Naturen som venn i ekstremværets tid

Naturens goder tar vi ofte for gitt. Rent drikkevann, mat fra et rikt jordsmonn og pollinerende insekter, frisk luft og råstoffer fra skogen. Men når vi ødelegger klodens klima og økosystemer, kan vi fort få naturen i fleisen.

Denne varme julidagen i den norske fjellheimen var jeg heldig, og det sildret fortsatt vann i bekken jeg kom fram til. Det hadde vært langt til neste vannkilde, og den kjølige slurken av brettekoppen gav meg en håndgripelig påminnelse om hvor avhengig jeg er av at naturen leverer.

I sommer fikk mange andre enn meg mer enn påminnelser. Avlinger under halvparten av det normale har gitt mange bønder store kostnader, tap av langsiktig oppbyggede verdier og fortvilelse. Knusktørre landskap gav bålforbud de aller fleste tok på alvor, men naturen selv stakk likevel fyr på hundrevis av skogområder. Gytebekker gikk tørre, og kraftmagasiner var rekordlave.

Det nytter lite med kortsiktige og ensidige løsninger på dette, som kunstige vanningsanlegg og genmodifiserte, tørkeresistente planter. Neste år kan vi få en fuktig sommer, slik vi hadde i fjor. Da kan problemet være at avling råtner bort, at jordsmonn med sine karbonlagre renner på sjøen og at vassdragene flommer over og volder skade på hus og eiendom. Vi kan få følelsen av at naturen kjemper mot oss, men det er vi som tabber oss ut ved å kjempe mot naturen. Naturen er ikke fienden, men løsningen. Om vi lever mer i harmoni med naturlige, robuste økosystemer, vil de hjelpe oss i et stadig mer vekslende og voldsomt klima.

I sommer klarte det mer naturlike landbruket seg bedre. Landbruksprofessor Dag Jørund Lønning dyrket blomkål tett sammen med nitrogenfikserende planter, dekket med kompost og pløyde ikke i stykker jordlaget med sitt enorme mikroliv. Han fikk flotte avlinger uten å tilføre en dråpe vann på syv uker. Dyrkingen minner mer om et naturlig økosystem, der plantene søker vann og næring i dypet av jorda, og der en rekke ulike organismer utnytter hverandres egenskaper. Slike systemer er robuste, og vil antakelig også komme godt ut i en regnfull sommer.

Bonden Petter Simonsen dyrker gamle kornsorter med økologiske metoder på Østre Pavestad gård. I fjor tålte avlingene regnet godt. I år er kornet hans ikke tørkestresset. Urkornsortene han dyrker har et sterkt rotsystem og er hardføre og nøysomme. Avlingene er nok lavere sammenlignet med toppresultater på monokultur, plantevernmidler og kunstgjødsel, men avlingene blir jevnere – og kan kanskje stå seg i hundrevis av år uten å utarme grunnlaget.

Mange bønder får for lite fôr til dyra sine i år. Antakelig må mange slakte, og taper verdifulle avlsdyr. Ideen om å importere høy fra andre kontinenter for å holde liv i de høytytende og «klimavennlige» husdyra kan vise seg å bli en katastrofe for landbruket, og gjøre ubotelig skade på økosystemer. Men de som har våget å holde på gamle husdyrraser, som er mer nøysomme og klarer seg med mindre fôr i en periode, var bedre rustet til å takle tørkesommeren 2018. De samme dyrene er lette til beins og kan beite i ulendte og ugjødsla beitemarker – der vi får et stort artsmangfold av beitemarksopp, blomster og insekter på kjøpet. Av samme grunn er det smart å holde de gamle slåttemarkene i hevd. Slike fôrressurser er mer robuste i tørkesomre og renner ikke bort i flomsomre. Og de vil være der den dagen land i Sør ikke lengre vil dyrke soya for eksport, men beholde dyrkingsarealene og bioressursene sine selv.

«Moderne», tettvokste og drenerte skoger brenner bedre enn fleraldrede gammelskoger som har brent før, og som tåler brann bedre. Tette plantefelt uten undervegetasjon og med blottlagt jordsmonn, ikke minst i brattere lier perforert av skogsbilveier, er utsatt for erosjon og tap av karbonrikt jordsmonn. Plukkhogst kan gi like god økonomi for skognæringen som flatehogst, og gir i tillegg varierte skoger som er mer robuste både mot brann og flom. Derimot er det neppe fornuftig av regjeringen å støtte planting av enda tettere skog, som angivelig skal være et klimatiltak, men som gjør skogen enda mer brannutsatt – og dessuten blottet for mangfold og liv på skogbunnen. Skognæringen vil, i likhet med jordbruket, på flere måter tjene langsiktig på et skogbruk som er mer «natur-likt». For eksempel er vassdrag og myrer i skoglandskapet effektive barrierer mot brann. Svenske forskere har vist at det brenner sjeldnere i områder med intakte myrer enn i områder uten myr. Når det først brenner, blir omfanget mye mindre i myrområdene. I drenerte myrlandskap, er den tørre torva i bakken rene brannfella.

Tørken i sommer gav lav vannstand i vann, vassdrag og våtmarker, og grunnvannet sank mange steder. Ikke minst der vi har regulert elver til vannkraft, eller der elver og bekker er rettet ut og omkranset av kunstige forbygninger, er naturlige vannøkosystemer forpurret og sårbare for ekstreme situasjoner. Tørke, vanningsrestriksjoner og redusert vannkvalitet er resultatet. Intakte våtmarker, og langsomt buktende elver med intakt kantvegetasjon, forsinker og holder derimot på vannet. Dyrka mark og natur nær slike steder beholder høyere grunnvannsstand og tåler tørke bedre. Påfallende nok er mer naturlige vassdrag og våtmarker også mer robuste mot, og kan bidra til å redusere, flom og store vannmengder. Det er langt smartere å beholde flommarksskog og vassdragenes naturlige fleksibilitet, enn å presse dyrka mark og bebyggelse helt ned mot elva.

Landbruk dreier seg om langt mer enn vann. Mikrolivet i jorda er nevnt, men også over bakken kan bonden trekke veksler på små hjelpere. Pollinerende insekter bestøver de fleste ville planter og sikrer befruktning og nye generasjoner, men også over 80 prosent av jordbruksvekstene er avhengig av insektbestøvning for å gi kvalitetsgrønnsaker, frukt og bær. Mer enn 30 prosent av maten vi spiser er insektpollinert! Korn bestøver seg selv, men i England har man begynt å plante striper av blomster inn i monokulturene fordi det gir levesteder også for for rovinsekter. Rovinsektene tar turer ut i kornåkeren og gnasker i seg insekter som kan gjøre skade på avlingen. På den måten blir det mindre behov for sprøytemidler. Blomsterrike kantsoner og øyer i jordbrukslandskapet er viktig for både pollinerende insekter og rovinsekter, og i tillegg er de avgjørende for å bevare det artsrike og trua mangfoldet i kulturlandskapet. I møte med klimaendringene er det ekstra viktig å ta vare på mangfoldet av både insekter og beiteplanter, ettersom vi ikke vet hvilke arter – eller genetiske varianter av en art, som vil bli våre viktigste hjelpere i fremtiden.

Også i hjem og hage kan naturen være våre gode hjelper. I stadig flere byer blir «grønne tak» standard, da vekster på tak av bygninger bidrar til å forsinke nedbøren og gjør mengden som havner i gater og elver i byen mer overkommelig. I mange byer gjør heftig nedbør stor skade på verdier, og i noen byer blir nye bygg pålagt å anlegge grønne tak for å håndtere nedbør som faller på egen eiendom. Naturen stiller opp og gjør jobben om vi behandler den pent! På kjøpet kan grønne tak gi nedkjøling av bygget, og være levested for trua arter som ofte har blitt fortrengt i byområder. Hvis du har en blomsterrik hage – helst også med ville blomster, kan du ha laget et hjem for blomsterfluer som har larver som ødelegger bolene til de svarte og gulstripede stikkevepsene du ikke ønsker alt for mange av i saftglasset. Ønsker hagen din flaggermus og piggsvin velkommen, har du skaffet deg allierte mot horder av mygg og snegler. Det lønner seg å bygge og anlegge grøntområder mer i samspill med naturen!

Vi er avhengig av mer fornybar energi for å stanse klimaendringene, men utbygging av fornybar energi må ikke gjøre uopprettelig skade på villmark og annen verdifull natur. Siden vi er avhengige av den robuste naturen, blir det meningsløst å forsøke å løse et miljøproblem ved å skape et annet. Verken gamle eller nye vannkraftverk kan tillates å tørrlegge elveleier og senke grunnvannsspeilet, og vindkraftverk må ikke få bryte opp jomfruelig og verdifull natur med veier og anlegg.

I tillegg til å gi oss livsviktige goder og tjenester, er også naturen uvurderlig for vår mentale og fysiske helse. Å oppleve dyr, planter og rike landskap både i nærmiljøet og på «ekspedisjoner» i villmarka, få brukt kroppen og la tankene fly gir folkehelse som sparer gigantbeløp på statsbudsjettene. Men vi må heller ikke glemme naturens verdi i seg selv og for seg selv. Det er kanskje nettopp oppfatningen av at naturen er til bare for å tilfredsstille oss som har brakt oss på de ville veiene vi er nå.

Ødeleggelse av natur er det miljøproblemet flest mennesker i verden – over 3 milliarder – påvirkes av, ifølge en fersk rapport fra Det internasjonale Naturpanelet (IPBES). Naturpanelet understreker at vi må ta langt bedre vare på natur om vi skal makte å nå de internasjonalt forpliktende bærekraftsmålene og klimamålene. Det vil bli fryktelig dyrt å la være, men til gjengjeld er det svært lønnsomt å styrke økosystemtjenestene. Vi må også restaurere ødelagt natur, noe som ifølge Naturpanelet gir tilbake ti ganger investeringen i lønnsomhet for samfunnet. Det er mange eksempler på at det er langt bedre økonomi i å la naturen gjøre jobben enn å iverksette kortsiktige, kostbare, tekniske løsninger og klimatiltak. Forskning viser at rikt artsmangfold gjør naturen mer robust. Den får større motstandskraft mot endring, og henter seg raskere inn igjen etter forstyrrelser. Dette gjelder både den delen av naturen vi bor i og høster av, og den delen av naturen som skal være mest mulig i fred.

Naturen kan hamle opp med ekstremvær og løse mange andre problemer, om vi lar naturen være natur, etterligner dens prosesser og lar økosystemene gi oss rike gaver – og ikke fortsetter å tyne den for kortsiktig gevinst til vår egen generasjon.