Transformers som modell for en grønn framtid

Nå som vi vet at menneskeskapte klimaendringer og tap av naturmangfold er en realitet, har vi beveget oss inn i et nytt rom. Spørsmålet er ikke lenger om vi lever i en krisetid, men hvordan vi kan løse utfordringene på noenlunde ok måte?

Selv om noen liker å prate med store ord, har ikke miljøkrisene én årsak, og de kan neppe løses langs endimensjonale spor. Vi vet ikke hvordan verden ser ut om 30-40 år, og det finnes ingen udiskutabel oppskrift for veien vi skal gå. Tvert imot, framtiden vil nok formes i brytningen mellom en rekke ulike løsningsgrep.

Noen strategiske valg må vi nok likevel ta: Hvor markant bør overgangen til framtiden bli? Ligger svaret i fortsatt vekst, framskritt og ny teknologi, eller trenger vi også å justere våre verdier, vår tenkning og vår levemåte? Med forankring i den første rapporten fra FNs naturpanel skal jeg forsøke å gi et svar, samtidig som jeg presenterer et begrep som kommer til å bli mye brukt i årene framover.

En tur innom lekebutikken

De siste tjue årene har mange barn lekt med såkalte transformers, leker som med noen håndgrep kan forvandles fra robot til f.eks bil. Ingen deler skiftes ut, men helheten omdannes likevel til noe nytt og annerledes.

I vårens viktige rapport fra FNs naturpanel (du finner link til mer om den på siden) framstår nettopp «transformasjon» som et nøkkelbegrep. Ordet er fremmedartet, og det utfordrer oss – men det er ikke så komplisert som mange tror. På samme vis som med roboten som blir bil, handler transformasjonen om å forme en ny helhet gjennom å justere innretningen på det vi alt har tilgjengelig.

Jeg liker tanken! Ja, mer enn det; ordbruken kunne ikke vært bedre, ettersom den grønne transformasjonen er selve bunnlinjen i mine bøker Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge. Å befinne seg i samme landskap som FNs naturpanel er ikke å forakte, for deres rapport er viktig – som tilfang til kunnskap, og veiviser til handling.

Natur/samfunn-veven må omformes

Naturpanelet slår fast at naturen gir avgjørende bidrag til menneskenes liv. Grunnlaget for dette «bidraget» skapes i økosystemene – men; det realiseres først i møtet med vår kunnskap, kapital, infrastruktur, teknologi, institusjoner og så videre.

Om vi tenker oss om er dette selvfølgelig. Bienes pollinering er avgjørende for planters spredning og vekst, men et bidrag til samfunnslivet blir det først når vi høster plantene og omdanner dem til mat.

Så ja, møtet mellom natur og mennesker er helt avgjørende for sivilisasjonen vår. Likevel har vi lenge hatt en arbeidsdeling, der samfunnsforskere studerer menneskenes liv, mens naturvitenskapen forsker på alt det andre. FNs naturpanel utvider derfor horisonten vår, når de forsøker å forstå verden som en bevegelig natur/samfunn-vev.

Denne veven er ute av balanse. Vi mennesker tar for mye plass, setter for markante fotavtrykk, og truer dermed grunnmuren under livene våre.

Hvordan tar vi en slik innsikt med oss inn i arbeidet for en grønnere samfunnsutvikling? Det pågår for tiden mange viktige debatter om hvordan et slikt spørsmål skal besvares. Jeg har gitt mitt bidrag med Framtidens Norge, der jeg forsøker å vise hvordan veien til transformasjon bør skje via parallelle endringsprosesser. I boka fokuserer jeg på tre hovedspor:

  1. Forskyvninger i hva vi mennesker opplever som det gode liv, hva vi streber etter og hva vi forenes omkring, samt hvordan alt dette gir impulser til den videre samfunnsutviklingen.
  2. Endringer i hvordan vi politisk former samfunnet, hvilket styringssystem vi etablerer, hvordan ulike komponenter samspiller med hverandre, og hvordan dette virker på både menneskene og på økonomien.
  3. Tilpasninger av hvordan det økonomiske systemet fungerer, i grenseflaten mellom produksjon, omsetting, forbruk på den ene siden, og naturens tålegrenser på andre siden.

Det er åpenbart også andre spor som er viktige, ikke minst teknologiutviklingen. Men ettersom alle skriver om sistnevnte, valgte jeg å fokusere på kultur, politikk og økonomi. Endringer på tvers av disse faktorene vil innvirke på hva slags teknologi som utvikles og brukes. Slik sett henger alt sammen med alt.

Transformers-leker forvandles fra robot til f.eks bil. Ingen deler skiftes ut, men helheten omdannes likevel til noe nytt og annerledes. Det samme trenger samfunnet vårt.

En velfylt verktøykasse

Jeg kan ikke se annet enn at mine tanker samspiller med hvordan det tenkes i FNs naturpanel. Også de beskriver en virkelighet der det pågår parallelle endringsprosesser på ulike nivåer og i forskjellige sektorer. Utfordringen blir dermed å få rekken av ulike faktorer til å danse sammen, på et vis som gjør samfunnet grønnere og bedre tilpasset dagens miljøutfordringer.

I sin første hovedrapport peker panelet på både direkte og indirekte drivere bak forvitringen av naturmangfoldet. Slik får de fram at problemet er komplekst, og at vi må unngå å oss blind på én faktor. Veien til en grønnere framtid vil ikke handle om den ene perfekte løsningen, men om å få ulike faktorer til å samspille med hverandre.

Naturpanelet snakker derfor om transformative endringer. Dette forstås som en gjennomgripende reorganisering av samfunnet, på tvers av teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske faktorer – der våre tenkemåter, verdier og mål i større grad tilpasses de utfordringene vi står overfor.

Hva vi opplever som gode liv, vårt forbruksnivå og forhold til forsøpling, våre verdier og handlinger, graden av ulikhet og rettferdighet, viljen til å la de som forbruker eller ødelegger natur betale for seg, teknologi og innovasjon, utdanning og kunnskap – en rekke ulike punkter må justeres og samspille bedre, dersom målet er å forløse en grønn omdanning av natur/samfunn-veven.

Dette betyr at arbeidet for å bevare naturen handler om mye mer enn nasjonalparker og reservater. Blikket vårt bør favne mye bredere. Det må også handle om å investere i grønn infrastruktur, samarbeide på tvers av sektorer, diskutere forbruksnivået og befolkningsveksten, fastholde at forurenser betaler, vedta miljølover, håndheve lovene strengere.

Framfor å søke etter en perfekt universalløsning, framhever FNs naturpanel varierte, overlappende løsninger – koblet til jordbruk, skogbruk, kystlandskap, havsystemer, ferskvannsystemer, transport og annen infrastruktur, byutvikling, energiproduksjon, energibruk, markedsmekanismer osv.

Det gjennomgående budskapet er at vi må tenke mer over hvordan vi organiseres oss og lever livene våre. Det å sikre nok føde til oss mennesker, samtidig som vi bruker naturen på mer bærekraftige måter, er den kanskje aller viktigste utfordringen her.

Politisk styring og bred deltagelse

På veien til en grønnere samfunnsformasjon trenger vi bedre samspill mellom varierte styringsinstrumenter, på ulike nivå og mellom forskjellige sektorer. Dette vil handle om å både utvikle nye instrumenter og effektivisere bruken av de vi alt har, samtidig som vi fjerner subsidier og andre ordninger som bidrar til nedbyggingen av natur.

Slike endringer vil neppe bli enkle å gjennomføre, ikke minst fordi de vil møte motmakt fra de som har interesse av å opprettholde status quo. Vi har imidlertid ikke annet valg enn å forsøke, og naturpanelet peker på betydningen av å 1) utvikle incentiver som øker vilje/evnen til å ta miljøansvar, 2) gjennomføre reformer som gir bedre samspill mellom ulike sektorer og ansvarsområder, 3) styrke satsningen på forebyggende tiltak i både offentlig og privat sektor, 4) vektlegge at samfunnets ulike systemer må bli robuste og elastiske nok til å møte framtidige endringer, samt 5) styrke miljølovgivningen og forvaltningen av denne.

I denne rekken av ulike strategier innlemmes både regjeringer, organisasjoner, forskere, utdanningsinstitusjoner, næringsaktører, pressgrupper, urfolk, lokalsamfunn osv. Deltagelse fra flest mulig av disse ulike gruppene – der endringer implementeres gjennom aktiv involvering, med vilje til å lære underveis og justere kursen ved behov – framstår som nødvendig om vi skal forløse transformative prosesser.

Naturpanelet framhever blant annet verdien av urbefolkninger og andre småsamfunn, som voktere av de siste portene til genuin villmark. Presset øker også her, og artsbestander forsvinner, sammen med den erfaringsbaserte kunnskapen om hvordan vi kan passe på dem.

På et helt annet plan slås det fast at vi trenger finans- og realøkonomiske systemer som bidrar til byggingen av en globalt bærekraftig verden. I dette uttrykker naturpanelet en offensiv og radikal innstilling, ettersom de sier at vi må frigjøre oss fra veksttvangen og lære oss å tenke økonomien på nye måter.

Tendensen til at brutto nasjonalprodukt (BNP) får dominere vår forestilling om hvor bra samfunnet fungerer må motvirkes. Isteden kan vi søke i retning av et bredere, mer helhetlig og langsiktig perspektiv på det gode livet, der både produksjon, omsetning, bruk og gjenbruk preges av en helt annen vilje til å sikre bærekraft.

Det å endre vår oppfatning av god livskvalitet framheves som et avgjørende steg, der selve ideen om et godt og meningsfullt liv blir frikoblet fra evigvoksende materielt forbruk. Jeg har viet dette temaet et helt kapittel i Framtidens Norge, men har en mistanke om at politikere fra Arbeiderpartiet, Høyre og de fleste andre partiene bare blar raskt forbi slike tanker?

Er dette radikalt nok?

Via de grepene vi nå har vært innom, pluss en rekke grep jeg ikke har berørt, mener FNs naturpanel at det skal være mulig å etablere en transformasjon av natur/samfunn-veven. Slik kan vi sikre at menneskehetens behov for mat, vann, energi, helse og livskvalitet ivaretas, parallelt med at vi bevarer/bruker naturens ressurser på mer bærekraftige måter, og tilpasser oss og eventuelt klarer å begrense klimaendringene. Panelets rapport rommer slik en forsiktig, optimistisk grunntone – samtidig som det understrekes at de utfordringene vi står overfor er prekære og så langt tas for lite på alvor.

Er dette et radikalt eller mainstream budskap? Vi kan trolig svare både ja og nei. Det vekstkritiske ordet «transformasjon» utfordrer den politiske maktens forestilling om at miljøproblemene kan løses gjennom evig vekst, framskritt og modernisering – men avviser samtidig revolusjonens illusjon om at løsningen ligger i å rive ned etablerte strukturer og starte med blanke ark.

Å transformere krever vesentlig mer offensive politikere enn de som styrer verden og Norge i dag. Endringsprosessene søkes likevel forankret i den virkeligheten vi lever i framfor høytflyvende ideer. Et fornuftig både/og, tenker jeg.