Nå trenger kloden sann konservatisme

Vi er alle sammen midt inne i en verdensomspennende pandemi, der mennesker over hele verden rammes av samme sykdom. Dette er nok et bevis på at vi alle bor på en liten klode, der de store problemene er felles, og det ikke er noe sted å «gjemme seg».

Forhåpentligvis finner flinke vitenskapsmenn ett eller annet sted snart en vaksine som gjør at sykdommen kan kureres. Og igjen er vi avhengige av at løsninger som finnes et sted, kan spres og hjelpe alle, over hele kloden.

Sammen står vi også overfor en enda større katastrofe. Det som på fint heter artsmangfold er inne i en skremmende negativ spiral. I praksis betyr det at for eksempel løver og tigre, viper, ærfugl, ville bier og humler kan forsvinne. Og tusener av andre arter vi er vant til å se, eller aldri har hørt om.

Det store fallet i artsmangfold frem til nå skyldes først og fremst andre ting enn CO2-innholdet i atmosfæren.

I dag både snakkes og handles det for å redusere utslipp av CO2 og klimaendringer. Det er bra. Men det store fallet i artsmangfold frem til nå skyldes først og fremst andre ting enn CO2-innholdet i atmosfæren. Nedhugging av urskog, oppdyrking av myrer, bruk av sprøytemidler, nedbygging av natur til veier, industri, hus og hytter er eksempel konkrete aktiviteter som har gått ut over de andre artene vi er avhengige av.

Oppgrader eksisterende vannkraftverk før nye naturinngrep blir tillatt

Den intense debatten rundt vindmøller i uberørt natur er et godt eksempel på hvor feil det blir å isolere klimautslipp fra naturen totalt sett. Det blir sagt at vi må ofre norsk natur for å redde klimaet. Men hvorfor skal vi «redde klimaet»? Jo, det er vel for å redde naturen? Hva med å hente ut alt som kan skaffes av energi ved oppgraderinger av gamle vannkraftverk, innsparinger ved utbedring av overføringsnett og så videre, før man diskuterer ny kraft som krever nye naturinngrep?

På samme måte mener vi at forslaget i nytt program for Høyre om «skånsom utbygging» av ny vannkraft fra vernede vassdrag må tas ut. «Skånsom utbygging» i vernede vassdrag er som å si at man bare skal gjøre noen «litt gravid». Igjen, la oss investere i å utnytte potensialet i eksisterende anlegg, før vi diskuterer nye naturinngrep.

De siste 50 årene har antall mennesker på kloden blitt mer enn doblet, og forbruket til hver enkelt av oss har også økt enormt. For eksempel har vi nordmenn fire eller femdoblet forbruket vårt. I andre verdensdeler er milliarder av mennesker løftet ut av fattigdom. Kombinasjonen av økt befolkning og økt forbruk gjør at vi er i en ubalanse med hva kloden vår tåler. Dette må vi samarbeide om for å rette opp, hvis ikke vil balansen gjenopprettes via en katastrofe.

Det er ikke noen -ismer som kan slå seg på brystet og si at de ikke har gjort feil. På venstresiden snakkes det om at det er kapitalismen som i seg selv er feil. Men det gjennomkonservative Sveits har gang på gang blitt kåret til å ha den beste politikken for vern av naturen. Enten land har vært styrt etter kapitalistiske, sosialistiske eller kommunistiske prinsipper, så har man gjort det man kunne for å få økonomisk vekst. Alvoret i skadene på naturen har blitt undervurdert uansett økonomisk eller politisk system.

På venstresiden snakkes det om at det er kapitalismen som i seg selv er feil. Men det gjennomkonservative Sveits har gang på gang blitt kåret til å ha den beste politikken for vern av naturen.

Ressursforbruket må ned til det det var i USA på 1960-tallet

Som godt voksne menn i partiet Høyre er vi klare på at den helt grunnleggende verdien i konservatismen er vårt ansvar er å levere kloden videre til kommende generasjoner i like god eller bedre tilstand enn vi har overtatt den. I vår levetid har det skjedd mye bra, med for eksempel reduksjon av fattigdom og barnedødelighet, spredning av utdanning og medisiner. Men samtidig har vår suksess som mennesker i for stor grad gått på bekostning av den naturen vi er en del av. Det er ikke en påstand, men et vitenskapelig fakta.

Vi har kunnskapene som trengs for å snu denne utviklingen. Det internasjonale samarbeidet rundt corona har vist hva vi kan få til når det prioriteres. Norge kan og bør være et foregangsland. Vi vet at vi må gjøre endringer fra det vi er vant til. De fremste fagfolkene som for eksempel den tsjekkisk-kanadiske professoren i miljøstudier Vaclav Smil forteller oss tre grunnleggende ting om hva som er mulig og hva som trengs:

1. Løsningen er ikke å legge ned olje- og gassindustrien. De største og raskeste utslippskuttene kan vi få ved å gå fra kull til gass.
2. Det er ikke teknisk eller miljømessig mulig å fortsette dagens forbruk og vekst i den rike verden gjennom å bytte ut fossilt brennstoff med elektriske løsninger.
3. Ifølge Smil er det bare én løsning: Ressursforbruket per innbygger på kloden kan ikke være større enn det var i USA på slutten av 1960 tallet. Det betyr at forbruket vårt i rike land på mange områder må bli mindre.

Friskmelde jordkloden er sann konservatisme

Som med alle store endringer trengs det oversikt over hva nåsituasjonen er, konkrete mål for hvordan vi vil skal ha det, og så en praktisk plan for hvordan vi kommer dit.

En start i Norge er at vi må få oppdatert en nasjonal oversikt over alle de små og store naturinngrepene som har skjedd og skjer rundt omkring i landet. Det er umulig å styre rett uten å vite hvor man er og i hvilken retning vi akkurat nå er på vei. Basert på det kan målene settes, og det må lages en helhetlig strategi og handlingsplan som for eksempel omfatter nærings-, areal- og transportpolitikk. Med stor sannsynlighet er vi ikke bare avhengig av å stoppe ødeleggelsen av natur, men må også se på hvordan vi kan reparere spesielt viktig natur. Som med andre store veivalg i norsk politikk, bør denne forankres bredest mulig.
Det neste store samarbeidet lokalt og globalt må flyttes fra å bremse og så kurere en sykdom, til å friskmelde jordkloden. Det er sann konservatisme, og må være målet for alle andre -ismer også.