Nok brød og sirkus – derfor klimastreik!

Teksten er basert på Bjørn Godals innlegg på konferansen Broen til framtiden, som holdes på Folkets Hus i Oslo 28. februar 2020.

Det er lenge mellom hver gang jeg blir berørt av nyhetene, dessverre. Men jeg ble rørt da bildene av klimastreikende ungdommer rullet over skjermene sist vinter. Med Greta Thunberg i spissen, streiket unge for å vise at klimahandling må til for at de skal ha framtidstro. Det å gå igjennom utdanningsløp blir meningsløst om de ikke tror på framtiden – derfor krav om handling og derfor skolestreik.

Fagforeningshistorien i Norge går tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Helt fra starten var kampen for økte lønninger, redusert arbeidstid og bedre rettsvern for arbeiderne sentralt. Det var ikke uten grunn. En lønn å leve av, en arbeidstid å leve med og trygghet for framtiden er essensielt for et godt liv. Streik er det viktigste maktmidlet fagforeningene har for å oppnå ønsket endring.

Kanskje har fokus på økt kjøpekraft vart lenge nok?

Kampene har vært viktige for hver enkelt av oss. Ikke minst for å bygge velferdsstaten vi er så glade i. De stødige skrittene framover har gitt tro på en stadig bedre framtid. Brødboksene har sakte, men sikkert blitt fullere, slik Thorbjørn Berntsen nylig uttrykte det i programmet EKKO i NRK P2 (1), sirkustilbudene flere og bedre, og staten har fått stadig mer ressurser til å bygge gode, trygge og stabile rammer rundt hver enkelt av oss. En stor del av æren for dette, har et godt organisert arbeidsliv. Men kanskje har fokus på økt kjøpekraft vart lenge nok?

Jeg vet jeg er bortskjemt. Gjennom mitt 48 år lange liv har jeg ikke manglet noe materielt. Likevel har jeg, sammen med mine landsmenn og kvinner klart å doble forbruket mitt siden 1990 (2). Selv om jeg har det bra, kan jeg ikke tro at jeg er lykkeligere nå enn da. Jeg har mer enn nok til å kunne leve et godt liv. Det har jeg trodd lenge. Selv om jeg vet at dette ikke gjelder alle, så gjelder det de aller fleste. Jeg tjener temmelig nært gjennomsnittslønnen for oss i dette landet.

De gangene jeg har sett fagforeningene, har de krevd høyere lønn med påfølgende trusler om streik.

Jeg er fagorganisert, men forholdet mitt til fagforeninger har hanglet lenge. De gangene jeg har sett fagforeningene, har de krevd høyere lønn med påfølgende trusler om streik. Tema som ikke akkurat har rørt meg. Når de fleste har mer enn nok, blir et så sterkt fokus på økt lønn til alle, absurd. Med forbruks- og klimakrise blir økt kjøpekraft egoistisk og lite framtidsrettet i mitt hode. Kanskje er det den årlige vanen mer enn tanken som får oss til å kreve mer i lønningsposen?

Skolestreikene flyttet blikket fra egen vinning til felles framtid.

Nettopp derfor rørte ungdommenes klimastreik meg. Skolestreikene var noe annet. De flyttet blikket fra egen vinning til felles framtid. Fra fokus på noe som for de aller fleste av oss er meningsløst, til noe som faktisk betyr noe – noe for framtida. Det fokusskiftet ville kjæresten min, Maria, og jeg være med på.

Det er lett å tenke at det er systemets og ikke hver enkelts ansvar å gjøre en forskjell. Men vi tror ikke på en slik ansvarsfraskrivelse. Det var oss ungdommene krevde handling fra for å beholde framtidstroen.

For oss ble det derfor feil å heie på de unges engasjement og streikevilje, mens vi selv var mest opptatt av hvilken rødvin vi skulle drikke til sendinga, fargen vi skulle male den nye gangen i og hvor vi skulle fly på vår neste ferie – helt vanlige tema i norske hjem.

Frustrert over fokus og inspirert av ungdommen, ville vi bli med på deres klimastreik. Vi ville streike en dag i måneden og la være å heve lønn denne dagen. Dagen skulle brukes til klimavennlig liv med reparasjoner, ikke kjøre, ikke kjøpe, men kanskje heller leve og dyrke litt mer. Vi ville vise at vi var villig til å ta grep som kjentes, og det kjentes godt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Fagforeningene er ikke rigget for å bistå klimastreikende

Arbeidsgiverne våre ble varslet i god tid og vi ba om å bli trukket i lønn fra 22. mars. For oss var dette vår aller første streikedag i arbeidslivet. Usikre som vi var på formaliteter, tok vi kontakt med fagforeningen. De var klare på to ting: 1. De kunne ikke støtte streiken fordi det var en politisk streik, og 2. At de aldri før hadde opplevd at organiserte hadde tatt kontakt i den hensikt å gå ned i lønn. Det var de ikke rigget for å svare på eller hjelpe til med.

Gjennom fagforeningene har vi vunnet viktige kamper. Kanskje den viktigste kampen nå er å gjenvinne vår og våre barns framtid og framtidstro.

Fra fagforeningen fikk vi klargjort at streiken var tariffstridig og at det var opp til arbeidsgiver å vurdere reaksjon. Det fikk vi til fulle vist. For meg resulterte streikens første dag i skriftlig advarsel om oppsigelse hvis jeg fortsatte som varslet. For Maria gikk det ganske annerledes. Hun fikk følgende melding fra sjefen: «Det finnes vel knapt en bedre grunn å streike for. Lykke til!»

Det å miste jobben ble for tung bør for meg. Derfor avsluttet vi etter første streikedag. Vi håper likevel ikke at det er slutten.

Fagforeningene har tradisjon for å spille en viktig og konstruktiv rolle. Gjennom dem har vi vunnet viktige kamper. Kanskje den viktigste kampen nå er å gjenvinne vår og våre barns framtid og framtidstro. Jeg tror ikke at økt kjøpekraft for oss som har nok, er svaret på det.

Velferdssamfunnet er bygd i fellesskap. Vi må nå ta i et nytt felles tak. Krev derfor klimahandling. Da vil jeg bære mitt fagforeningsmedlemskap med stolthet.

Brødboksen er mer enn full og sirkus har jeg nok av. Det gjelder mange av oss.