MDG og Sp må snakke sammen

Det har lenge slått meg at tekster Pan får tilsendt fra lokalpolitikere i MDG og Sp ofte er til forveksling like hverandre. De forsvarer grasrotdemokratiet, matjorda og naturen. De kritiserer vekst for vekstens skyld og vil ta tempoet i samfunnet ned. De er pragmatiske i spørsmål om offentlig versus privat sektor.

Likevel framstår de to partiene stadig mer som hverandres foretrukne motstandere. De er motpoler når det gjelder rovdyr og diesel, og i forrige uke gikk de i klinsj over Senterpartiets forslag om billigere flybilletter i distrikts-Norge.

Jeg synes ikke det var galt av MDG å kritisere billigere flybilletter. Men måten det ble gjort på, følger regien fra ulvedebatten: En kritikk av motparten som ikke har som ambisjon å overbevise en eneste av motpartens velgere om at partiet de stemmer på tar feil.

"De samme bøndene som kommer til å bli råka av klimakrisa, som kommer til å miste avlingene sine, er det samme bygdefolket som Senterpartiet prøver å appellere til nå i valgkampen," sa Natalia Golis, fylkesleder i MDG Vestland, i debatt om flypriser med Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad i Dagsnytt 18 21. august. Med andre ord: Distrikts-Norge blir rammet av klimaforstyrrelsene, og derfor har de interesse av å kutte egne flyreiser. Man behøver ikke å vite så veldig mye om klimaet og fordelingen av verdens utslipp for å oppfatte det som et ganske hult budskap når nærmeste sykehus er en flytur unna, ungene har flyttet til Oslo og mørketida senker seg.

Klimabelønning for Senterpartiet

Det hadde vært enkeltå gjøre kritikken av Senterpartiet mer konstruktiv. MDG har nemlig et forslag i partiprogrammet som de kunne hentet fram: Klimabelønning.

Det er det som gjør at forskerne ved CICERO hvert år kårer MDGs alternative statsbudsjett til det mest klimavennlige: 5 kr ekstra i avgift for hver liter bensin og diesel – som så deles rett ut igjen til folk, med et likt beløp per hode. Ingenting til skoler, sykehus eller veier. De som da bruker mer drivstoff enn gjennomsnittet vil tape på det, mens de som bruker mindre enn gjennomsnittet vil tjene på det. Gitt at næringstransport blir inkludert, vil de aller fleste av oss tjene på det. Samtidig vil alle – uansett om vi kjører bil eller ei – ha et insentiv til å brenne av så lite drivstoff som mulig: Jo mindre forbruk, jo større netto gevinst.

Men vil distrikts-Norge tape på det? Det kommer an på. Store deler av distrikts-Norge er blant de som kjører minst per innbygger – det gjelder ikke bare øykommuner, men også hele Sogn og Fjordane, for eksempel. Men innvendingen er riktig for fylker som Hedmark og Oppland – der kjører folk til og med mer enn i pendler-fylket Akershus. Et godt svar på denne geografiske ulikheten er et forslag fra tankesmia Civita: Pengene som blir samlet inn gjennom klimabelønningen kan resirkuleres blant dem som bor et gitt sted. Man kunne f.eks. latt avgiftsinntektene fra flyplasser i Nord-Norge deles rett ut igjen til alle innbyggere i Nord-Norge. Da ville nordlendingene som helhet ikke tape et øre til søringene – samtidig som den enkelte nordlending beholdt et sterkt insentiv til å unngå unødvendige flyreiser. Hva ville Senterpartiet tenke om noe sånt? Det er sånne forslag jeg skulle ønske jeg hørte mer om når MDG og Sp diskuterer flyavgifter.

Grønne partier, senk de røde klutene

Etter år med krangling mellom MDG og Sp om ulv, diesel, kaffe latte og elsykler, skjønner jeg at det er fristende å la refleksene styre her også, og vifte til hverandre med røde kluter. Det funker for kjernevelgerne. Men jeg tror det er mange av oss som deltar i lokalpolitikken som ikke kjenner oss igjen i et sånt fiendebilde. Og jeg tror mange velgere som er oppriktig bekymret for klodens tilstand, men som ikke har for vane å stemme i politikkens ytterkant, blir forvirret og frustrert når grønne politikere snakker forbi hverandre på denne måten.

Minst like ille er det at det er et fiendebilde som gjør det vanskeligere å bygge de grønne alliansene vi trenger. Mye tyder på at MDG og Sp i årets valg til sammen vil bli så store mange steder at de kan diktere sine betingelser overfor Ap og Høyre. Det gir store muligheter for å ta bedre vare på naturen og matjorda, stimulere til mer kortreist mat og levende lokalsamfunn som styres av andre hensyn enn kostnadseffektivitet.