Meninger

Det er av solen og arealene vi skal leve

Tiden er forbi da en kunne begrunne jordbrukspolitikken med inntektsforskjeller og sysselsettingseffekt. Nå må den innrettes slik at den først og fremst fremmer langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning.

Dette er et utdrag fra Svein Sundsbøs bok "Korn, kraft, klima" (Alm media, 2018)

Det var stille på den lille gården Asphagarna i Bohuslän. Det var fortsatt noen glør i bålpannen av støpejern som sto på granittknausen, men ikke mer enn at kveldsmørket gradvis fylte det store rommet rundt meg. Mot nordvest hang det et svakt rosaskjær i horisonten, og kveldsdisen seg ut av skogen og nedover en forsenkning på jordet mot sjøen bak husene.

Det hadde egentlig vært stille her i mer enn femti år, etter at gårdbrukeren Oscar døde forholdsvis ung i 1966. Enken Ingrid Olafsson hadde blitt boende, men all drift ble avviklet, og dyr og redskap solgt. Jorden ble bortforpaktet som beite i noen år, men snart tok også det slutt. Ingrid sørget for at takene på de tre uthusene og våningshuset var tette og at blomsterhagen ble holdt i hevd, men ellers stoppet tiden opp. En EU-ordning ga litt støtte til å slå ned graset slik at krattskogen ikke skulle overta gammelt kulturlandskap. Men heller ikke denne ordningen var mer virkningsfull enn at vegetasjonen hadde fått bre seg rundt husveggene.

Sigrid og jeg kjøpte denne gården av dødsboet etter barnløse Ingrid. I mer enn førti år hadde dette vært ”Ingrids ställe”. Derfor tok vi i bruk denne lille gjengrodde perlen med den største ærbødighet.

Det hadde begynt å funkle i en og annen stjerne. På himmelhvelvingen ble en satellitt synlig – og snart en til i en litt annen bane. Jeg falt i tanker om den første kunstige månen som ble skutt opp i 1957: ”Sputnik”.

Nå kryr det av slike menneskespor der ute i himmelrommet. De svever som bekreftelser på våre fantastiske vitenskapelige, teknologiske og industrielle erobringer. Menneskeheten har besøkt månen og er på vei – vet ikke hvor. Det fins snart ingen grenser for hvor stor vi gjør vår tumleplass.

Der, på det glattskurte granittberget, satt jeg og reflekterte over vår uendelige kraft til erobring og måloppnåelse. Samtidig ble jeg bevisst en liten detalj ved disse satellittbanene som avtegnet seg der ute. Når en ser på dem en stund, og i forhold til andre himmellegemer, ser en tydelig at de går i en krum bane, noe som jo tydelig viser det vi alle vet – at jorden er rund.

Selvfølgelig – banalt. Men dette ble likevel en konkret påminnelse om at alle våre erobringer til tross, satt jeg på en knaus ved et jorde i et land på et kontinent og på en kulerund klode av et endelig og begrenset omfang. Den holder oss i sin gravitasjon og gir oss det vi behøver, men har sine gitte begrensninger.

Samtidig som disse satellittbanene forteller noe om jordens endelighet, forteller de også en annen historie; at vi som lever her, alle er i ”samme båt” – og at vi har skapt helt nye forutsetning for kommunikasjon og fellesskap mellom oss.

Det er av solen og arealene vi skal leve

Nede bak huset øynet jeg konturene av et flatt jorde som nå hadde ligget brakk de siste femti årene – nesten 30 mål med ubrukt fruktbar jord. På naboeiendommen går det noen ungdyr på beite. Eieren av disse dyra får betalt for at de skal holde kulturlandskapet åpent. Jeg spurte en dag om han ikke også kunne være interessert i å bruke jordet vårt – helt gratis. Men han svarte at verdien av graset ikke ville dekke kostnadene med å sette opp nytt gjerde.

Hadde avstanden til andre gardsbruk i drift vært mindre, ville det trolig blitt dyrket korn her, men smale som veiene er mellom kystlandskapets ”kullar”, og så store som traktorene og skurtreskerne er blitt, er det for brysomt å kjøre til slike smålapper, selv om det er ”bördig jord”. Å kjøpe egne redskaper, slik at vi kunne bruke dette selv, ville i alle fall ikke lønne seg slik kornprisene er nå.

Det hører selvfølgelig med til historien at dette ikke er den eneste jorden som ligger brakk i Bohuslän eller Sverige. Store arealer med gammelt åkerland ligger ubrukt, og grøftene gror igjen, mens starr og siv tar plassen for korn, kløver og timotei.

Mor og far besøkte oss i Asphagarna siste året far levde. Han så utover landskapet mot sjøen, på den tomme driftsbygningen og på relativt flate, fruktbare, men ubrukte jorder.

- Det er fint her, sa han.

Ellers sa han ingenting på lenge – før det kom stillferdig:

- Men jeg forstår ikke dette. Er alt det mor og jeg har holdt på med av nydyrking og slit, helt bortkastet eller uten noen verdi?

Jo, far forsto nok mye, likevel var det noe sorgfullt over hans møte med samfunnsutviklingen. Den så ut til å ta en vending han i sine unge år ikke hadde hatt fantasi til å forestille seg. Riktignok var dette i Sverige og EU, men han tenkte vel at dette kunne være et forvarsel om utviklingen også i Norge.

”Dyrk jord”, sa en mens verdens folketall var knappe 2 milliarder mennesker. Nå legger vi jorden brakk eller bygger den ned, og folketallet er snart firedoblet til 8 milliarder.

Bonden som eide ungdyra på nabojordet, er aktiv i lokalsamfunnet og en miljø- og kulturbevisst centerpartist. En dag viste han meg stolt sin nye pensjonistbolig, med soloppvarming og supplerende fyrkjele hvor han i stedet for olje bruker havre som brensel. Elegant bruk av kortreist bioenergi i en form som er lite industrielt bearbeidet og enkel å automatisere.

Men havre som brensel – god og nærende menneskeføde?

Avstanden til historien om Terje Vigens dramatiske ferd for å sikre seg livsnødvendig korn kunne vel knapt vært større.

Og hvordan skal en oppfatte situasjonen i 2018, sett i lys av de dramatiske spådommene som Georg Borgström i 1968 kom med om økende matmangel i verden? Er alt maset om sjølforsyning og jordvern bare et ubegrunnet og fordekt forsøk på å bevare levestandarden til flest mulig av dem som til enhver tid måtte være gjenværende bønder i Norge?

Vi har kunnet iaktta utviklingen, og vi forstår sammenhengene ganske godt. Bedre kunnskap og mer produktive plante- og dyresorter har bidratt til at matproduksjonen har økt i samsvar med befolkningsveksten. Dette er likevel ikke hovedforklaringen. Først og fremst har matproduksjonen økt fordi landbruket har tatt i bruk teknologi og innsatsfaktorer som baserer seg på fossile ressurser. Kunstgjødsel, plantevernmidler og drivstoff, samt langtransport av fôr og matprodukter er de viktigste årsakene til at jordarealer, som i økonomisk forstand nå er marginale, blir liggende brakk. Hogging og oppdyrking av regnskog har også bidratt til økt matproduksjon. Uten bruk av slike eksterne innsatsfaktorer måtte en ha satset på mer småskala og arbeidsintensivt jordbruk. Da ville det også vært nødvendige å bruke de jordene som nå ligger brakk.

Først og fremst har matproduksjonen økt fordi landbruket har tatt i bruk teknologi og innsatsfaktorer som baserer seg på fossile ressurser.

Mye av veksten i vår levestandard er knyttet til denne utviklingen i landbruket. Vi har kunnet frigjøre arbeidskraft fra matproduksjon og bruke den til ulike former for tjenesteproduksjon. Jordet bak huset i Asphagarna er bekreftelsen på at vi har klart å frigjøre oss fra mye slit. Vi har fått så uendelig mye mer tid til å gjøre andre ting – og mat er det nok av i butikkhyllene. Hva skulle vi være misfornøyde med?

Hvor bærekraftig er en slik utvikling? Kan vi fortsatt basere oss på så stor innsats av fossile naturressurser? Eller er vi som en tårnbygger som plukker stein ut av grunnmuren for å få materialer til å bygge tårnet høyere?

Hva er klimakonsekvensene av en politikk og en utvikling som legger jorden i Asphagarna brakk? Skal en fortsatt hogge regnskog og transportere dyrefôr og mat rundt halve kloden? Hva med den erosjonen og utarmingen av jordsmonn som følger av industrielt storskalajordbruk?

Jeg husker en gang jeg sto på et høydedrag vest for Dallas i Texas og så utover et karrig landskap hvor det beitet noen spredte okser.

”Her fantes en gang den mest fruktbare matjorden en kan tenke seg”, fortalte mitt vertskap. Men oppdyrking av store sammenhengende arealer utsatte jorden for vind og vann på en slik måte at den i løpet av noen få tiår eroderte vekk. ”Dust storms”, slike vi leste om i Vredens druer av Steinbeck, gjorde hele området nærmest uproduktivt.

Også vannforsyningen strammer seg til i mange områder av verden. Hvor dypt skal en bore etter begrensede grunnvannsreserver, og hvor langt skal en pumpe vann for å kunne holde jorden produktiv? En kan også bruke energi til å avsalte havvann. Mulighetene er mange, men til syvende og sist blir spørsmålet hva som er klimamessig og økonomisk bærekraftig?

Vi kan sikkert fortsette som vi har gjort ennå en god stund til. Konsekvensene merkes først av de fattigste i verden. Vi her i Norden blir trolig blant de sist som rammes. Men skal vi av den grunn kunne slå oss til ro med den utviklingen vi ser?

Framtiden kan selvsagt komme opp med nye løsninger som ingen kjenner i dag. Dette betyr likevel ikke at vi med lukkede øyne kan seile nedover strykene mot den fossen vi hører duren av i det fjerne – og bare tenke at den nok forsvinner før vi når stupet.

Spørsmålene ble store der jeg satt og lot tankene følge satellittbanene. Hver for oss er vi ganske små og maktesløse. Hva hver og en av oss gjør som markedsaktører, har sjølsagt betydning for utviklingens gang, men jeg er likevel overbevist om at denne type fundamentale spørsmål må håndteres gjennom utvikling av felles virkelighetsoppfatning og handling. Derfor er det viktig at vi diskuterer alvoret i våre framtidsutfordringer.

Landbrukspolitikken i Norge, Europa og verden gir grunn til ettertanke. Det verste for alle vil trolig være å forsøke å snu opp ned på tingenes tilstand i løpet av kort tid. Jordbruk, skogbruk og forvaltning av naturressurser er langsiktig virksomhet. Dette er ikke næringer eller livsformer som kan kastes om over natten. Likevel slår det meg at det bør gjøres tydelig for alle at utviklingen må gis en ny retning. Det er viktig at de som skal investere i framtidens produksjonsapparat, får mulighet til å tilpasse seg i tide. Gjennom mange år har en i realiteten forsøkt å tette inntektsgapet for dem som fortsatt er igjen i jordbruket, ved å kreve høyere produktivitet og med stadig større innsats av eksterne ressurser i form av fossile innsatsfaktorer og import av kraftfôr.

Foto: Marianne Johansen

Vi har i økende grad overlatt en rekke beslutninger til markedet – noe det er svært vanskelig å tenke seg et godt alternativ til. Likevel er det kanskje verdt å tenke over det foredraget statsminister Per Borten (Sp) holdt under åpningen av Landbruksveka i 1968, hvor han kom med følgende avsluttende refleksjon:

”Fremdeles kan man høre røster som hevder at rene markedsøkonomiske betraktninger alene skal være utslagsgivende i disposisjoner av ressursene – jeg er ganske overbevist om at dette er en håpløs foreldet samfunnsoppfatning. Vil vi et menneskevennlig livsmiljø må det koordinering til gjennom fellesskapsorganer. Og prisen for å skape dette miljø skal også utlignes på fellesskapet.”

Vår egen, og verdens, klimapolitikk og matforsyning er i realiteten slik ”disposisjon av naturressurser” som det Borten omtaler. Det krever løsninger hvor marked styres av politikk, og hvor byrdene fordeles på oss alle.

Vi er kommet til et punkt hvor begrunnelsen for et aktivt og levende landbruk i Norge, og Sverige og andre land, må tydeliggjøres og knyttes sterkere til næringens evne til å utnytte og forvalte lokale naturressurser. Landbrukspolitikken må først og fremst legge til rette for at vi bruker arealene og fotosyntesen til fornybar produksjon av mat, materialer og energi. Virkemiddelbruken bør endres gradvis og forutsigbart slik at den legger bedre til rette for en slik utvikling.

Selvfølgelig henger flere forhold og politiske mål sammen; ressursforvaltning, produksjonsvolum og inntekter til næringens utøvere. Ingen av disse målene kan oppnås uavhengig av hverandre. Det må bare gjøres klart at bærekraftig ressursforvaltning er det overordnede målet som legger førende premisser for alt annet. Uten en slik omlegging, vil utviklingen i næringen fort komme til å undergrave den begrunnelse en så langt har hatt for markedsskjerming og inntektsoverføringer. Jeg mener vi er forbi den tiden da en kunne begrunne jordbrukspolitikken med inntektsforskjeller og sysselsettingseffekt. Nå må inntektspolitikken og virkemidlene innrettes slik at de først og fremst fremmer langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning.

Vi er forbi den tiden da en kunne begrunne jordbrukspolitikken med inntektsforskjeller og sysselsettingseffekt. Nå må den innrettes slik at den først og fremst fremmer langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning.

Det må med andre ord bli mer lønnsomt å bruke lokale og fornybare ressurser på en bedre måte. Slik sett blir klimapolitikken ikke en trussel mot produksjon og lønnsomhet – den blir selve ”det ny markedet” som gir grunnlag for sysselsetting og inntekt.

Veien fram mot en klimaløsning er grunnleggende sett enkel å forstå: Veksten i vårt materielle forbruk har basert seg på økende uttak av fossile engangsressurser, og underveis har vi brukt hav og luft som avfallsplass.

Dette kan ikke fortsette på samme måte i framtiden!

Utviklingen må endres slik at vi i framtiden erstatter engangsressursene med gjenvinnbare og fornybare ressurser. Det kan først og fremst skje om vi evner å utnytte solenergien bedre, direkte som energikilde og indirekte gjennom fotosyntesen som gir oss mat, materialer og energi. Når vi bruker arealene til skogproduksjon og jordbruk, tilrettelegger vi for solens arbeid. Det er en nødvendig forutsetning for å løse klimautfordringen og matforsyningen i verden på en sosialt akseptabel måte.

Ja, landbrukspolitikken og utviklingen i næringen må tåle kritisk søkelys, og mye må endres. Dette skaper usikkerhet i næringen. En må likevel forvente at samfunnets ”kjøp” av næringens produkter og tjenester vil måtte økes betydelig i årene som kommer. Det burde tilsi at jord- og skogbruksnæringene kan gå i front for en bredt anlagt omstilling til en klimarobust politikk i hele samfunnet – inklusivt i egen næring.

Landbrukspolitikken har gjennom skiftende tider blitt formet ut fra ulike grunnleggende mål. Det var produksjonsvolum som la føringene helt fram til slutten av 1930-årene. Etter den tid kom inntektsjamstilling i forgrunnen. Dette ledet etter hvert til Jordbruksavtalen og opptrappingsvedtaket fra 1975. Nå er det på tide å sette ressursforvaltning i førersetet. Jordbruksavtalen er i realiteten et inntektsoppgjør, og må sjølsagt ivareta denne funksjonen også i framtiden. Men det er behov for at denne viktige avtalen videreutvikles mer eksplisitt slik at den også i større grad synliggjøres som en klimarettet ressursforvaltningsavtale mellom samfunn og næring.