Moores nye miljøfilm dokumenterer ingenting

Disse svakhetene gjør dessverre et ambisiøst filmprosjekt som kunne bidratt til viktige utvidelser av det globale miljøperspektivet, til en tapt mulighet som kan være skadelig for miljøkampen på lang sikt. Man kan spørre om den egentlig er en dokumentar, ettersom den inneholder lite annet enn løse påstander og konspiratoriske misforståelser fra gamle menn.

Moore & Co har selvsagt rett i at naturkrisa er større enn bare klima, og at også denne er menneskeskapt. I «Naturåret 2020» er dette godt dokumentert av blant annet det internasjonale biomangfold-panelet IPBES og prosessen opp mot det nå utsatte toppmøtet for biologisk mangfold. I manges bevissthet er miljø ofte blitt likestilt med klima, men vi har dessverre flere menneskeskapte kriser å løse samtidig. Dette gjelder i høy grad også i Norge.

Det er dessverre også riktig at det er ikke sikkert dette går bra, og at fortsatt ubegrenset energi- og forbruksvekst ikke er bærekraftig. Grunnen til at vi ikke finner liv i resten av universet kan være at ingen tilsvarende avanserte samfunn har klart å oppnå bærekraft over tid, eller at de som har klart det velger å holde seg unna arter som vår egen. Ingen vet, men langsiktig bærekraft har alltid vært vanskelig å kombinere med eksponentiell vekst.

Om noen trodde gruvedrift var harmløst eller at massiv brenning av skog som biodrivstoff for å opprettholde dagens sløsemønster er klokt, har de kanskje fått ny kunnskap. Palmeolje-plantasjene til slutt i filmen er en god understreking av det. Det er selvsagt, og problemet er velkjent blant de aller fleste miljøinteresserte både her og andre steder, og gjelder også svært mye annen landbasert biodrivstoffproduksjon i stor skala som ikke er basert på restråstoff.

Derfor haster det med ny, miljøvennlig politikk og sterke virkemidler for å få det til. Business as usual er ikke et holdbart alternativ, ingen tvil.

Likevel er det stor fare for at denne filmen gjør vesentlig mer skade enn nytte for miljøkampen. Under er fire hovedgrunner.

1. Filmen er uredelig

Måten filmen er laget på gjør at hederlige og heltemodige miljøaktivister fra mange generasjoner framstilles som idioter eller konspiratorisk lurt, kjøpt og betalt. Sånn er det ikke, og filmen risikerer å skape splittelser og mistillit der vi mest av alt trenger samhold, selv om man selvsagt skal være obs på sponsorkroner og mulighet for uheldige bindinger eller misbruk i forsøk på greenwash. Som sagt tidligere er miljøbevegelsen en svært vellykket bevegelse, og vi har oppnådd store seire selv om vi ikke er i mål: kampen er gigantisk, og de som faktisk er i arenaen fortjener støtte, ikke smålig klaging. Se blant annet Bill McKibbens gode tilsvar.

2. Filmen overser de virkelige motkreftene for et bærekraftig samfunn

Et liv som miljøverner har lært meg at det ikke er nok å ha rett. Som Greta påpeker er det heller ikke mangel på forskning eller kunnskap som gjør at vi ikke er på et bærekraftig spor. Man må også få rett. Selv om miljøbevegelsen er kraftfull, er det sterke motkrefter som holder utvikling i bærekraftig retning tilbake.

Utrolig nok forholder ikke filmen seg til verken fossilindustrien eller de andre mørke kapitalkreftene som mest av alt ønsker seg at ingenting forandres i det hele tatt. Dette gjør at selve miljøkampen framstår som i et vakuum, uten motkrefter, uten kompromisser eller delseire, og uten strukturelle utfordringer. Den historiefortellingen er en gavepakke til motparten og et grovt feilgrep, som lar filmpublikumet glemme at de største motkreftene ikke er de som vil bygge solceller. Motkreftene som ødelegger kloden er fortsatt de som insisterer på ubegrenset forbruksvekst basert på olje, kull, gass, industrielt landbruk og hensynsløs gruvedrift.

Filmen må også ses med utgangspunkt i sin USA-kontekst, der mye av miljøbevegelsen er svak og dokumentar-kulturen er mer provokativ enn avslørende, som vi også kjenner fra for eksempel «Cowspiracy».

Det bør også være et tankekors at filmen nå promoteres knallhardt av klimafornektere på USAs radikale høyreside.

3. Utrolig nok er filmen også basert på utdaterte og feilaktige «fakta» om fornybar energi

Filmen bruker stor plass på å «avsløre» hvordan fornybar teknologi egentlig lages. Det kunne jo vært interessant og relevant i en dokumentarfilm, men mesteparten av denne omtalen av de moderne nye fornybare energiløsningene som sol og vind er rett og slett skremmende dårlig. En rekke glimrende debunking-artikler har dokumentert dette. Filmen lider av dårlig research og av at den tydeligvis har tatt over 15 år å lage, uten særlig tid eller vilje til å oppdatere manus eller faktagrunnlag. Intervjuobjektene mangler ekspertise og virker tilfeldig valgt. Det er påfallende og uredelig at ingen av videoklippene er datert, og det er neppe tilfeldig.

For meg var de styggeste eksemplene på uredelig omgang med fornybar-fakta påstanden om at fornybar energi per definisjon er avhengig av fossil, og at den såkalte «solar deadzone» de besøkte i ørkenen faktisk var filmet i perioden mellom nedplukking av et utdatert anlegg og oppsetting at et langt mer moderne system på samme område. Men filmen er dessverre full av slike eksempler.

4. Som siste punkt er jeg nødt til å advare om at filmen en rekke ganger indikerer, uten å si det tydelig, at en mulig løsning ville vært at det var langt færre mennesker på kloden. Selv om det selvsagt ikke er tvil om at antallet mennesker er en utfordring for vår mulighet til å etablere bærekraftige samfunn på en begrenset planet, og at det er svært bra at befolkningsveksten er i ferd med å stoppe opp i de fleste land, er det selvsagt ikke en aktuell problemstilling å skulle redusere menneskeheten. Om noe skulle vært gjort med overbefolkning, burde man eventuelt begynt der forbruket og det økologiske fotavtrykket er størst.

Se gjerne filmen, men ikke tro på «faktaene» den hevder å dokumentere, og hjelp oss gjerne med å redde både miljø og klima fra menneskelig ødeleggelse.