Norge som klimasinke

Forrige uke var preget av klimatoppmøtet – og med lanseringen av IPCC-rapporten blir det klinkende klart: Verden og Norge befinner seg i en global klimakrise, hvor arktiske områder er spesielt truet. Havet har tatt opp mer en 90% av overskuddsvarmen, og siden 1993 er hastigheten i havoppvarming nesten doblet.

FN-rapporten slår fast at vi i gjennomsnitt mister fem snødager hvert tiår på grunn av et varmere klima, men det at vi står i fare for å miste vinteren som danner grunnlaget for mye av vår kultur er vårt minste problem. Globalt vil havnivåstigning og tap av økosystemer i havet og langs kysten utgjøre en stor risiko for mange menneskers livsgrunnlag.

For Norge som har hatt sitt livsgrunnlag i kystsamfunn, bør dette vekke et instinkt til handling. Samtidig har vi en statsminister som presenterte planer som ikke vil gi spesielt mye fremgang på området – for det spiller ingen rolle hvor store ord vi bruker, om vi ikke klarer å få ned utslippene. Og slik det er nå fremstår Norge som en klimasinke i verdenssammenheng.

IPCC-rappporten – spesialrapporten om havet og de isdekte delene av kloden – slår fast at hvis verden klarer å begrense den globale oppvarmingen til høyst 2 grader over førindustrielt nivå, vil det kunne stabilisere økningen, slik at havet om 200 år har steget maksimalt med én meter over dagens havnivå. Altså enda en «call to action», og et ærlig, siste skrik om nødvendigheten av tydelige forpliktelser fra alle land.

Erna svarer et fremoverlent og ambisiøst klimatoppmøte med å sitte på bakbeina og avvente EUs mål, fremfor å la Norge vise vei.

I forkant av klimatoppmøtet i New York sa FNs generalsekretær, António Guterres, at bare de som skulle presentere skjerpede klimakutt fikk gå på scenen og det knyttet seg derfor stor spenning til hva Erna ville komme med. Men, Erna svarer et fremoverlent og ambisiøst klimatoppmøte med å sitte på bakbeina og avvente EUs mål, fremfor å la Norge vise vei. Og dette mens vi kjenner den leie smaken av at vi ikke en gang har nådd målene våre for i fjor. Det er i det hele tatt flau retorikk hun driver med, når hun skal sitte og avvente måldefinisjon til EU har sine klare. Som om hun er redd for å redde verden litt mer enn andre. Vi er tross alt verdens rikeste nasjon.

Og det er nettopp det som gjør at vi er i særstilling her: Vi er verdens rikeste nasjon, på grunn av pengene har vi tjent ved å pumpe opp fossil energi. Ja, vi skal være takknemlige for hva denne rikdommen har gitt Norge, men vi skal også være klar over det ansvaret dette fører med seg. For nå vet vi at 75% av verdens fossile reserver må bli liggende om vi skal ha en sjans til å unngå irreversible og skadelige klimaendringer. Og er det da rett at verdens rikeste land skal fortsette sin produksjon, mens andre, fattigere land må redusere eller strupe sin produksjon? For nei, vår olje er ikke nevneverdig bedre enn andres. I hvert fall ikke i tilstrekkelig grad til at det kan være et argument, da det er utslippet fra forbrenningen som er den avgjørende faktoren og den er lik for all olje og gass.

Kan ikke dette være det øyeblikket der Norge går fremst og setter tydelige mål om hva vi kan leve av etter olja, og være den foregangsnasjonen vi har råd til å være?

Tidligere i år satte vår nåværende regjering rekord i tildelingen av nye blokker for oljeleting på norsk sokkel da 90 blokker ble lyst ut. Når Erna etter denne ukens klimatoppmøte mener hun skal ta tiden og avvente hva EU gjør med sine utslippskutt før hun kommer på sine egne, så kanskje hun først og fremst bør vurdere hva hun tillater på norsk sokkel i dag, som kan være irreversibelt om kort tid, og som vil hemme hennes muligheter for utslippskutt betraktelig i fremtiden.

Kan ikke dette heller være det øyeblikket der Norge går fremst og setter tydelige mål om hva vi kan leve av etter olja, og være den foregangsnasjonen vi har råd til å være? Kan ikke dette være momentet vi trenger for å forstå hva det betyr å fortsette med utdeling av oljelisenser? Vi vet godt hvordan vi teknisk kan leve uten olje og annen fossil energi, og vi er både i henhold til ansvar og til ressurser best egnet til å vise vei. Og veivisere trengs, for det er sju milliarder mennesker der ute som trenger at noen som tar ledelse som klimaforbilde.