Mennesker trenger også røtter

Jeg gir Nøst rett i at det er nyanser jeg burde ha fått fram tydeligere: Heldigvis har MDGs programkomité, som han har ledet, avgitt en delt innstilling på flere av de kulturradikale forslagene som jeg mener ikke bør stå i partiprogrammet. Jeg er også enig med Nøst i at kulturradikale forslag ikke nødvendigvis er «røde» – eller konservatisme «blått».

Uenigheten mellom oss dukker opp når Nøst skriver at konservatisme er et slapt argument mot politiske forslag og at MDG ikke skal «insistere på verdier og strukturer som det ikke finnes gode grunner til å bevare.»

Det er akkurat dette jeg startet debatten for å problematisere. Javisst er de grønnes oppgave å stille spørsmål ved verdier og strukturer som har skapt klima- og miljøkrisa: Ideen om at økonomien må vokse, budsjetter som kun måler kroner og øre, eller ideen om at alle voksne som kan, bør jobbe (minst) 37,5 timer i uka.

Men hva med alt det andre, det som bare har en symbolsk sammenheng med klima og miljø? Vi bør anerkjenne at «verdier og strukturer» kan ha en verdi for mennesker i kraft av å være tradisjoner. Ekteskap, regler for etternavn, nasjonaldag, garden foran Slottet… Alt dette er uttrykk for «strukturer og verdier» som det rent objektivt «ikke finnes gode grunner til å bevare». Vi hegner om dem fordi de gir oss mennesker forankring og hjelper oss som samfunn å henge sammen.

En julegran til besvær

Et ferskt utspill fra Bordeaux’ nye grønne ordfører Pierre Hurmic tjener som advarsel om hva som kan skje om man glemmer det. I forrige uke lanserte han 30 tiltak som skal gjennomføres i løpet av året. Ikke mindre enn 30 kilometer sykkelvei skal bygges på knappe fire måneder. Trær skal plantes overalt. Hurra! Men hva var det som gjorde tiltakene til en nasjonal nyhetssak og Hurmic til kjendis? Beslutningen om å droppe byens 17 meter høye julegran. De franske julegranprodusentene fordømte ordførerens «dogmatiske syn» som ville «fornekte en verdsatt og utbredt familietradisjon» (merk at Hurmic kun hadde snakket om kommunens gran). Ordførerens argumenter var saklige: Treet er dødt, er fraktet halve Frankrike rundt, vaktholdet rundt det er dyrt og i fjor blåste det ned i en storm og gjorde skader på plassen der det sto. I stedet ville Hurmic bruke pengene på å dekorere levende trær og skape julestemning. Jeg liker tiltaket. Men jeg tror ikke det var klokt, i alle fall ikke bestemt og gjennomført på denne måten. En 17 meter høy julegran klarte å knuse 30 kilometer sykkelvei i folks bevissthet.

17 meter høy julegran klarte å knuse 30 kilometer sykkelvei i folks bevissthet.

Jeg frykter ikke at grønne lokalpolitikere i Norge vil foreslå noe liknende. Norske kommuners julegraner er stort sett svært kortreiste og mye mindre. Det generelle poenget er likevel relevant også her: Skal man fronte forslag med stor symbolverdi, velg med omhu. Ikke velg saker som angriper noe mange har kjært, om det ikke har en veldig direkte sammenheng med klima, natur eller miljø. Dette gjelder både i lokalt praktisk arbeid og i et nasjonalt arbeidsprogram dersom man faktisk vil bli et folkeparti.

En radikal økologi tar vare på kulturene

Jeg intervjuet for noen år siden den aller første grønne ordføreren i en fransk storby, Eric Piolle i Grenoble (i sommer gjenvalgt med enda større flertall enn første gang). Jeg var blitt oppmerksom på ham da Grenoble avsluttet kontrakten med JCDecaux for reklamemontere i byrommet og erstattet dem med trær. «Fjerningen av reklamen fikk utrolig mye oppmerksomhet både i Frankrike og i utlandet», sa han. «Jeg tror det skjedde ikke bare fordi det var en konkret handling, men også fordi alle og enhver kunne se noe større enn selve tiltaket: For noen handlet det om å ta tilbake det offentlige rommet, for andre om en ordentlig dreining bort fra forbrukersamfunnet, og for andre igjen om signalet det sendte om at det er de folkevalgte som bestemmer. Det var en sak som både handlet om det konkrete og om en visjon for samfunnet.» En 17 meter høy julegran kan være like lite grønn som en reklamemonter langs veien – men fjerningen av den ene samler folk, fjerningen av den andre splitter dem.

Jeg håper MDG og andre grønne partier i løpet av de neste månedene får på plass programmer som er helhetlige, tydelige og samlende. Sylvain Tesson er en fransk eventyrer, forfatter og regissør, en slags krysning av Lars Monsen og Ari Behn. Han sier det slik: «Jeg er for en total, radikal og sammenhengende økologi (...) Ta vare på ikke bare anemonene, men også kulturene, språkene, kunsten, atferden og også folkenes egenart.»