Nabolagsaktivister redder verden

"Lekebiblioteker" og fiksefester i regi av renovasjonsetaten er blant de mange lokale tiltakene jeg har funnet på min leting gjennom Europa etter den sirkulære grasrotøkonomien. Det er slike tiltak vi bør kopiere så fort koronaepidemien er over, for å bygge på dugnadsånden vi ser nå.

Foto: Inger Steinnes

Det har vært tydelig en god stund at vi ikke kan konsumere oss ut av klimakrisen. Helt åpenbart, tenker mange. Selvsagt er ikke løsningen å kjøpe flere produkter når vi har ressursmangel, uansett hvor holdbare og lokalproduserte de er. Likevel fortsetter vi.

Problemet er at mange av oss venter på at noen andre skal løse denne logistikkfloka. At en start-up skal finne opp en tjeneste som gjør at vi kan konsumere mer «riktig». Mange av oss vil jo gjerne gjøre det riktige, men føler på maktesløshet i møte med klimautfordringene. Og da faller vi fort tilbake på det vi kan: nemlig å bruke vår konsumentrolle. Men vi er mye sterkere enn vi tror, du og jeg. Og faktisk kan vi også skape løsninger, helt uten å verken kjøpe noe eller bygge en app. Vi behøver bare å ta ett steg tilbake. Bort fra Facebook-kampanjer, hashtags og plastposeskatt, og tilbake til det lokale og håndfaste: våre egne nabolag.

Løsningen ligger i å skape en lokal produktflyt mellom mennesker bestående av det som allerede er produsert. For tenk om alle nabolag hadde satt opp sine egne system for å låne av og bytte med hverandre? Tenk om hele bydeler hadde gått sammen og bestemt seg for å bruke gressplenene til å dyrke mat? Tenk om butikken på hjørnet hadde samlet inn handlenett som du kunne låne om du hadde glemt? Poenget mitt er at det finnes så mange som vil gjøre noe, og at vår store mulighet til å skape endring kanskje ligger rett foran nesene våre. Vi må skape lokale systemer som er mer robuste enn at hver enkelt av oss hele tiden skal skjerpe seg og konsumere rett.

Jeg tror sterke og løsningsorienterte nabolag sitter på mange løsninger for et mer bærekraftig samfunn. Jeg sier ikke at de skal ta over kommunens jobb, og jeg sier heller ikke at alle i nabolaget kommer til å hoppe av glede og bli med på hippietoget. Men om alle graver der de står kan vi komme langt. Det handler mer om å skape et fellesskap og en kultur rundt å ta vare på det vi har, sammen med andre som også vil skape bærekraftig endring og gjøre klimakrisen mer håndterbar. Og det enkleste er å begynne med det nære: med nabolaget, blokka eller gata. Arrangere sykkelfiksedag, byttemarked eller reparasjonskafé. Skape relasjoner, låne bort en drill. Effekten om dette blir gjort i stor skala kan bli enorm.

I Sveits er "ludoteker" - bibliotek for leker og andre barnerelaterte ting - en etablert institusjon med over 350 filialer.

Foto: Inger Steinnes

I Europa finnes det allerede mye å hente om man trenger inspirasjon. I Sveits er for eksempel bibliotek for leker og andre barnerelaterte ting en etablert institusjon. De kalles Ludothek og har over 350 filialer. I Lisboa arrangerer renovasjonsetaten regelmessige fiksedager sammen med elektronikkinteresserte frivillige der du får reparert alt fra kaffetraktere til høyttalere. Det er venteliste for å få hjelp. I Paris, Amsterdam og Berlin blomstrer takhagene med alt fra blomster og grønnsaker til safran og andre kryddervekster og gir en real boost til det biologiske mangfoldet. Alt dette er eksempel på aktiviteter som også kan gjøres på nabolagsnivå uten nødvendigvis å gjøre det til et kjempestort prosjekt, eller som en del av en paraplyorganisasjon. For selv om det finnes slike initiativ også her i nord, kommer den store effekten først når vi skaper mange lokale småprosjekt og gir tilgang til så mange som mulig. Alt må ikke gjøres så stort for å få påvirkning. Det holder å gjøre noe. Kombinasjonen av din personlige motivasjon til å hjelpe miljøet, kunnskapen du har om nabolaget og relasjonene du har til menneskene i området kan skape dynamitt. Og sannsynligvis en skikkelig hyggelig naboaktivitet!

I Øst-London finner vi et eksempel på noen som har satt dette i system i stor skala, med høye ambisjoner og kommunen i ryggen. I en av Londons fattigste kommuner, Barking og Dagenham, involverer prosjektet Every One Every Day innbyggerne i å skape en bydel med sosial og økologisk bærekraft. I ett av deres fem lokaler får innbyggerne hjelp og oppmuntring til å komme i gang med egne prosjekter eller involvere seg i andres. Det kan dreie seg om alt fra å opprette en felles hønsegård eller organisere bilfrie lekegater til å bruke en liten flekk med offentlig gressplen til å dyrke mat eller blomster isteden. De har også gratis tilgang til et verksted med en maskinpark der de kan eksperimentere og skape løsninger. I løpet av sine to første år har Every One Every Day, født fram over 100 nabolagsprosjekt og involvert 5000 av bydelens 200 000 innbyggere. Sammen skaper de en kultur der det er en selvfølge å løse problemer på lokalt nivå. Eller bare ha det litt mer gøy sammen.

Selv om Every One Every Day er ett storskalaprosjekt kan modellen også gjenskapes på liten skala i nabolagene våre. Det var nettopp det som skjedde i bydelen Landås i Bergen for godt over ti år siden. En kaffeprat rundt kjøkkenbordet ble til en idé om å løse klimautfordringer på nabolagsnivå. Siden da har bydelen arrangert et mylder av aktiviteter og initiativ: fiksedager, vedhogst, gatefester, parsellhager og en helt egen matskog. Bevegelsen har nå spredt seg til mellom 30 og 40 andre bydeler i Norge, og sammen beviser de at handling fører til holdning raskere enn holdning fører til handling.

Tenk om nabolag over hele Norge hadde innsett hvilken kraft de har. Hvilke muligheter som ligger i det å komme sammen, bruke kreativiteten og gjøre ting selv. Vi må bare ta noen steg bort fra tanken om at klimaløsningene kun skal være high-tech eller kjempedigre. Kanskje tenke litt mer i retning av trehytter og høns. Så lenge det finnes engasjement og en vilje til å løse problemer og involvere hverandre skal vi klare det. Og så lenge den viktigste ingrediensen er på plass: nabolagsaktivister.