Vi vil leve. Vi vil at andre barn skal få leve. Så enkelt.

Penelope Lea rørte salen til tårer på konferansen Broen til framtiden 22. mars. Se og les talen her.

Penelope Leas tale på Broen til framtiden 22. mars 2019

Nå kommer jeg rett fra skolestreiken der jeg har holdt appell foran en fullpakket Eidsvollsplass.
Barn, unge, voksne, eldre sto tett sammen.

Og jeg vet ikke om jeg er glad eller lei meg.
Sint eller full av håp.
Jeg kjenner at jeg er litt på gråten.

I dag, sammen med dere, har jeg fått et helt kvarter til å snakke.
Det har jeg aldri hatt i slike sammenhenger før.

Og jeg vil gjerne få dele noen tanker med dere.
For dette føles som en spesiell dag for meg.
En dag med mange andre dager i ryggen.

Noen av dere vet at jeg har arbeidet med miljøvern siden jeg var åtte.
Jeg begynte fordi jeg elsker å leve.
Fordi jeg er glad i folk, fjell, frisk luft, fugler, vann, hav, skog, fred, fred.

Jeg begynte fordi jeg forsto at alt jeg er glad i er i fare.

Det gjorde meg redd.
Det gjorde meg full av ønske om å
hjelpe, redde, påvirke, berge,
stanse!
Det forferdelige som holder på å skje.

For det jeg er glad i vil jeg kjempe for.

Jeg har hatt møter med politikere,
med representanter fra regjeringen, organisasjoner og næringsliv siden jeg var 9 år.
Jeg har åpnet utstillinger, stått på stand, skrevet innlegg, holdt appeller, demonstrert, rekruttert, sittet i utvalg, arrangert innsamlinger.
Jeg har lest hundrevis av innspill fra barn i hele Norge, som sendes Barnas Klimapanel hvert år.
Jeg har vært med på å skrive rapporter og delt dem med så mange som mulig.
Jeg har endret min egen måte å leve på i hverdagen etterhvert som jeg har lært, så godt som jeg hittil har klart.
Jeg har lest og lyttet og forsøkt å forstå.
Jeg har deltatt på klimatoppmøter og snakket med presse.
Jeg har møtt barn fra andre deler av verden og lyttet til hvordan de opplever klimaendringer. Jeg har tatt på meg oppdrag i en dokumentarfilm, Mission Impact, og forsøkt gjennomføre det.

Først i dag har jeg streiket.
Noen kaller det sivil ulydighet. Noen at vi skulker. Noen sier vi bryter loven. Noen ber oss bruke andre grep.
Men det er en demokratisk rett å si i fra når noe er galt.
Jeg kommer til å streike igjen.

Jeg er fjorten nå.
Det har skjedd både mye og lite på årene siden jeg var åtte.
Parisavtalen og regelboka.
En rekke nye tydelige rapporter om jordens tilstand og hvilken framtid vi har foran oss hvis vi ikke handler klokt og modig og fort.
Stadig nye letelisenser etter olje i Norge.

Og jeg tenker på andre årstall som ofte brukes i denne sammenheng.
I 2030 er jeg 25 år.
I 2050 er jeg 45.
Jeg tror de fleste som er her vet hvilke forskjellige virkeligheter det snakkes om for nettopp de årstallene. Og dermed for mitt liv og de andre unges liv.

De siste dagene har jeg tenkt at jeg ville og måtte snakke med dere om tillit.
For på Eidsvolls plass nå står det barn og unge med en frustrasjon og et sinne, en fortvilelse og en kampvilje dere ta på alvor og møte med alvor.
Og dere må huske at vi ikke streiker som vår første handling.
Jeg opplever at barn og ungdommer både er fulle av håp og redde på en gang.

Jeg vil gjerne få fortelle dere litt om hva som har hendt med min følelse av tillit til de som tar avgjørelser om framtiden min, til deler av voksengenerasjonen, i de årene jeg har arbeidet med miljøvern.
Da jeg var på mine første møter, hadde jeg forberedt meg godt, så godt jeg kunne akkurat da.
Altså: det var mye jeg ikke visste!
Akkurat som det er mye jeg ikke vet nå.
Men jeg ville så gjerne bli hørt! Jeg trodde det var målet!
At hvis jeg bare ble hørt, ville det hjelpe!

Jeg ville så gjerne bli hørt! Jeg trodde det var målet! At hvis jeg bare ble hørt, ville det hjelpe! Så ble jeg hørt. Så ble jeg klappet på ryggen.

Så ble jeg hørt.

Så ble jeg klappet på ryggen og gitt beskjed om at det var fint at jeg var engasjert. At det ikke var så enkelt som jeg trodde. At jeg ga håp. At jeg kom til å forstå når jeg ble eldre.

Og jeg gikk hjem og var sint, uten å forstå hvorfor.
For var det ikke bare hyggelig det de sa, oppmuntret de meg ikke?
Og jeg fikk jo møte dem?

I forrige uke ble jeg minnet på det sinnet, og den følelsen av å ikke med en gang forstå hvorfor jeg ble sint.
Det var da skolestreikene ble møtt med forslaget om å få Klimatoppmøter mellom unge og regjeringspolitikere. Det er sagt mye om akkurat det forslaget allerede, og jeg vil bare fortelle hva det fikk meg til å tenke og til å huske.
For det første jeg kjente var sinne. Litt som da jeg var mindre.
Og jeg måtte tenke etter, hvorfor det var slik?

Jeg tenkte at jeg ble lurt.
Lurt?
Ikke fordi de ikke kom til å gjennomføre klimatoppmøter med unge. Det tror jeg sikkert.
Men fordi jeg ikke lenger har tillit til at det kommer til å hjelpe.
Men også noe annet:
Jeg ble redd for at møtene skulle gi falsk trygghet.
Følelsen av å bli hørt. Av håp.
Men ingen handling.

De siste årene har det kjentes som at før eller siden i samtalen med særlig politikere fra regjeringen, har svaret, uansett spørsmål, blitt:
El-biler. Se hvor flinke vi er med el-biler.

Så jeg ble redd for at klimatoppmøtene var en ny el-bil.
Noe som ville stoppe spørsmål og endringer mer enn å løfte dem opp, igangsette.

Jeg ble redd for at klimatoppmøtene var en ny el-bil. Noe som ville stoppe spørsmål og endringer mer enn å løfte dem opp, igangsette.

Da forsto jeg hvor mye av tilliten min som var borte.
Jeg liker ikke den følelsen.

Når vi i Barnas Klimapanel reiser til klimatoppmøtene, setter vi av en dag til skolebesøk i den byen møtet er.
Ungdommene vi traff i Katowice i fjor, fortalte om hva deres president sa til folket rett før alle de internasjonale delegatene kom til byen.
Han hadde sagt at kull var best for miljøet. At de skulle fortsette med kull i 80 år, minst. På klimatoppmøtet sa han noe annet.

Jeg reiste derfra og tenkte på mitt eget land.
På hvordan vi forteller vår historie, på hvilken historie vi forteller.
Og jeg tenkte på hvor viktig det er og av og til å sjekke, av og til forsøke å se vår egen fortelling utenfra.

Er Norge et foregangsland innen klimatiltak?
Er vår olje renere enn andre lands? Og har det egentlig noe å si?
Vi gjør en del utenlands, men står det i forhold til alt vi ikke gjør?
Alt vi har gjort tidligere?
Alt vi kunne ha gjort?

Når jeg treffer mennesker som står utenfor Norge, slik jeg er så heldig å få når jeg reiser til klimatoppmøter, opplever jeg at historien om Norge ikke ser lik ut fra deres ståsted.
Og jeg opplever det vi selvfølgelig alle vet.
Hvor heldige vi er her. Men også hva vårt hell har kostet andre.

Jeg tror barn og unge i dag, de som nå står og roper og holder appeller på Eidsvolls plass, er globale på måter de fleste ikke har forstått ennå.
Vi går ut i verden, enten fysisk eller på nett, og vi ønsker å være stolte av stedet vi kommer fra, slik de fleste mennesker ønsker. Vi ønsker, å selv være et godt bidrag til verden.
For det er en helt grunnleggende følelse. At livet mitt er godt for verden, for andre mennesker, for meg selv.
Hvis vi ikke klarer å stanse klimaendringene, vil ikke vår rikdom hjelpe på noe.
Klimakrisen lærer oss at vi er en del av noe større.

Klimakrisen lærer oss at det ikke vil finnes velstand i framtiden, uten at vi deler den.
Veldig mange barn og unge i dag ønsker og kjenner et globalt ansvar og føler et globalt fellesskap på helt nye måter.
Og jeg tror dere trenger å vite om det.

Endring tar tid, sier Erna Solberg når jeg spør henne. Det skjer ikke over natten, sier hun.
Det virker så selvfølgelig at jeg ikke forstår at det kan brukes som et argument en gang. Jeg får bare lyst til å snu det på hodet.

Over natten?
Dere har sett klimakrisen vokse sakte i flere tiår før jeg ble født.
Dere har hatt god tid.
Vi har det ikke lenger.
Naturen følger ikke Erna Solbergs tid, og ingen andres heller.

Vi trenger en plan.
Jeg hører at det kan virke som en vits.
Men jeg sier det ikke for å være morsom.
Barn og unge og andre som er redde trenger en plan, en med tiltak som står i forhold til krisen vi er i. En med forpliktelse og tidsperspektiv som er mulig å tro på.
De trenger det for å få tillit igjen.
De trenger det for å gå på skolen igjen.

Vi streiker ikke for småtterier. Vi streiker for alt. Fordi alle andre saker avhenger av at vi løser klimakrisen.
Men har vi ikke planer? Både en og to og tre?
Vi har Parisavtalen, det ble enighet om regelboka. Men vi kan ikke tenke at en avtale alle land skal kunne bli enige om, uansett hvor viktig den er, vil være god nok i forhold til det som kreves.

Noen må gjøre mer.
Norge må gjøre mer.

Sverige, Finland, Danmark, alle har en nasjonal plan for hvordan de skal nå bærekraftsmålene innen 2030.
Men ikke Norge.
Da jeg spurte politikere om dette i forrige uke, svarte Skei Grande at de har planer for enkeltsaker, enkeltområder.
Jeg tror ikke det holder.

President Johnson sa i et møte med Martin Luther King at han, som president, ikke hadde makt til å endre grunnloven, gi svarte stemmerett, at han måtte vente til USA var klare. Altså, at endring tar tid, slik Erna Solberg sier. Da får vi gi dem den makten, svarte King.

For svarene vi unge får fra politikere, og tiltakene som iverksettes, og det vi vet om klimaendringene, holder ikke i forhold til størrelsen på krisen. Det vet vi. Det vet dere.

Det trengs mer handling.

Det hender når jeg blir sliten eller motløs at jeg leser om mennesker som har klart noe stort før i historien.
Gandhi. Mandela. King.
I går leste jeg om Martin Luther King.
Jeg leste at president Johnson hadde sagt i et møte med King at han, som president, ikke hadde makt til å endre grunnloven, gi svarte stemmerett, at han måtte vente til USA var klare.
Altså, at endring tar tid, slik Erna Solberg sier.
Da får vi gi dem den makten, svarte Martin Luther King.
Han trodde på kjærlighet og seier.

Jeg håper dere ser at det også er det vi unge og barn gjør nå.
Vi tar makt.
Men vi gir også makt. Vi forsøker å gi makt til å endre. Til å endre nå.

Vi vil leve.
Vi vil at andre barn skal få leve.
Så enkelt.