På vei mot barbariet

Hva skal man svare når 6-åringen spør: «Mamma, hvorfor kjører folk med eksosbil og forsøpler når det ødelegger for dem selv?»

Som småbarnsmor blir man stadig utfordret av kloke barnehoder. Vår seks år gamle sønn – en stolt miljøagent og muligens en smule miljøskadet av å ha en samfunnsengasjert psykolog-pappa og en mor som jobber i miljøbransjen – stilte meg nylig spørsmålet: «mamma, hvorfor kjører folk med eksosbil og forsøpler når det ødelegger for dem selv?»

Spørsmålet fikk meg til å reflektere videre over mennesket. At mennesket ikke er frittstående satellitter hvis egne handlinger kun påvirker en selv, men at vi er en del av noe større. At vi er en del av en sivilisasjon.

Men hva er egentlig en sivilisasjon?

Blant 1700-tallets intellektuelle ble det ofte skilt mellom «barbarisme» og «sivilisasjon.» Sivilisasjon ble definert som en opplysningstilstand – et høyere nivå av samfunnet. Etterhvert ble skillet mellom sivilisasjon og barbarisme gravlagt til fordel for tanker om sivilisasjon som noe dynamisk: noe som kom til live og utviklet seg.

Den moderne sivilisasjonen har spilt en rolle som en global nettverksbygger og har gjort det mulig å blomstre enda mer. Det har ført med seg økonomisk vekst som har halvert fattigdommen i verden. Det har ført til utvikling av jordbruket og en matproduksjon som har hjulpet millioner ut av feil- og underernæring.

I hjertet av denne sivilisasjonen sitter mennesket, et menneske som streber etter den ultimate velvære, etter stadig å klatre neste steg på stigen. Det jages etter merolje, mer penger, merforbruk. Mer, mer, og atter - mer.

Bivirkninger av denne jakten er at temperaturer fortsetter å stige, tørre steder blir tørrere, våte steder blir våtere, stormer blir sterkere, og havnivået øker. Mange plante- og dyrearter er i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å tilpasse seg de raske endringene. Kort oppsummert står naturen og økosystemene i fare. Den samme naturen og økosystemene som nettopp den moderne sivilisasjon er avhengig av. Som vår velværeavhenger av. Lik Ole Brumm sier vi dumsnilt «ja takk, begge deler». Vi vil ha mer av noe som stadig minsker. Vi higer etter den ultimate velvære, mens vi tærer av dets byggesteiner. Vi, som Ole Brumm, sitter fast i døråpningen.

For hvem sulter når overfiske har tømt havene og tørke har ødelagt avlingene? For hvem besvimer på arbeidsplassen for produksjonen av latterlig billige klær? For hvem flykter fra tyfoner og oversvømmelser fordi jorda dreneres for olje? Oss. Mennesket. Den moderne sivilisasjon.

Til tross for stadig alarmerende og skrikende overskrifter i media om jordens undergang, så kommer mennesket til å befinne seg på jorden i mange, mange år til. Det som vil slutte å eksistere først er ikke mennesket, det er livskvaliteten vi mennesker har blitt så vant til (i det minste noen av oss).

Fortsetter vi med å krafse til oss mer står vi i fare for å degraderes fra «sivilisasjon» til «barbarisme» der vi ikke lenger bare raserer våre omgivelser, men også ødelegger for oss selv, for vår livsstil og vårt velvære. Dessverre er vi allerede på veien dit, og det får til og med seksåringer til å stoppe opp og spørre seg selv: hvorfor? Men kanskje bør vi fokusere mindre på å forstå hvorfor, og heller fokusere mer på hvordanvi kan stoppe denne degraderingen.

Et fint sted å starte er å identifisere oss som en kollektiv menneskelig identitet, noe komplekst og enestående, men allikevel sammenkoblet i en global verden. For aldri før har vi vært så godt rustet til å skape en forandring. Aldri før har vi hatt en så komplett og proppfull kunnskapsbank. Aldri før har vi hatt så mange unike egenskaper. Vi må bruke dette til å utvikle en balansekunst uten sidestykke, der våre behov blir dekket uten at vi forspiser oss på jordas ressurser. Vi må bruke vår unike kunnskapskolleksjon til å snu jakten på «mer» til jakten på «nok» slik at vi kan opprettholde, eller til og med forbedre, vår livskvalitet.

La oss være en moderne sivilisasjon: i live og i utvikling.