Hvorfor har ikke barna det bedre, nå som vi har det så bra?

Hvorfor har ikke barna det bedre, nå som vi har det så bra?

Fysiske plager som overvekt og allergier, og mentale lidelser som spiseforstyrrelser, ADHD, angst og depresjon er økende helseproblemer blant de unge. Hvorfor? Psykologene kan skylde på ettergivende foreldre og stress som i dag forsterkes av reklame og sosiale media. Sosiologene på begredelige bivirkninger av konkurranse og sammenligningssamfunnet. Pedagogene vil fremholde Reform 97 og Kunnskapsløftets teoritunge og alt for overfylte læreplaner. De har i 22 år berøvet barn en helhetlig utdanning, og gitt dem en altfor tidlig skolestart med påtvungen stillesitting og mangel på lek i småskolen. Ernæringsprofetene på sin side skylder på junk og forurenset mat, full av gift og konserveringsmidler. Mens økofilosofer kan fremheve naturmangel og eksistensiell angst for økologisk sammenbrudd og global oppvarming. Hvem har rett? Antagelig alle sammen.

Hvordan kan vi gjøre det bedre? Først og fremst ved å innse at systemet er problemet

Siden 1979 har jeg jobbet i barnehage og SFO, innen ungdomspsykiatri og rusbehandling, og som samtaleterapeut. Jeg har vært fagutvikler for Nettverket! for SFO og Læringsverkstedet AS, og i 15 år har jeg reist Norge rundt og holdt kurs og foredrag om konflikthåndtering, mobbing og foreldrerollen. Dette har gitt en slags utsikt over oppvekst-landskapet i Norge, hvor mye er bra og går stadig bedre! Og likevel er det noe som skurrer.

Barn og unge er symptombærere for en konkurranseorientert, materialistisk kultur som er ute av balanse.

De siste årene har jeg tilbrakt tilsammen et halvt år i klosteret til Zen-mester Thich Nhat Hanh i Frankrike, for å fordype meg i mindfulness. Det har gitt mye innsikt i hvordan sinnet fungerer og hva som skaper god psykisk helse. Ut i fra denne mangfoldige erfaringen vil jeg beskrive økningen i de unges helseplager som systemisk og delvis upersonlig. Ulike årsaker fra mange hold rammer ulike kropper, psyker og sjeler ulikt, men fellesnevneren er at barn og unge er symptombærere for en konkurranseorientert, materialistisk kultur som er ute av balanse.

Det hyper-rasjonelle verdisettet som dominerer i Norge, har ført til at vi ukritisk har dyttet målstyring og markedstenkning inn på vekstarenaer hvor de ikke hører hjemme. Det har klippet over barnas forbindelse til det som er større enn enkeltmennesket, og har bidratt til en livsfjern og stressende skole renset for kunstneriske fag og fysisk aktivitet som gjør læring morsomt og barnelivet godt å leve. Kunnskapsløftet tok lite hensyn til kunnskap om nevropsykologi og hjernens utvikling, og tvang igjennom for abstrakt og teoretisk læring før barnas hjerne er modne for det. Mye av årsaken til at gutta strever mer enn jentene finnes her, og da hjelper det ikke med symptombehandling som ulik skolestart.

Kunnskapsløftet tok lite hensyn til kunnskap om nevropsykologi og hjernens utvikling, og tvang igjennom for abstrakt og teoretisk læring før barnas hjerne er modne for det.

Jeg oppfordrer heller skoleeiere i kommuner og fylker til å ta en kritisk gjennomgang av hvilke resultater det har gitt å styre skolen som om den var en bedrift, å satse på konkurranse fremfor samarbeid, pugging fremfor dybdelæring, og stressende testregimer som kan kortslutte arbeidsminnet for de som strever, og dermed gjør læring enda vanskeligere. Nå kommer det endringer i fagplanene, men jeg er usikker på om de er radikale nok. Først og fremst fordi besluttende myndigheter – les politikere – ikke forstår hvor viktig leken er for hjernens utvikling.

Lekens magiske kraft

Min påstand er at lek er en av de mest intense drivkreftene i universet, tenk for eksempel på parringslek, men likevel tar vi den sjelden med i betraktningen. Vi ser ut til å ha gjort Miss Trunchbull, i Roald Dahls Matilda, sine ord til våre egne: «Hvis du har det morsomt lærer du ikke!» Men faktum er at alle pattedyr leker, og forsøk har vist at hvis de blir hindret i denne utfoldelsen blir de aggressive og deprimerte voksne. Hvis du ikke liker tanken på at barn kan komme til å ha det gøy mens de lærer, kan du fundere over følgende fakta: For å koble sammen alle de nervecellene som styrer en fysisk bevegelse må du gjenta bevegelsene tusenvis av ganger. Uten lek er det unødvendig vanskelig å få barn til å gidde, fordi lek er motivasjonen til å holde ut alle gjentagelsene nervesystemet trenger for å fungere optimalt. Til tross for dette ubestridelige faktum, har vi skapt et samfunn hvor fri utendørs lek er i ferd med å gå tapt for mange barn.

Ny forskning viser betydningen av lek

Skole og oppvekstpolitikk har vært svært preget av idelogi, men i dag kan heldigvis forskningen ta innersvingen på synsingen. Her er to eksempler fra min siste bok Hverdagslykke. Et som viser hva slags barndom som fremmer læring, og et kreativt tiltak som har løftet underpriviligerte barns skoleprestasjoner, uten pugg og testing.

Utdrag fra Hverdagslykke:

Den beste dagen!

Hvilken dag er det? Det er i dag, pep Nasse Nøff. Min favoritt dag! sa Ole Brum.

En felles erfaring for mange ansatte i barnehage og skole er at turdagen eller skoledagen i lavvoen er favorittdagen, både for voksne og barn. Med lite konflikter, mange gode samtaler og oppdagelser underveis, er hverdagslykken lett tilgjengelig rundt hver sving. Det er ikke bare noe vi innbiller oss, forskning viser tydelig at denne erfaringen bygger på realiteter. En stor studie utført av psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) med 565 barn i 28 norske barnehager, viser oppsiktsvekkende resultater når det gjelder effekten av lek i fri natur. «Barn med flest timer utelek i barnehagen var mer konsentrerte, mindre hyperaktive, flinkere til å dele og å være en god venn, enn andre barn.» Effekten holdt seg langt inn skolealder. Men det mest oppsiktsvekkende var følgende observasjon: Over tid kom en forbløffende forskjell til syne. Fra barna var tre til de ble seks år gamle oppsto et betydelig gap mellom barna med mye og lite utetid. – Forskjellen på de to barnegruppene økte år for år. Barn med mye utetid testet bedre både på arbeidshukommelse og oppmerksomhet. De var dessuten flinkere til å sitte stille, høre på læreren og rette oppmerksomheten dit de skulle, sier UiO-forsker Vidar Ulset (1).

Utdrag slutt.

I dag går disse barna i 3 klasse. Og for hvert klassetrinn har de dratt fra sine jevnaldrende når det gjelder prestasjoner i norsk og matte. Også kalt basisfag. Tro om det er basisen folkens? Neppe! Hva så med kunstfagene som har blitt gradvis nedprioritert i jaget etter å styrke de såkalte basisfagene?

Utdrag fra Hverdagslykke:

Læring gjennom mange kanaler = mer Hverdagslykke!

En negativ effekt av det sterke teoretiske fokuset og nedbyggingen av kunstfagene, er at det tar livet av sanseligheten og berøver barna muligheten til å utrykke sin medfødte intelligens gjennom varierte opplevelser og erfaringer. Neste gang du hører om politikere som vil tvinge enda flere timer med matte og norsk på barna, er den passende responsen å gråte, for deretter å protestere, ikke å applaudere!

Når du har tørket tårene kan du la deg inspirere av disse modige engelske lærerne. I Bradford har en engelsk barneskole, beliggende i en skolekrets hvor 99 prosent er innvandrere fra Pakistan, Bangladesh og India, hvorav mange av barna ikke kan engelsk når de begynner på skolen, forbedret resultatene dramatisk etter å ha innført musikkundervisning etter den ungarske komponistens Zoltán Kodálys metode (2).

Ved hjelp av opptil seks timer musikk i uka for alle barna, har de løftet svært dårlige resultater i basisfagene. I 2011 var skolen 3,2 prosentpoeng bak det nasjonale gjennomsnittet i engelsk. I 2017 oppnådde 74 prosent av elevene forventet standard i lesing, skriving og matte, mot et nasjonalt gjennomsnitt på 53 prosent. Det er 7,1 poeng over gjennomsnittet for lesing og 3,4 over for skriving. I matte var skolen 2,4 poeng bak det nasjonale gjennomsnittet i 2011 og er nå 6,5 over det.

Rektor ved skolen sier det slik:

«Vi kunne ha gått nedover den gata der vi sa at vi må få opp resultatene, vi skal gjøre mer engelsk, mer matematikk, flere boosterklasser, men det gjorde vi ikke. Vi kunne kanskje forbedret resultatene, men personalets motivasjon ville manglet og barna ville hatet å lære. Vi vil at barna skal ha glede av å lære.»

Til sammenligning kan vi informere om at høyreregjeringen nettopp har strøket sang i den generelle delen av skolens læreplan. Dette er nok et eksempel på manglende helhetsforståelse, når vi vet at sang gjør oss dokumentert lykkeligere og at positive følelser sørger for at ting huskes. Sang reduserer nivået av stresshormonet kortisol og gir forhøyet nivå av lykkehormonene endorfin og oxytocin, som skaper tillit og samhørighet. Kvaliteter som er limet i et godt og læringsfremmende klassemiljø (3).

Utdrag slutt.

Hvorfor er det så vanskelig å endre et helseskadelig system?

Protestene mot endringene i skolen har haglet i aviser og sosiale medier. Tusen lærere er enige om at måten vi innretter 1. klasse på er feil (4). Simon Malkenes har kommet med sin velfunderte kritikk av Osloskolen, og Foreldreopprøret i Osloskolen får stadig flere tilhengere. Maktkampen i Osloskolen har dreid seg om hvilke verdier som skal vinne frem, da oppvekstarenaen har blitt en slagmark for ulike ideologier og verdensbilder, hvor høyresiden har fått et ideologisk overtak. Til tross for at de ikke har forskningen på sin side når det gjelder hva som gir god læring, har tidsånden med sine individualistiske verdier gitt dem medvind i skoledebatten. Men! Et systemisk problem kan endres når verdisettet som ligger under endres, og nå blåser endelig tidsånden i en ny retning. Nå kan vi forhåpentligvis skrote ideologisk vrakgods fra både høyre- og venstresiden, og stake ut en ny kurs basert på kunnskap om utviklingspsykologi.

Skal vi gjøre skolen bedre må vi ta dette innover oss: læring, utvikling og livslykke er én sammenhengende bevegelse. Når livet berører oss på ulike vis, som når vi elsker, synger, danser, løper, leker og endog utfører meningsfylt arbeid, utløses endorfiner som på sin ferd gjennom blodomløpet gjør oss glade og fornøyde og øker innlæring og kreativitet. Og lysten til å gjenta det lenge nok til at det sitter. Derfor må lek, bevegelse, fysisk aktivitet, sunn skolemat og kreative fag styrkes i praksis, ikke bare i festtaler.

Jeg vil derfor oppfordre politikere og skoleeiere til å ta et kritisk blikk på den skolen de har skapt og innse at den bygger på et utdatert verdisett og et snevert læringssyn som åpenbart gjør barn stressa og ulykkelige. La oss heller skape en høyere himmel over barnas liv!