Opinion la for en tid tilbake frem en undersøkelse som viser at seks av ti nordmenn ønsker at regjeringen skal innføre strengere reguleringer for å tvinge folk og virksomheter til å være mer bærekraftige. En av tre mener at regjeringen bør innføre reguleringer for å stoppe klimaendringene på samme kraftfulle måte som man har gjort for å stoppe spredningen av covid-19. Undersøkelsen ble utført mens landet var nedstengt og folk følte usikkerheten på kroppen. Arbeidsledigheten skjøt i været på rekordtid og frykten for å miste lønn og arbeid var, og er fortsatt reell.
Målt i direkte utslipp står arbeidsplassene for omtrent 80 prosent av klimagassutslippene i Norge, og dette gjelder de fleste OECD-land. Det betyr at utslippskutt er nødt til å påvirke oss i stor grad som arbeidstakere. Noen vil miste jobbene sine. De fleste vil måtte endre arbeidsoppgavene. Hvordan skal vi som arbeidstakere og arbeidsgivere møte framtiden?
I en ny bok argumenterer vi for at tiden er kommet for at klima- og miljøhensyn må reguleres i tariffavtaler. Lønnsøkning i form av tilskudd til månedskort eller kjøp av sykkel, økt godtgjørelse for miljøvennlige reiser i arbeidstiden og bonusordninger knyttet til utslippsreduksjoner er noen av forslagene som kan legges på bordet nokså raskt. Kravene kan være mer eller mindre inngripende og kan bygges opp over tid slik at ambisjonene kan økes gradvis gjennom forhandlinger. Noen krav gir små kostnader for arbeidsgiver. Enkelte krav kan til og med gi kostnadsbesparelser, for eksempel at energiledelse gir lavere utgifter til oppvarming, eller at arbeidsgiver kvitter seg med kostbare parkeringsplasser på arbeidstakernes initiativ. Et slikt krav kan synes unaturlig å fremme for arbeidstakerne, men ved å fremme det kollektivt skapes et forhandlingsrom som kan benyttes til andre krav. Slik kan arbeidstakerne få økt innflytelse på prosesser som ellers vil komme fra ledelsen på eget initiativ.
Men vi erkjenner også de mer problematiske sidene ved omstilling.
I de kommende oppgjørene må forhandlingene også ta de vanskelige sakene; økt produktivitet må byttes i goder som ikke belaster klima og miljø. Arbeidsprosessene og arbeidsplassene må i minst mulig grad generere utslipp og forringe miljøet og dette er et felles ansvar for partene. Det gir behov for effektive redskaper.
I de kommende oppgjørene må forhandlingene også ta de vanskelige sakene; økt produktivitet må byttes i goder som ikke belaster klima og miljø.
Tariffavtalen er et virkemiddel for at parter som har ulike interesser skal bli enige og forplikte hverandre. Et grønt skifte som utelukkende fokuserer på teknologiutvikling og nye forretningsideer vil ikke kunne løse miljøutfordringene. Et reelt grønt skifte vil også innebære vanskelige valg. Hvilke arbeidstakere vil miste jobben? Hvem skal få – og ikke få – grønn etterutdanning? For fagbevegelsen er det et absolutt krav om at det grønne skiftet ikke må øke de økonomiske forskjellene. Rettferdige løsninger krever forhandlinger mellom likeverdige parter. Avveiing av ulike hensyn og kompromisser er kjernen i den norske modellen. Grønne bestemmelser i tariffavtalene må gi noe til begge parter – eller sagt på en annen måte: tariffavtalene må gjøre det mulig at begge parter tar sin del av byrdene som det grønne skiftet vil innebære.
Ett av kravene vi lanserer i boka er å styrke tillitsvalgtes rettigheter i det lokale partssamarbeidet. Bedriftens miljøavtrykk må være tema når partene samarbeider. Tariffavtalen må sikre at arbeidsgiver ikke kan avvise ønsker fra de tillitsvalgte om å sette miljø og klima på dagsorden. En mulighet kan være å gi tillitsvalgte rett til å kreve miljøregnskap i bedriften eller at bedriften må kartlegge klimaavtrykket i alle de ulike leddene i verdikjeden. Det er viktig at innsatsen er lokalt forankret. Noen steder er månedskort ikke aktuelt, mens andre steder har man allerede kvittet seg med alle parkeringsplassene.
Historien har vist oss at viktige saker ender opp på partenes bord i tariffoppgjørene – både sentralt og lokalt. Hvis partene i arbeidslivet mener alvor må miljøhensyn også være en del av forhandlingene.
Vi er en gruppe forskere og fagforeningsfolk som skrev boka «Grønne tariffavtaler» fordi vi vil sette søkelyset på et redskap som vi allerede har i arbeidslivet og som vi er vant til å bruke. Tariffavtalen er det viktigste virkemidlet partene har for å skaffe et godt arbeidsliv. Historien har vist oss at viktige saker ender opp på partenes bord i tariffoppgjørene – både sentralt og lokalt. Hvis partene i arbeidslivet mener alvor må miljøhensyn også være en del av forhandlingene.
Og ikke minst: Hvis vi tror at folk vil stemme på grønne partier og velge grønne produkter, er det ikke da også sannsynlig at arbeidsgivere vil ønske seg arbeidsgiverorganisasjoner med en offensiv miljøpolitikk og arbeidstakerne en fagorganisasjon som bruker sitt viktigste redskap – tariffavtalen - for å skape grønnere arbeidsplasser?
