Oljefunn fra god til dårlig nyhet

Da vi i sin tid satte i gang produksjonen på de store feltene Ekofisk, Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Snorre og Troll i Nordsjøen, var stemningen lys og lettet. Da vi for kort tid siden satte i gang produksjonen fra Johan Sverdrup, var tonen mørk og tynget. Sverdrupfeltet i seg selv er en fantastisk historie, men kommer i en tid der holdningene til fossil energi er i ferd med å bli fundamentalt endret i store deler av befolkningen.

For noen tiår siden var et oljefunn en god nyhet. I dag er et oljefunn for mange en dårlig nyhet. Oppfordringen fra Miljøpartiet de grønne til Kongen om å avstå fra åpningen av Johan Sverdrup er en treffende illustrasjon. Nå måtte Kongen riktignok melde avbud på grunn av sykdom, men hadde han vært frisk, ville han selvfølgelig ha reist for å «klippe snoren» for et nytt megaprosjekt som er solid forankret i et politisk flertall.

Norsk petroleumspolitikk har gjennom 50 år vært preget av konsensus. Det har vært solid flertall for utdeling av nye konsesjoner og utbyggingstillatelser. Det har riktignok vært ulike oppfatninger av hva som ville være det riktige utvinningtempoet, men dette har likevel ikke hindret produksjonen av olje og gass til å nå volumer som ingen kunne drømme om da vi åpnet den norske kontinentalsokkelen i den første konsesjonsrunden i 1965. Med økende produksjon kom en økende pengestrøm, som ga grunnlaget for etablering av et fond som i dag har passert 10 000 milliarder kroner i verdi. Vi kan ikke bortforklare at norsk økonomi er oljebasert og oljeavhengig. Faren for at dette blir en sovepute er overhengende. Derfor gjelder det å diversifisere næringsgrunnlag og økonomi før oljealderen tar slutt. For slutten kommer.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

Mesteparten av vår oljehistorie vil dokumentere at oljeindustrien har fått det den har pekt på. De nye røster i tiden – klimabevegelsen og de unge i de fleste politiske partiene – sier nå at dette er slutt. Både regjeringen Stoltenberg og regjeringen Solberg har måttet la seg diktere av et blokkerende politisk mindretall som har krevd vern av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i flere stortingsperioder. Vernet har i prinsippet vært midlertidig, men blir i praksis høyst sannsynlig varig. For alle praktiske formål har imidlertid debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja virket som en buffer som har ført til at diskusjonen om andre områder på sokkelen i nord, har fått fly under den politiske radaren. Dette vil endre seg når den samlede forvaltning av våre nordligste og østligste havområder kommer opp til bredere politisk diskusjon. Definisjonen av iskanten er kjernen i en debatt som sannsynligvis vil komme til å inneholde minst like mye følelser som fakta.

Det er ikke noe som tyder på at igangværende prosjekter på norsk sokkel kommer til å bli stoppet med andre virkemidler enn de naturen selv rår over. Det betyr at feltene kommer til å leve så lenge det kan hentes ut olje og gass med lønnsomhet. Det har vist seg å være et bevegelig mål. Samtidig med at Equinor åpnet produksjonen på Johan Sverdrup, et felt som sannsynligvis vil produsere i 50 år, fortalte selskapet at levetiden for Statfjord vil bli ytterligere forlenget til 2040. Det samme har skjedd for andre felt, med pionérfeltet Ekofisk som det fremste eksempel. Det gir grunn til følgende oppsummering: det vi trodde var mye, vil bli enda mer.

Kampen mot nye letelisenser og nye leteområder vil imidlertid bli hardere og mer uforsonlig. Det kan reises berettiget tvil om hvor lenge det vil lykkes å samle politisk flertall for å lete videre på norsk sokkel.

Det hjelper sannsynligvis lite at Equinor har lagt frem en plan for nullutslipp av CO2 fra sine installasjoner på norsk sokkel i 2050. Dette skal skje ved å elektrifisere alle anleggene. Mange vil oppfatte dette som en fantastisk nyhet. Isolert sett er det også en fantastisk nyhet, såfremt all den energi som skal til for å drive anleggene kommer fra fornybare kilder. Det vil i så tilfelle føre til en svært positiv endring av det norske klimaregnskapet, men det globale regnskapet vil forbli det samme om man ikke samtidig reduserer utslippene i resten av energistrømmen frem til sluttbrukerne. Den gassen som spares ved at den ikke går i turbinene på norske produksjonsanlegg til havs, vil gå ut eksport. Utslippene vil finnes sted et annet sted.

Norge kan ikke isolere seg fra den globale energivirkelighet. Fortsatt er det slik at verdens økende befolkning trenger energi. Regnskapet går foreløpig ikke opp uten olje og gass. Denne avhengighet opphører ikke om Norge alene slutter å produsere olje og gass.

Men Norge, som er rikt på penger og teknologi, kan være en pådriver og et eksempel for bedre løsninger som for eksempel fangst og lagring av CO2.

Dessuten kan vi alle gjøre noe med vårt forbruk av energi. Det blir det mest krevende.