Leterefusjonsordningen er som subsidiering av spillegalskap

Forrige uke delte olje- og energiminister Tina Bru ut 61 utvinningstillatelser på norsk sokkel til 30 olje og gasselskaper. De siste fem årene har staten støttet leteboring til oljeselskapene med 31,6 milliarder kroner. Nesten en tredjedel av de 31,6 milliardene har gått til 13 oljeselskaper som fikk nye tillatelser til oljeboring av regjeringen sist uke.

Oljesubsidier i klimaets tiår

Hvorfor er så dette problematisk? Først og fremst er det å subsidiere petroleumsindustrien i 2021 et problem i seg selv når vi nå er inne i et avgjørende tiår for å få ned de samlede klimagassutslippene i verden og prøver å nå målet vi har satt oss i Parisavtalen med 1,5 graders temperaturøkning. Da er det direkte selvmotsigende å blåse nytt liv i en døende næring som ikke ville kunnet drive uten subsidier fra staten. I tillegg befinner mange av disse leteområdene seg i spesielt sårbare områder der de kommer i konflikt med natur og miljøverdier, som gyte- og oppvekstområdene for fisk i Lofoten.

For hva er egentlig leterefusjonsordningen?

Kort fortalt har leterefusjonsordningen gått ut på å gjøre det attraktivt for selskapene å lete etter olje og gass på norsk sokkel. Ordningen fra 2005 har gitt selskaper, som ikke hadde råd til å begynne å lete etter olje og gass, en forskuddsordning fra staten som dekker 78 prosent av letekostnadene. Hvis oljeselskapet finner olje og får inntekter skal 78 prosent betales tilbake til staten i skatt. Dette er tidenes vennetjeneste. Se for deg at du får penger til Flaxlodd av vennen din og du trenger bare å betale tilbake utgiftene for loddet hvis du vinner. Bare at vi her snakker om vesentlig større summer.

Subsidiering av spillegalskap

Mer enn 130 milliarder kroner er utbetalt siden 2005 i leterefusjoner på norsk sokkel. I perioden 2016-2019 har oljeselskapene skattet 498 milliarder kroner, ifølge Skattedirektoratet. At dette sinker den grønne omstillingen vi må gjennom er like åpenbart som problemet med å gi vennen din, som er spillegal, øremerkede midler til Flaxlodd hver uke.

Stefan Heggelund, Høyres energipolitiske talsperson, skriver i en mail til Aftenposten 28. januar «Leterefusjonsordningen skaper konkurranse og dynamikk på norsk sokkel. Den gjør det mulig at flere selskaper deltar. Det er en utgift til inntektservervelse. Ordningen bidrar til store skatteinntekter. Det vil derfor være meningsløst å avskaffe denne nå». Det er klart at leterefusjonsordningen skaper konkurranse, men etter at det ble et større fokus på klimarisiko ved norsk oljeproduksjon kan man stille seg spørsmålet - hvorfor skal vi fortsatt gamble?

Vil vi være den vennen som tar ansvar og stopper mens leken er god, og sier at nå har det blitt mange nok Flaxlodd?

Frigjørelse fra fossilindustrien må starte nå

Vi vet at verden er nødt til å frigjøre seg fra fossil energibruk i løpet av de neste 20-30 årene. Det kan ta mange år fra man gjør nye funn på norsk sokkel, til disse områdene ville vært i drift. Spørsmålet vi må stille oss er; hva slags venn ønsker vi å være? Vil vi være den vennen som tar ansvar og stopper mens leken er god, og sier at nå har det blitt mange nok Flaxlodd? Eller vil vi fortsette å subsidiere i det evige håpet om det neste store funnet? Undertegnede håper vi velger å være ansvarlige, både for nålevende og fremtidige generasjoner.