gå til årsaken til problemet. I Norge overser vi at ødelagt natur skyldes arealendringer. Nå har riksrevisjonen påvist at regjeringen lar naturmangfoldet vike i plansaker.

Vipa er sterkt truet. Flere steder der den fortsatt holder til på Karmøy vil bli berørt av ny fylkesvei.

Foto: Arnt Kvinnesland

Arealendringer truer over 80 % av de trua artene i Norge. Så det er her tiltak og virkemidler burde være sterkest og strengest. Naturens sikkerhetsnett er muligheten som statlige og regionale myndigheter har til å sette foten ned for en plan gjennom innsigelser. Det sikkerhetsnettet sa regjeringsplattformen fra 2013 at skulle svekkes for å øke lokal handlefrihet.

Riksrevisjonen la nylig frem en undersøkelse av hva dette har ført til. Deres konklusjon er at regjeringens innstramming av innsigelsespraksisen kan gå på bekostning av nasjonale mål. For naturmangfold gjelder disse nasjonale målene: Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester, ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklinga til trua og nær trua arter og naturtyper skal bedres og et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner. Dette betyr i praksis at vi ikke skal bygge ut verken verneområder, utvalgte naturtyper og trua naturtyper, trua arter eller sammenhengende naturområder med uberørt preg.

Men akkurat slik natur blir det stadig foreslått å ødelegge. Her er noen eksempler: De siste årene har flere saker dukket opp i nasjonale medier der viktige naturverdier skal ofres til fordel for samfunnsnyttige prosjekter. Utbyggingen av E16 til Hønefoss er én slik sak. Der skal dobbeltspor av jernbane og firefelts motorvei trumfe over svært sårbare våtmarksområder, av internasjonal verdi, med kritisk trua arter som for eksempel elvemusling og edelkreps.

På Karmøy er det planlagt utbygging av fylkesvei over den utvalgte naturtypen kystlynghei ("utvalgt naturtype" er en kategori i naturmangfoldloven som skal ha streng beskyttelse) og gjennom leveområdet til den rødlistede arten hubro. Fylkesmannen ga innsigelse, og vedtaket ble først avslått av miljøvernminister Bård Vegard Solhjell i 2012, men så ble saken gjenopptatt og Kommunal- og moderniseringsdepartementet godkjente veien i 2016. Vedtaket ble påklaget til sivilombudsmannen fordi det ikke inneholdt vurderinger etter naturmangfoldloven. Departementet fikk tydelig signal om at vedtaket burde omgjøres, både grunnet mangler på vurderinger etter naturmangfoldloven, men også fordi lokalt selvstyre var vektlagt for tungt. Departementet valgte å ikke omgjøre vedtaket, men la strengere føringer for tiltak for å bevare naturverdiene.

I Trøndelag ble det ikke gitt innsigelse til Norsk Kylling sin plan om å bygge fabrikk midt oppå den eneste gjenværende brakkvannskroksjøen i Trøndelag – en kritisk trua naturtype. Sabima klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold. Hvorfor stanset ikke fylkesmannen denne saken?

(Saken fortsetter under bildet.)

Kystlynghei er en sterkt truet naturtype ifølge Artsdatabanken. Området rundt Killingtjørn på Karmøy er et eksempel på slik lynghei som vil bli nedbygd av ny fylkesvei.

Foto: Arnt Kvinnesland

Kommunene viktigst
Svært mange av beslutningene som er viktige for naturen, gjøres gjennom kommunenes arealforvaltning. I 2017 alene ble det vedtatt 3462 reguleringsplaner og behandlet 84 338 byggesaker. Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene mulighet til å vekte interesser mot hverandre. Og de har også mulighet til å la andre samfunnshensyn veie tyngre enn for eksempel naturmangfold. Men dersom dette strider mot regionale eller nasjonale interesser, så skal det være ekstra godt argumentert for.

I perioden 2015-2017 var naturmangfold grunnen til i overkant av 150 innsigelser gitt av statlige og regionale myndigheter til kommuneplaner, mens tallet for reguleringsplaner (planer for deler av en kommune) er i overkant av 100. Ifølge Riksrevisjonens rapport har andelen reguleringsplaner og kommuneplaner som er møtt med innsigelse totalt gått fra 35 % i 2013 til 19 % i 2017, og det er ytterst få saker som går til avgjørelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Årsaken til nedgangen er at regjeringen i 2014 ga signaler om at det skulle fremmes færre innsigelser. Det var en uttalt misnøye fra kommunene om at staten blandet seg for mye inn i kommunalt selvstyre. Ifølge Riksrevisjonen samarbeider statlig og lokal myndighet bedre nå, flere avklaringer blir gjort tidlig i prosessene, og det påstås at mer naturmangfold blir hensyntatt.

Men dette fins det ikke bevis for. Vi har ikke gode nok rapporteringskrav for utbyggingstiltak. Det er ikke mulig å få en oversikt over hvilke nasjonale interesser som har gått tapt gjennom utbygging. Altså ligger bevisbyrden nå hos myndighetene. Nå har regjeringen levert på sitt løfte til kommunene – det gis færre innsigelser – men til hvilken pris?

Det er alvorlig at regjeringen har kunnet gjøre så tydelige innstramminger i praksisen for innsigelse og tilrettelegge for lokalt selvstyre uten å utrede hva dette kan få av konsekvenser for naturmangfoldet. I dag er naturens sikkerhetsnett i ferd med å rakne. Vi trenger en sterkere innsigelsesmyndighet. For det er ikke slik at det tas vare på for mye natur i Norge. Det er heller motsatt, det bør gjøres mye mer for å forhindre bit-for-bit nedbygging av norsk natur.

Nå er det opp til regjeringen å bevise at norske naturverdier ikke går tapt på grunn av utbygging.