Mobilisering ved kaos – historien om Norges største klimademonstrasjon

22. mars 2019 streiket 40 000 skoleelever på 80 steder over hele Norge for klimaet. Ingen hadde trodd det to uker før. Her er historien om hvordan det gikk til.

Historien om skolestreiken i Norge starter lenge før Greta Thunberg satte seg utenfor Riksdagen. Mens skolestreikene i andre land har blitt arrangert av unge uten organisasjonserfaring, og ofte fått nødvendig hjelp fra voksenorganisasjoner, var den norske streiken arrangert av folk med verv i en femti år gammel organisasjon - Natur og Ungdom (NU). Andreas Randøy og Vilja Helle Bøyum var to av de mest sentrale. Her er deres fortelling om da de satte norgesrekord i klimademonstrasjon.

Inspirert av 1990
Historien begynner på sett og vis 15. mai 1990 i Bergen, da 2000 ungdommer stormet en internasjonal FN-konferanse om klima og miljø. En dag tidlig i 2018 snakket Vilja med Hallvard Birkeland (64) i Naturvernforbundet. De syntes det var på tide å få i stand en lignende demonstrasjon, og dannet det som skulle bli «Klimaopprøret» i Bergen, et samarbeidsorgan for en rekke organisasjoner for å planlegge tidenes klimademonstrasjon i Bergen.
På verdens miljødag 5. juni 2018 møtte 3-400 opp til demonstrasjon på Torgallmenningen. Mange var fornøyde, men Vilja og Hallvard var sikre på at de kunne klare flere. De begynte å planlegge ny demonstrasjon 14. mars 2019. Det skulle vise seg å bli selve generalprøven for tidenes klimademonstrasjon i Norge.

Solidaritet med svenskene
Mens Vilja så smått begynte planleggingen, satte Greta Thunberg seg utenfor Riksdagen i Stockholm, i forkant av det svenske lokalvalget i september 2018. Hun var inspirert av skolestreikene mot våpenlovgivningen i etterkant av de amerikanske skoleskytingene tidligere på året. I begynnelsen satt hun mutters alene, men etter hvert fikk hun flere med seg.
– I Norge hørte vi om henne tidlig via vår svenske søsterorganisasjon, Fältbiologerna, som planla en storstreik fredag 7. september, forteller Andreas. Vi bestemte oss for å slenge sammen en solidaritetsaksjon på et par ukers varsel. Rundt 200 deltok den dagen i Oslo, rundt 1000 til sammen i Norge. Vi var kjempefornøyde. I tillegg fikk vi godt med mediedekning. Daværende leder Gaute Eiterjord ble invitert til NRKs Dagsnytt 18. Riktignok måtte han diskutere fraværsreglene ved en skolestreik, ikke klimakrisen. Det var en debatt vi tok lærdom fra.
Deretter trodde ikke Andreas det skulle bli noe mer av disse streikene. Tidlig i januar i 2019 vedtok landsmøtet til NU å prioritere “Vardebrenning for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja” (LoVeSe) over deltagelse på den internasjonale streikedagen 15. mars.
Men streikebevegelsen vokste i land etter land. 24. januar 2019 streiket over 40 000 elever i Belgia. NU ble stadig kontaktet av barn som ville streike, og lurte på hvorfor de ikke ble med. En NRK-journalist holdt på å skrive en sak om hvorfor ikke skolestreikene hadde blitt en greie i Norge. Presset fra utsiden økte.

– Rundt 200 deltok 7. september 2018 i Oslo, 1 000 til sammen i Norge. Vi var kjempefornøyde.

Skolestreik? Meh…
NU var mektig irritert på voksne som etterlyste et ungdomsopprør. For her hadde jo de vært i over femti år! De kjente nok av Greta Thunberger rundt om i landet som hadde kjempet for klimaet i årevis. Samtlige NU-ledere de siste ti årene skrev et felles innlegg i Pan: «Protesterer dagens unge nok mot klimakatastrofen? Det er et absurd spørsmål. Det er dagens voksne som burde gå ut i streik for klimaet.»
I tillegg så mange NU-ere først på streikebevegelsen som en litt veik bevegelse. I Norge har jo klimadebatten heldigvis kommet lenger enn å snakke om om vi skal handle, men om hvordan. Streikene internasjonalt manglet konkrete og etterprøvbare mål, som betyr at enhver politiker kan si at «vi tar dere på alvor», og at «vi støtter dere». En slik bevegelse var NU ikke interessert i å være med i. Skulle de gjøre det i Norge, måtte de ha noen krav.

Skulle de gjøre det i Norge, måtte de ha noen krav.

Andreas ble kontaktet av Truls Gulowsen, som nettopp hadde sluttet som leder for Greenpeace og var mellom to jobber. Den ekstra tida han hadde, brukte han på å mase på NU. «Det er ikke så mye som funker. Skolestreik funker», sa han.
– Truls gikk inn i den altfor store kategorien «voksen som mener masse om hva NU skal gjøre når det er hans egen generasjon som har ansvar for dette klimahelvetet». Men likevel var det sant, det han sa. Dette måtte vi få til, sier Andreas.
Vilja og de andre klimaopprørerne i Bergen hadde for lengst bestemt at deres demonstrasjon 14. mars skulle være en skolestreik.
Andreas tok kontakt med noen av barna og ungdommene som hadde mast mest om å streike, samt Grønn Ungdom, som også diskuterte om de skulle streike.
– Vi ble enige om å streike 22. mars, selv om den internasjonale streikedagen var 15. mars. På den måten fikk vi litt avstand til vardebrenningen for et oljefritt LoVeSe 9. mars. I tillegg kunne både NU og Grønn Ungdom arrangere «verveuke» i forkant. Da sendte vi alle krefter ut i landet for å verve – og ba dem spre budskapet om streik når de først var i gang, forteller Andreas.
Målet var 2 000 i hele Norge – dobbelt så mange som den første streiken i september 2018. Andreas søkte om å disponere Eidsvolls plass foran Stortinget og sa de håpet å bli 1 000 demonstranter.

(Saken fortsetter under bildet.)

Det virkelig store 22. mars 2019 var at så mange streiket på så mange steder. Her fra Førde, der 500 streiket.

Foto: Thor Due / Natur og Ungdom
«Det er ikke så mye som funker. Skolestreik funker.»

Hva skal vi kreve?
På det første planleggingsmøtet var alle enige om at de måtte ha et krav, det kunne ikke bare være en generell klimademonstrasjon. Kravet måtte være det som faktisk kan kutte store utslipp, uten å være for teknisk og komplisert: «Ingen nye oljelisenser», var lett å bli enig om. NU trengte all hjelpen de kunne få og ville være så mange som mulig. Etter hvert fikk de med seg organisasjonene Changemaker og KFUK-KFUM-Global som arrangører i Oslo. For dem var det viktig å få med det globale perspektivet i kravene. Flere miljø- og bistandsorganisasjoner hadde stått bak den ferske rapporten «Norway’s Fair Share», som hadde regnet ut Norges «ansvar» for klimaendringene, og hvor mye vi «skylder» det globale sør. Rapporten anbefalte at Norge skulle kutte minst 53 % av sine utslipp innen 2030, og øke sine bidrag til klimatilpasning og klimatiltak i fattigere land («klimabistand») til 65 milliarder kroner årlig. Changemaker og KFUK–KFUM foreslo derfor å ta inn disse kravene, og slik ble det.

Generalprøve i Bergen
I Bergen planla Vilja og de andre klimaopprørerne sin skolestreik 14. mars etter alle kunstens regler. De skulle dekke alle skolene i Bergen med plakatrunder, workshops på videregående skoler og mobilisering av frivillige.
– Vi hadde vært flinke til å planlegge leserinnlegg og medieutspill, og heldigvis var vi mange som kunne uttale oss om streiken. Likevel kom det et sjokk ettermiddagen 13. mars. Vi satt på en kafe og holdt på å planlegge hva to av oss skulle si på NRK nyhetsmorgen morgenen etter. Midt i en heftig diskusjon fikk vi en telefon fra Fredrik Solvang, som lurte på om noen av oss i Klimaopprøret kunne stille på Debatten på NRK dagen etter.
Det gjorde Vilja, sammen med Carmen Svanes, etter å ha gjennomført en demonstrasjon som gikk de 2000 ungdommene fra 15. mai 1990 en høy gang. Nærmere 4 000 møtte opp på Torgallmenningen. Dagen etter gikk 1,4 millioner barn og ungdom ut i klimastreik over hele verden.

Nærmere 4 000 møtte opp på Torgallmenningen i Bergen 14. mars 2019.

Foto: Alva Førsund / Natur og Ungdom
– Debatten handlet om klima, ikke fravær. Og enda bedre: den handlet om oljeboring.

Én uke til streik
Nå skjønte alle at den nasjonale streiken 22. mars kom til å bli stor. Skikkelig stor. De måtte lage en plan for sikkerhet sammen med politiet. Media hadde lenge vært interessert, men først og fremst i fraværsdebatten. Lærdommen fra 2018-streiken var å ikke delta i den debatten.
– Vi ville jo snakke om klima! Noen av de kuleste sitatene fra streikere er de unge aktivistene som sier at de ikke vil gi noen kommentar om fraværsgrensa fordi klimakrise og økologisk kollaps virker som en mer umiddelbar fare. Da det nærmet seg streik følte vi at strategien hadde fungert, debatten handlet om klima, ikke fravær. Og enda bedre: den handlet om oljeboring, forteller Andreas.
– Uka før streiken var nok den mest stressende i mitt liv, fortsetter han. Facebook–eventene til streikene eksploderte. Han ble nedringt av media som ville vite hvor mange de trodde de kunne bli, barn som ville vite om de kunne få godkjent fravær, politiet som lurte på om de kom til å bli flere enn 1000, og ungdommer rundt om i landet som trengte hjelp til å arrangere sin første demonstrasjon. Etter hvert begynte også bedrifter og stiftelser å ringe for å støtte streiken.
– Gå ut i media og si at Norge må slutte å lete etter olje, sa Andreas. De fleste var ikke så gira. Et PR–byrå ringte og sa de ville hjelpe oss med hva som helst. De fikk oppgaven med å skaffe førstehjelp til demonstrasjonen i Oslo. Akkurat det løste seg jo greit, tenkte jeg.
– Når jeg våkna var det alltid noen ubesvarte anrop, som regel fra barn som lurte på fravær, foreldre på sikkerhet eller klimafornektere som helst ville at vi lot være, noe jeg på det tidspunktet egentlig kunne tenke meg. For det ble aldri tid til å dobbeltsjekke at nødvendige ting var på plass. Det var blitt delegert bort, og så bare satsa vi på at det gikk.

– Ingen hadde kontroll, men alle tok ansvar.

Streikedagen
På morgenen 22. mars hadde 67 steder meldt inn at de skulle streike. 12 000 hadde trykket «skal» på Facebook. Likevel hadde ikke Andreas gitt slipp på angsten for at ingen skulle møte opp.
– Selve streikedagen var for meg fullstendig kaos, men samtidig sømløs organisering. Ingen hadde kontroll, men alle tok ansvar. Framtiden i våre hender skaffet vakter. Ruter satte opp ekstrabusser og lot streikere reise gratis. Nationaltheatret tilbød vann, varme og toaletter. Og da det viste seg at dette PR–byrået som skulle skaffe førstehjelp, ikke hadde gjort det, tok det mindre enn en halvtime før vi hadde funnet en sykepleier, venninnen hennes, og vips hadde vi en førstehjelpsstasjon.

Rundt i landet skjedde også de utroligste ting.
– Til Trondheim hadde vi dagen før sendt opp et sentralstyremedlem i NU fra Bergen, for å få orden på streiken. Hun fikk ansvaret for å lede marsjen gjennom byen, som hun ikke kjente særlig godt. Så da vandret noen tusen barn rundt i Trondheims gater, ropende og syngende, litt på måfå. Da de omsider fant rådhuset bestemte demonstrantene seg for å storme rådhuset. Ikke én – men tre ganger. Heldigvis var det god stemning og ingenting ødelagt, forteller Andreas.
20 000 streikende ungdommer i Oslo gjorde inntrykk på mange. Men det virkelig store var at så mange streiket på så mange steder. Det var 500 i Førde. 2000 i Tønsberg. 1500 i Stavanger. 4000 i Trondheim. 1300 i Hamar. 500 i Mo i Rana. 150 på Svalbard. 1000 i Tromsø. Det var 40 000 stykker på nesten 80 steder.

Funka det?
Hva har streiken ført til, snart ett år senere? Regjeringen har skrudd opp klimamålet til å være mellom 50 og 55 prosent, akkurat som klimastreikerne krevde. Arbeiderpartiet snudde og vil nå verne LoVeSe fra oljeleting. Men globalt øker utslippene, og i Norge mangler tiltakene. 14. januar 2020 delte regjeringen ut 69 lisenser for oljeleting.
– Det er fort gjort for voksne å si at streikebevegelsen har vært vellykket. Det tror vi er å avfeie hvor radikal bevegelsen faktisk er. Vi vil ha en klimapolitikk basert på de ufravikelige kravene som naturen stiller. Det betyr null utslipp i 2050, som betyr null olje i 2050. Og dit er vi rett og slett ikke på vei, sier Vilja.
Derfor streiker Andreas og Vilja og tusenvis av andre nordmenn igjen, 24. april. Blir du med?