Oslos klimastrategi har tunnelsyn

I det samme vedtaket står det: «Fra senest 2030 er Oslo en karbonnegativ by, det vil si at Oslo bidrar til å redusere mengden klimagasser i atmosfæren gjennom både biologisk og industriell karbonfangst og lagring». Dette virker nesten for godt til å være sant. Og dessverre er det antakelig det.

Det er mange måter å beregne utslipp av klimagasser. Den vanligste måten er ut fra det såkalte geografiske prinsippet, og avgrenset til direkte utslippene som skjer innenfor et gitt geografisk område – som et land eller en by. Internasjonale klimaforpliktelser er lagt opp etter dette prinsippet. Hvert land har ansvaret for å redusere de utslippene som fysisk skjer innenfor egne landegrenser. Intuitivt fremstår dette som et logisk og ryddig prinsipp, men det medfører noen dilemmaer som det er viktig å være klar over.

Norge slipper billig unna i klimaregnskapet…

Importerer Norge varer er det eksportlandet – ikke Norge – som da har ansvaret for utslippene fra produksjonen av de samme varene. Og motsatt er det landene som importerer og forbruker den norskproduserte oljen og gassen som får ansvaret for utslippene fra den samme oljen og gassen, ikke Norge. Utslipp fra internasjonal skips- og luftfart er det enda verre med; her har man ikke klart å bli enige om ansvarsforholdet. Foreløpig er det næringen – og ingen land – som har fått ansvaret for denne typen mellom-land-utslipp.

Dette fordelingsprinsippet innebærer altså at ansvar i hovedsak følger produksjonen, ikke forbruket. Et nasjonalt klimagassregnskap består derfor først og fremst av utslipp knyttet til kilder for produksjon av varer og tjenester. To unntak gjelder utslipp fra persontransport – men da avgrenset til innenlands transport – og oppvarming av privatboliger, som til sammen utgjør om lag 10 prosent av det offisielle norske utslippet av klimagasser.

Det som telles, teller. Lager man et regnskap over klimagasser fra produksjon er det naturlig at klimapolitikken får samme innretning; mot produksjon. Dermed blir klimatiltak knyttet til norsk olje- og gassproduksjon rettet inn mot å redusere utslippene fra produksjonen – for eksempel elektrifisering av plattformene – som omfatter en brøkdel av utslippene fra forbrenningen av den samme oljen og gassen.

… og Oslo slipper enda billigere unna

Den logikken jeg har beskrevet over – en geografisk avgrenset og i hovedsak produksjonsinnretting av klimagassregnskap og dermed også klimatiltak – gjelder også i stor grad i kommune-Norge. Og det får noen ganger litt pussige konsekvenser. Kommuner som har interkommunale avfallsplasser får alle utslippene fra nabokommunene på sitt regnskap, mens nabokommunene altså slipper unna med null utslipp. Landbrukskommuner får rimeligvis store utslipp fra produksjon av mat – mens bykommuner gjerne har lite eller ingen utslipp knyttet til mat. Enda større utslag blir det med utslipp fra flyreiser, og her er Oslo et slikt eksempel. Fordi Gardermoen ligger i Ullensaker kommune har de blitt tildelt hele utslippet, på 264 806 tonn CO2 i 2017, mens Oslo slipper unna med 0,4 tonn. Dermed kan Oslo lene seg tilbake og peke på andre – det være seg staten (eller for den del nabokommunen Ullensaker) – når det gjelder å gjøre noe med disse utslippene.

Men det fins unntak. Det er eksempler på kommuner som har laget klimagassregnskap ut fra en forbrukslogikk; altså beregnet utslippene som skjuler seg bak forbruket – også fra forbruk av flyreiser. Da får man helt andre tall. Interessant nok var Oslo – sammen med oljebyen Stavanger – først ute i Norge med å lage slike alternative klimagassregnskap. Rapporten for Oslo kom i 2002 og var laget av Universitetet i Oslo i samarbeid med Vestlandsforsking. Rapporten viste at utslipp per person knyttet til flyreiser i inn- og utland var høyt (15 prosent av samla utslipp) og 60 prosent høyere enn gjennomsnittet i landet, mens utslipp knyttet til bolig (bygging, vedlikehold og oppvarming), bilkjøring og avfall var lavere – men i sum nuller dette seg ut slik at utslipp for en Oslo-innbygger i praksis var likt landsgjennomsnittet.

Oslo klimaregnskap bør bry seg om Oslo-folks reiser

Den samme rapporten kom med anbefalinger om hvordan redusere utslippene – ut fra det forbruksperspektivet klimaregnskapet presenterte – og knytter sine anbefalinger til de tre metaforene biff (hva vi spiser), bil (hvordan og – viktigst – hvor mye vi reiser) og bolig (hvordan vi bor). Noen av tiltakene som rapporten anbefaler finner vi igjen i senere praktisk politikk og også det som ble vedtatt i sommer. Det gjelder særlig tiltak som gjelder fortetting og tiltak overfor privatbilisme og styrking av gang og sykkel innen byen. Det som imidlertid mangler er tiltak overfor Oslo-folks fritidsreiser og andre reiser inn og ut av byen, og da særlig reiser med fly. Her er Oslo kommune (og de fleste andre norske kommuner) tilsynelatende ‘tiltaksløse’. Det fremstår som vagt og lite ambisiøst når kommunen i sin klimastrategi for Oslo mot 2030 på forbruksområder skriver at de ønsker å «…legge til rette for redusert og mer klimavennlig forbruk hos innbyggere...» og at de «…skal gjennom kommunikasjon, dialog, opplæring og samarbeid stimulere innbyggere … til klimavennlig atferd».

Hvis myndighetene ønsker å gjennomføre en klimapolitikk som påvirker alle klimagassutslipp egne innbyggerne faktisk utløser, så er det klart at dagens innretning av tiltakene i Oslo ikke vil kunne skape «nullutslipp» – verken på kort eller lang sikt. I beste fall vil man kunne redusere vesentlig utslippene som vises i de tradisjonelle regnskapene, altså direkte utslipp som skjer innenfor kommunens grenser. Da bør man kanskje si det og understreke begrensningen i at de indirekte utslippene fra innbyggernes forbruk (ikke minst flyreiser og andre reiser utenfor byen) ikke er tatt med i regnestykket og dermed heller ikke omfattet av klimastrategien.

Alternativt kan man gå tilbake til perspektivene som ble dratt opp på begynnelsen av 2000-tallet, da kommunen prøvde seg på å utvikle en klimapolitikk som skulle omfatte også de indirekte utslippene fra innbyggernes forbruk av varer og tjenester. Kunnskapsgrunnlaget ligger der. Forbruksmønsteret – og dermed utfordringene i å endre forbruket – har ikke endret seg vesentlig siden den gang. Før eller siden må de rike landene i verden ta utfordringen å telle utslipp også ut fra sitt eget forbruk, og så gjøre noe med det, skal verden samlet sett klare å unngå alt for dramatiske konsekvenser av de pågående klimaendringene.

Nyere undersøkelser viser nemlig at forbrukerne er villige til å akseptere tiltak for å endre eget forbruk, vist blant annet i et nylig avsluttet EU prosjekt med det optimistiske akronymet HOPE ("Household preferences for reducing greenhouse gas Emission in four European High Income Countries"). Betingelsen for denne aksepten var at tiltakene rammer alle og at tiltakene har en rettferdig fordelingsprofil; med andre ord ulike former for offentlige reguleringer. Dugnadsversjonen av forbruksendringer, der det er opp til deg og meg frivillig å kutte ut sydenturen eller spise mindre kjøtt, får mindre oppslutning. Logikken med bruk av reguleringer for å få til de nødvendige forbruksendringene er lagt til grunn for utvikling av et klimaspill. Spillet skal prøves ut i tre kommuner i høst, og ligner litt på Monopol - bare at det spilles om klimatiltak, forbruksendringer og reduserte klimagassutslipp; ikke gater og penger. Prosjektet - med det like optimistiske akronymet TRANSFORM - ledes av CICERO og gjennomføres i samarbeid med blant annet Nordlandsforsking og Vestlandsforsking. Til vinteren kan vi sikkert spille dette spillet med Oslo kommune!